En ny bok utforsker den alltid fascinerende «Marmormannen»: Den forhatte sørstatsgeneralen Robert Edward Lee.
Da jeg først flyttet til Richmond i Virginia, for å unnslippe den begynnende bølgen av statueveltning og kulturell revolusjon i England, var det rett etter den kulturelle revolusjonen i Amerika i 2020. Monument Avenue i Richmond, som en gang stolt viste fram flere flotte statuer, lignet nå Palmyra i Syria etter ISIS. Statuen av Robert Edward Lee som sto midt i gaten, var en gigantisk, kraterfylt ruin, og parken rundt var tilgriset med usammenhengende og lite dannede obskøniteter. Innen tre år ville universitetet som bærer hans navn, fjerne plaketten og gravsteinen til hesten hans.
Å slette kontroversielle personer (eller til og med deres lastdyr) fra historien er kanskje det tydeligste tegnet på en usikker og usivilisert nasjon. Men selv etter den målestokken trosser den spesielle fanatismen mot Lee all logikk, da den er så sterkt uhistorisk og primitiv. Lee vekker sterke reaksjoner, særlig fra dem som er fullstendig uvitende om ham, enten de er positive eller negative. Mange førstegenerasjons innvandrere som er aktive på nett, fordømmer ham rutinemessig som en forræder mot «ideen om Amerika» og krever at alle spor av ham fjernes fra offentligheten. Dette er absurd, spesielt når man sammenligner dem med dem som faktisk kjempet mot ham eller levde i etterkant av borgerkrigen.
Ta for eksempel denne vurderingen: «Etter min mening var Lee en av de mest begavede menn vår nasjon har produsert. Han trodde urokkelig på den konstitusjonelle gyldigheten av sin sak, som inntil 1865 fortsatt var et diskutabelt spørsmål i Amerika. Han var en avbalansert og inspirerende leder, tro mot den høye tilliten som millioner av hans medborgere hadde til ham. Han var omtankefull, men krevende overfor sine offiserer og menn, overbærende med fangede fiender, men oppfinnsom, ubøyelig og personlig modig i kamp, og lot seg aldri motløse av tilbakeslag eller hindringer.»
Dette var skrevet av Dwight D. Eisenhower i et brev til en student fra hans tid, en som, lik de fleste studenter nå, ikke hadde den intellektuelle dybden eller moralske tyngden til å skille mellom mannen og omstendighetene. Eisenhower, som slett ikke var noen nyfrelst konføderert, fortsatte: «Gjennom alle hans mange prøvelser forble han uselvisk nesten til det ekstreme og urokkelig i sin tro på Gud. Alt i alt var han edel både som leder og som mann, og ubesudlet slik jeg leser sidene i vår historie.»
Min interesse for Lee var opprinnelig indirekte og ikke bare fordi jeg nylig har bosatt meg i hans hjemland. Jeg er akademisk interessert i temaet «nøytralitetserklæringer», en strategisk holdning ofte brukt av kloke stormakter i historien for å holde seg unna perifere konflikter, tilbake da grenser var viktige, og verden ikke var en gigantisk menneskerettighetsdekket global landsby hvor enhver bedrevitende kunne blande seg inn overalt. Kloke amerikanske presidenter brukte dette gjentatte ganger, fra Washington (i forhold til Frankrike), til Grant (Prøysen) og Theodore Roosevelt (under den russisk-japanske krigen). Men mest kjent er det kanskje at Storbritannia erklærte nøytralitet under den amerikanske borgerkrigen, en krig «mellom fettere», hvor det britiske folk fikk lov til å hjelpe og kjempe for hvilken side de ønsket, avhengig av deres personlige moral.
Les også: Historien om England gjennom rock
Palmerston og det britiske aristokratiet hadde ingen sympati for det ultrapuritanske, ultrarepublikanske Nordstatene, og delte sterkere bånd av slektskap, temperament og høykirkelig anglikansk kultur med godseierne i Sør. Likevel mislyktes Sørstatenes strategi om å involvere Storbritannia. Etter nederlagene i Krim og India et halvt tiår tidligere, hadde London ingen appetitt for en ny krig på en annen front og ingen interesse av å bli involvert med rivaler som Frankrike. I stedet valgte London å fokusere på å styrke imperiet. Bekymret for revolusjonære tendenser og den massive motstanden mot slaveri, var Storbritannia pragmatisk nok til å tillate britiske borgere å delta i enhver konflikt og tjene på krig, for å tilfredsstille deres krigerske trang. Lincoln, tyrannen som ifølge noen britiske eliter ødela habeas corpus (red. anm. er et juridisk prinsipp som går ut på at enhver person som er fengslet eller på annen måte frihetsberøvet, har rett til innen en fast tidsramme å bli stilt for en domstol), vant krigen og endret republikkens karakter permanent, og Lee, Amerikas siste ekte engelskmann, for å bruke Lord Robert Cecils ord, tapte borgerkrigen og dermed også den påfølgende kampen om fortellingen og historien.
