Europas demografiske nedgang, økende politisk misnøye og svekket tillit til institusjonene har en felles rot: bolig. Spørsmålet er om kontinentet tar alvoret inn over seg i tide.
Boligmarkedet i Lisboa er, for å si det rett ut, ute av kontroll. En gjennomsnittlig arbeidstaker må bruke 116 prosent av lønnen sin på husleie. Hvordan det i det hele tatt er mulig, er et mysterium – og innebærer trolig at mange må ha to jobber. I Barcelona og Madrid går tre fjerdedeler av inntekten til bolig. Selv i Warszawa, Praha og Budapest overstiger husleien mer enn halvparten av en gjennomsnittslønn.
At europeiske beslutningstakere i årevis har behandlet bolig som et krevende innenrikspolitisk spørsmål, best overlatt til kommuner og markedskrefter, er en del av problemet. Det er på tide å erkjenne hva dette faktisk er: en trussel mot nasjonal sikkerhet.
Dette er verken overdrivelse eller skremselspropaganda. Bolig vekker assosiasjoner til eiendomsmeglere og boliglånsrådgivere – ikke til generaler og etterretningsoffiserer. Men sikkerhet har alltid handlet om mer enn missiler og grenser. Er en stat som ikke kan gi sine borgere tak over hodet, egentlig en fungerende stat? Når én av ti husholdninger i byene må bruke over 40 prosent av inntekten på bolig – som er EUs grense for det som regnes som alvorlig boutgiftsbelastning – får det ringvirkninger som er så store at selv forsvarsmyndighetene bør reagere.
Kostnaden ved boliguro
I Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD), en sammenslutning av hovedsakelig velstående land, har fruktbarheten falt fra 3,3 barn per kvinne i 1960 til rundt 1,5 i dag. Tyskland, Estland og Østerrike registrerer nå nivåer under 1,4 – det demografer omtaler som «ultralavt», og som alle andre bør kalle alarmerende.
Årsakene er sammensatte, men forskning fra Nederland viser en direkte sammenheng mellom stigende boligpriser og færre fødsler, særlig blant leietakere og førstegangsforeldre. Unge voksne som ikke får tilgang til familievennlige boliger, utsetter å få barn – ofte så lenge at de til slutt ikke får dem i det hele tatt. EUs befolkning nådde toppen rundt 2021 og har siden vært i tilbakegang. I fraflyttede landsbyer i Bulgaria, Latvia og Romania er denne utviklingen allerede synlig.
Les også: Finansprofessor på Peking University: – Overinvesteringer leder Kina mot økonomisk ruin 🔒
Deretter kommer den psykiske helsen. Boligusikkerhet skaper ikke bare stress; den påvirker hele livssituasjonen. Studier i 27 EU-land viser at det å havne i husleierestanser gir helseforverringer på nivå med det å miste jobben. Sammenhengen er gjensidig: Angst gjør det vanskeligere å håndtere boligproblemer, mens boligusikkerhet forsterker andre belastninger i livet. For eldre i gentrifiserte byer som Porto henger fordrivelse sammen med ensomhet, kognitiv svikt og økt dødelighet. En generasjon som vokser opp med vedvarende boliguro, bærer arr som ikke vises i budsjetter eller regnskap.
Og hva skjer når de som aldri har eid bolig, blir gamle? Storbritannia gir en forsmak. Siden 2022 har antallet husholdninger med medlemmer over 65 år i midlertidig bolig økt med 41 prosent. Danmark rapporterer også om økende hjemløshet blant personer over 60 år. Dette er ikke rusavhengige omstreifere, men tidligere arbeidstakere som leide hele yrkeslivet, bygget opp ingen egenkapital og nå opplever at pensjonen ikke dekker markedsprisen for husleie. Overført til et kontinent der 32 prosent av befolkningen er leietakere, blir omfanget av den kommende krisen tydelig. Hvem skal huse dem – og med hvilke midler?
