Hvordan Ho Chi Minh-byen, Johor og Hainan gjenoppfinner seg selv.
I en tid preget av vedvarende kriser, der fragmenterte forsyningskjeder møter geopolitisk uro og økonomisk nasjonalisme, venter ikke Asia på konsensus. Kontinentet konkurrerer seg fremover.
Tre knutepunkter illustrerer dette bedre enn de fleste: Ho Chi Minh-byen, Johor, og Hainan. Hver av dem gjenoppfinner seg selv – ikke gjennom markedsføringskampanjer, men gjennom strukturell omposisjonering. De justerer hvordan de kobler seg til globale kapitalstrømmer, talent og handel. Samlet peker de på en grunnleggende realitet: Intern-asiatisk konkurranse er ingen svakhet. Det er drivkraften bak det asiatiske århundret.
Dette er ikke standardiserte modeller. Det er ulike eksperimenter formet av nasjonale strategier og regionale ambisjoner. Det som forener dem, er ‘timingen’. Dette året markerer et vendepunkt for Ho Chi Minh-byens internasjonale finanssenter, for den spesielle økonomiske sonen Johor–Singapore, og for Hainans utvikling som Kinas mest åpne globale grensesnitt.
Spørsmålet for globale investorer er ikke om Asia er viktig – men om de klarer å lese det konkurransepregede kartet raskt nok til å være relevante.
Ho Chi Minh-byen: Fra fabrikkgulv til finansielt bindeledd
Ho Chi Minh-byen har lenge vært Vietnams økonomiske motor – et tyngdepunkt for industri, teknologi og forbruksvekst. Det som endrer forutsetningene, er ambisjonen om å bevege seg tydelig oppover i verdikjeden.
Ho Chi Minh-byens internasjonale finanssenter, som ventes å få økt fremdrift fra 2026, handler ikke om å utfordre Singapore eller Hongkong direkte. Det ville være strategisk uklokt. Den reelle styrken ligger i å posisjonere seg som et finansielt bindeledd for en reformdrevet vekstøkonomi.
Vietnams fortrinn er velkjent: politisk stabilitet kombinert med pragmatiske reformer, dyp integrasjon i globale verdikjeder, en ung og stadig mer kvalifisert arbeidsstyrke og troverdig makroøkonomisk styring.
Les også: Shenzhen: Byen som symboliserer det kinesiske økonomiske miraklet 🔒
Ho Chi Minh-byens konkurransefortrinn ligger i å være broen mellom global kapital og Vietnams realøkonomi – infrastruktur, energiomstilling, digital industri og voksende forbrukermarkeder. Det innebærer mindre fokus på symbolske høyhus og mer på regulatorisk troverdighet, effektive tvisteløsningsordninger, valutafleksibilitet og investorrettigheter.
Det byen må levere, er forutsigbarhet. Global kapital vurderer ikke bare insentiver, men også juridisk klarhet, konsistent styring og hvor raskt en finansiell åpning omsettes i praktisk gjennomføring. Lykkes man her, trenger ikke Ho Chi Minh-byen å konkurrere direkte med etablerte finansielle knutepunkter – den kan utfylle dem og samtidig forankre Vietnams neste vekstfase.
Det avgjørende konkurransefortrinnet er ikke størrelse. Det er tillit.
Johor: Fra Singapores bakgård til strategisk partner
Johors omstilling er mer lavmælt, men ikke mindre betydningsfull. Regionen har lenge vært sett på som Singapores industrielle omland. Nå omposisjonerer Johor seg som en strategisk forlengelse av Singapores økosystem – ikke som en underordnet aktør.
Den spesielle økonomiske sonen Johor–Singapore, som ventes å få økt tempo fra 2026, bygger på intelligent arbeidsdeling: en kombinasjon av areal, arbeidskraft og kostnadseffektivitet på malaysisk side, med kapital, tilkobling og institusjonell dybde på singaporsk side.
Johors styrke ligger i integrasjon uten illusjoner. Regionen forsøker ikke å erstatte Singapore, men forsterker det. For investorer som møter økende kostnader, regulatorisk kompleksitet eller kapasitetsbegrensninger, tilbyr Johor skala uten at tilgangen til globale nettverk svekkes.