Det er vanskelig å finne gode biografier om Lee; de eldre er enten for glorifiserende eller ansett som uviktige etter moderne standarder bestemt av forlagene, og de nyere er rituelt anklagende mot ham. Det kan vise seg å være karriereødeleggende for moderne akademiske historikere å være virkelig revisjonistiske om mannen. Derfor skal Allen Guelzo ha ros for i det hele tatt å forsøke å bygge bro med sin bok «Robert E. Lee: A Life». Guelzo innrømmer sin bias fra starten av. Han er fra nord-USA og opplært til å se på Lee som en forræder. Likevel prøver Guelzo å studere Lees motivasjoner, og ikke bare hans handlinger, riktige eller gale. Det i seg selv gir boken en ny dimensjon. Om bevisene og påstandene er sanne eller falske er en annen sak; historiografi er sjelden enkel eller objektiv. Men det er et unikt forsøk.
Guelzo erkjenner at Lee ble sett på som en anstendig og edel mann selv av sine samtidsmotstandere, en følelse av kristen nestekjærlighet og følsomhet overfor motstandere som vi nå har mistet. Han siterer Abraham Lincoln, som bemerket at Lee var «edel og modig», og Ulysses Grant, som undret seg over hvordan han så ut ved siden av en mann med «stor verdighet» og «stilfullt kledd, seks fot høy og med feilfri holdning». Selv i nederlag opprettholdt Lee «mannlig verdighet» og kom «kledd i full uniform som var helt ny» og bar en «sabel av betydelig verdi».
Ridderlighet, avstamning, verdighet og klasse er noe få mennesker arver, og etterkommeren av revolusjonskrigshelten Henry «Light Horse Harry» Lee III hadde det i blodet. Guelzo påpeker at «ingen som møtte Robert Edward Lee—uansett omstendighetene—unnlot å bli imponert av mannen. Hans verdighet, manerer og fatning skapte en spesiell følelse av ærefrykt hos dem som møtte ham.»
Så hvorfor bestemte denne mannen, hvis hjemsøkte, stoiske ansikt pryder historiebøkene som en ortodoks helgen, seg for å ta til våpen mot sitt eget land? Guelzo sporer det til tre psykologiske instinkter: hans ønske om uavhengighet, trygghet og perfeksjon, «alle tre forankret i det tidlige traumet påført av en av de mest dysfunksjonelle familiene i den tidlige republikken». Lee ønsket å oppfylle livet han aldri hadde på grunn av farens fravær. Hver eneste store handling i hans liv, fra å bli ingeniør i hæren til hans syn på slaveri, hans kjærlighet til Virginia og hans kamp mot sine revolusjonære forfedres flagg, stammet fra dette. Guelzo skriver: «Han ville ofre seg selv for å rette opp de feilene Light Horse Harry hadde påført Lee-familien.» Lee var fast bestemt på ikke å bli som sin far, og i den streben ble han plaget av «sine voldsomme sinneutbrudd over egne og andres ufullkommenheter».
Les også: Andre verdenskrig-revisjonisme trenger ikke å være tåpelig
Problemet med psykologisk analyse er at den ikke er objektiv. Guelzo, til tross for sitt forsøk på å være nøytral, lykkes delvis ikke i oppgaven han har satt seg. For eksempel innrømmer Guelzo at Lee ikke var ambivalent om slaveri og faktisk så på det som et «moralsk og politisk onde» som han likevel var villig til å la Gud løse i sin egen tid. Lee var ingen rasist, selv om han delte tidens holdninger om rasemessige forskjeller. Er det galt? Jeg er ikke sikker på om jeg som historiker er kvalifisert til å bedømme holdningene i en gitt tidsalder. Det vi kan vurdere, er Lees dokumenterte handlinger. «Han finansierte utsendelsen av slaver fra Arlington som gikk med på å bosette seg i Liberia, den vestafrikanske utposten til American Colonization Society, og i 1862 fullførte han frigjøringen av Custis-slavene (noe han var forpliktet til etter sin svigerfars testamente) og frigjorde deretter sine egne (noe han ikke var forpliktet til).» Etter krigen, som president for Washington College, forhindret han strengt vold mot frigitte slaver.
Guelzo viser også hvordan Lee var forferdet over volden mot radikale anti-slaveri-aktivister. Lee foretrakk simpelthen orden. Guelzo fortsetter med å påpeke at Lee kunne være hissig og fikk to slaver pisket for å forsøke å flykte. Guelzos eneste bevis er en rapport fra en avis som kjempet mot slaveri, om at Lee mistet besinnelsen og pisket sine rømlinger. Lees egen kommentar til denne episoden var en kortfattet nektelse av å svare. Det er usikkert hvor nøytral denne fortellingen er, eller hvor solid bevisgrunnlaget er, når påstandene fra en radikal avis blir sett på som den endelige sannheten i en situasjon hvor begge parter har sagt sitt. Spesielt når man tar i betraktning hvordan Lee så på ære, noe som er tydelig fra hans tidligere dokumenterte behandling av andre slaver han frigjorde.