Når borgerne føler seg forlatt
De politiske konsekvensene er allerede synlige. Boligusikkerhet skaper grobunn for ekstremisme. I hele Europa har ytre høyre-partier utnyttet krisen, lovet boliger til «egne borgere» og gjort innvandrere til syndebukker. Argumentasjonen er – som så mye annet fra ytre høyre – økonomisk uholdbar. Den er også, igjen som mye annet fra samme hold, effektiv i valgkamper. Når institusjoner svikter i å dekke grunnleggende behov, svekkes tilliten til sentrumspartiene. Fremgangen til Alternativ for Tyskland (AfD) i Tyskland, Frihetspartiets (FPÖ) valgseier i Østerrike og boligrelaterte protester fra Amsterdam til Madrid har en felles rot: borgere som føler seg forlatt av systemer som en gang fungerte.
Løsninger finnes, selv om ingen er enkle. Singapore huser 80 prosent av befolkningen i statlig oppførte leiligheter, der boligeierskap er koblet til tvungen sparing, og bolig behandles som infrastruktur snarere enn handelsvare. Europa mangler både den autoritære styringen og den konsentrerte grunneiendommen som muliggjør den singaporske modellen – som også har klare begrensninger – men det grunnleggende prinsippet står seg: Myndighetene må slutte å behandle bolig som et rent privat anliggende.
EUs investeringsløfte på 10 milliarder euro og utnevnelsen av en boligkommissær i 2024 signaliserte at problemet var erkjent – men lite mer. Tiltakene er åpenbart utilstrekkelige mot et anslått underskudd på nær 10 millioner boliger.
Én samlet demografisk strategi
Mer nyskapende tiltak bør prøves. Insentiver for å flytte til mindre bolig kan frigjøre større boliger. Rundt 57 prosent av eldre husholdninger i EU bor i boliger som er større enn behovet tilsier, ofte alene i hus bygget for barn som for lengst har flyttet ut. Samtidig viser finansielle analyser at flytting sjelden frigjør betydelig egenkapital i rimeligere områder, og den følelsesmessige tilknytningen til hjemmet er sterk.
Bokollektivmodeller, der eldre deler fellesarealer, men beholder private rom, kan motvirke ensomhet og samtidig øke arealeffektiviteten. Danmark og Nederland har utviklet ordninger der ideelle aktører tilbyr slike løsninger til husholdninger med moderate inntekter.
Les også: Økonomi først, verdier sist? Litauisk professor om Norges kritiske veivalg i møtet med Kina 🔒
Sosialboliger, uthult av tiår med privatisering og underinvestering, krever en kraftig opptrapping – ikke stigmatiserte «problemområder» slik de ofte fremstilles i britisk debatt, men integrerte boligprosjekter som i Wien, der rundt 60 prosent av innbyggerne bor i subsidierte boliger uten at noen oppfatter dem som fattige eller uverdige.
Innvandring kompliserer alle beregninger. Europa trenger arbeidskraft for å dekke mangel i arbeidsmarkedet, ta vare på eldre, motvirke demografisk nedgang og – ironisk nok – bygge boliger. Disse arbeiderne trenger et sted å bo. Å late som noe annet, eller å skylde på migranter for en krise som har utviklet seg over flere tiår, løser ingenting – annet enn å gi populister valgseire. En klok politikk vil koble åpning av arbeidsmarkedet med boligbygging og behandle begge deler som deler av én samlet demografisk strategi, ikke som motsetninger.
Tid for mobilisering
Bolig har altfor lenge vært «noen andres problem». Å rette opp situasjonen nå krever en statlig mobilisering av den typen europeere forbinder med krig og pandemier.
Fattigere etterkrigsregjeringer klarte å bygge millioner av rimelige boliger. Deres langt rikere etterfølgere overlot i stor grad feltet til markeder som har sviktet.
Å snu denne utviklingen krever betydelige offentlige investeringer, vilje til å bygge også der lokale hensyn taler imot, og en erkjennelse av at bolig ikke først og fremst er en investering eller livsstilsmarkør, men en grunnleggende nødvendighet.
Behandles det som noe mindre, vil sprekkene som brer seg gjennom europeiske samfunn, bare bli større.
