Afrikas sikkerhetslandskap er i rask endring, der store utenlandske styrker gir vei for mer målrettede partnerskap og kortere mandater.
På ti år har fredsbevaringen i Afrika endret både skala og karakter. De store FN-misjonene strammes inn, regionale koalisjoner får økt betydning, bilaterale partnerskap blir flere, og Den afrikanske union har nå en mer stabil finansieringsramme. I dette nye bildet fremstår enkelte stater, som Rwanda, som raske og målrettede leverandører, uten å erstatte den politisk-strategiske dybden som de multilaterale operasjonene gir.
Fra avviklingen av MINUSMA i Mali til omleggingen av MONUSCO i DR Kongo, fra overgangen fra ATMIS til AUSSOM i Somalia og til revisjonen av vestlige tilstedeværelser i Sahel, har den afrikanske sikkerhetsarkitekturen gått inn i en åpen overgangsfase. Sikkerhetsrådets resolusjon 2719, vedtatt i slutten av 2023, åpner for en mer forutsigbar FN-finansiering av fredsoperasjoner ledet av Den afrikanske union. Likevel avhenger bærekraften på bakken fortsatt av troverdige kapasiteter, brukbart etterretningsgrunnlag og en tydelig politisk kurs. Regnskapet for 2014–2025 viser et skifte fra store utplasseringer til mer støttede og bedre regulerte koalisjoner.
Fra epoken med store oppdrag til alderen for hybride løsninger
Siden 1948 har Afrika hatt flertallet av FN-soldater, og elleve av de tjue største bidragslandene er afrikanske. Flere stater, som Ghana, Benin, Rwanda og Burundi, har utviklet rene «fredsbevaringshærer», med doktrine og trening tilpasset disse oppdragene. Det er på denne jorda de store FN-operasjonene har vokst frem – og nå blir de omformet.
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