På samme måte hevder Guelzo at Lee ikke var særlig dyp. «Hans mange brev viser lite tegn på lesning utover det som krevdes i hans yrke. Men han var en klar tenker, og mye av hans tenkning svingte innenfor de rammene han hadde satt opp for seg selv om perfeksjon, uavhengighet og trygghet.» Dette er en interessant sirkelargumentasjon, da situasjonsforståelse uten dybde antagelig er umulig. Det blir enda mer absurd når Guelzo demonstrerer Lees logiske resonnement under krigen. «Lee så klarere enn noen annen konføderert leder at Sør ikke kunne overleve en langvarig kamp mot Nord. Sørstatshærene måtte krysse Potomac og der overbevise nordboerne, enten gjennom kamp eller ved enkel okkupasjon, om å gå med på fred og sørlig uavhengighet. Han forsøkte dette to ganger, i 1862 og 1863, og var klar for et tredje forsøk i 1864 da Grants Overland-kampanje satte en stopper for den muligheten.»
Lee forutså tapet da han forsto viktigheten av Richmond. «Med Richmond ville Virginia falle, og deretter Konføderasjonen—noe som faktisk skjedde i 1865.» Mangler denne logikken intellektuell dybde eller historisk kunnskap om krigføring? Jeg foreslår at leserne selv vurderer dette ved å lese Lees brev, samlet i Elizabeth Brown Pryors storslåtte studie «Reading the Man: A Portrait of Robert E. Lee Through His Private Letters».
Les også: Venner lar ikke venner ta doktorgrader i humaniora
Guelzo er en dyktig forfatter, og det kan man være takknemlig for, da historisk skriving som også er god litteratur, blir stadig sjeldnere. Hans skildring av Lees besøk til Stratford og farens grav etter farens død, har en følelse som minner om Orson Welles. Lees død i seg selv er gripende. Men mest poetisk er hvordan Lee fant tilfredsstillelse i de siste årene av sitt liv. Guelzo skriver: «Kanskje kan vi i ettertid si at Robert Lee burde ha ristet av seg skyggen av Light Horse Harry; kanskje burde han ha forlatt hæren og bygget et eiendomsimperium i det vestlige Virginia; kanskje burde han ha blitt den kjekke, men tilbaketrukne familieoverhodet på Arlington og latt borgerkrigen og anklagene om forræderi passere. Men det gjorde han ikke, og kreftene som hadde formet ham tidligere, styrte den ekstraordinære dyktigheten han håndterte de konfødererte militære affærene med. De gjorde ham imidlertid ikke til en lykkelig mann. Den lykken kom først til slutt, i Lexington. Men det var for ham en perfekt avslutning.»
Ordet «forræderi» skurrer i dette ellers velklingende avsnittet. Var Lee skyldig i forræderi? Man kan argumentere for at han var det like mye som George Washington selv, et navn han deler på et universitet og et navn under hvis banner hans forfedre kjempet i revolusjonskrigen. Det var uansett ingen sterk nasjonal enhet da, og selv den militære eden var til en union av stater, antagelig nærmere grunnleggernes visjon om en minimalistisk føderal republikk hvor innbyggernes høyeste lojalitet var til deres egne stater.
Om dette var en bærekraftig visjon, er jeg usikker på. Republikker er notorisk vanskelige å opprettholde, og deres historiske undergang skyldes ofte mangel på orden, noe som paradoksalt nok fører til ytterligere erosjon av republikanske normer. Historien er interessant på den måten; meninger endres med tiden. Hvordan de nordlige europeiske barbarene så på det romerske imperiet, er annerledes enn hvordan vi ser det nå, akkurat som vårt syn på det britiske imperiet vil være annerledes om tre til fem hundre år. Hvis skjebnen til hver republikk er å uunngåelig overvinne sine egne motsetninger og bli et imperium, var det kanskje Lincoln som startet den konsolideringsprosessen, og Lee som gjorde opprør mot den ved å holde fast ved et høyere ideal.
Uansett er Guelzos bok et verdifullt bidrag til historien om konføderasjonen. Man skulle ønske det var flere revisjonistiske og nøytrale studier av den perioden og disse mennene, ikke færre. Når det gjelder Lee, en av historiens komplekse, ufullkomne, hjemsøkte store menn, vil historiens dom fortsette å være mer nyansert enn samtidens historikere, så lenge det finnes mennesker som fascineres av fortidens plaget storheter. Som noen av de konfødererte gravene i Richmond bemerker: Skjebnen nektet dem seier, men på en merkelig måte ga den dem udødelighet.
Dette innlegget ble først publisert i The American Conservative. Det har blitt oversatt fra engelsk.