Utfordringen er å styrke gjennomføringskraften og sikre en klar og presentere det klart og konsistent. Muligheten handler ikke bare om å være rimeligere, men om å være forutsigbar, rask og mest mulig friksjonsfri. Det krever harmoniserte prosedyrer, mindre politisk støy og en økonomisk sone som er lett å forstå for beslutningstakere som tenker regionalt – ikke bare nasjonalt.
Johors suksess avhenger mindre av økonomiske insentiver og mer av troverdighet. Leveres operasjonell sikkerhet, kan modellen bli et forbilde for grenseoverskridende asiatisk pragmatisme i en tid der mange regioner knapt evner å samarbeide.
Hainan: Kinas laboratorium for kontrollert åpenhet
Hainan er den mest politisk følsomme – og potensielt mest omveltende – av de tre.
Som Kinas utpekte frihandelshavn er Hainan mer enn en ordinær utviklingssone. Øya fungerer som et laboratorium for kontrollert åpenhet – et sted der myndighetene tester hvor langt landet kan liberalisere markeder, tjenester og kapitalbevegelser og samtidig beholde den politiske kontrollen.
Den neste fasen, med økt tempo i 2026 og videre, er av stor betydning. Den vil forme globale oppfatninger av Kinas vilje til å gjenoppta økonomisk samhandling på klarere og mer forutsigbare vilkår.
Les også: Singapore: En økonomisk suksesshistorie 🔒
Hainans styrker er betydelige: Sterk støtte fra sentrale myndigheter, et regulatorisk rammeverk bygget fra grunnen av og et strategisk fokus på tjenester, reiseliv, digital handel og grønn finans.
Den største utfordringen er likevel troverdighet, ikke kapasitet. Globale investorer vil bedømme prosjektet ikke utfra politiske erklæringer, men hvordan tvister faktisk løses, hvor fri kapitalbevegelsene reelt sett er, hvordan dataforvaltningen fungerer, og hvor selvstendig institusjonene på bakken faktisk er.
Lykkes Hainan, kan øya bli Kinas viktigste tillitsbyggende grensesnitt mot globale markeder. Mislykkes den, risikerer den å forsterke skepsisen snarere enn å avkrefte den.
Dette er ikke bare en test for Kina, det er også verdens mulighet til å observere – og investere – deretter.
Konkurranse som konkurransefortrinn
Det som binder Ho Chi Minh-byen, Johor og Hainan sammen er ikke rivalisering etter vestlig mønster, men konkurrerende samordning. Hver av dem definerer sin rolle i et raskt integrerende asiatisk system som verdsetter tempo, valgmuligheter og robusthet.
Her styrker interasiatisk konkurranse det asiatiske århundret. I stedet for nullsumtenkning driver disse knutepunktene hverandre fremover – med raskere beslutninger, mer presis regulering og tydeligere kommunikasjon med global kapital.
I en tid der store deler av verden lammes av geopolitisk, regulatorisk og institusjonell usikkerhet, beveger Asias fremvoksende sentre seg fremover med eksperimentering, pragmatisme og ambisjon.
Budskapet til investorer er tydelig: Den neste bølgen av muligheter i Asia vil ikke springe ut fra ett dominerende knutepunkt, men fra et nettverk av spesialiserte og sammenkoblede sentre. De som forstår hvordan Ho Chi Minh-byen, Johor og Hainan utfyller hverandre – og hvor de skiller lag – vil være best posisjonert til å navigere det kommende tiåret.
Det strategiske imperativet
Det asiatiske århundret proklameres ikke i konferansesaler. Det bygges – område for område, reform for reform, investering for investering.
For strateger er spørsmålet ikke om man skal engasjere seg i Asias fremvoksende knutepunkter. Spørsmålet er om man kan bevege seg raskt nok til å konkurrere der tyngdepunktet forskyves.
Oppkjøringen er ikke over. Den har så vidt begynt. Og vinnerne vil være dem som lærer å lede – ikke bare observere – i Asias neste kapittel.
