18. februar, 2026

Operasjon Husky (10. juli 1943) – landgangen på Sicilia 🔒

Share

30. april 1943 kl. 07.30 gjør en spansk fisker et makabert funn utenfor Huelva: Liket av en britisk offiser flyter i land. Lenket til armen hans henger en dokumentmappe med topphemmelig materiale. Operasjon Mincemeat («kjøttdeig») går inn i historien.

Operasjonen var en av de mest ambisiøse villedningsoperasjonene[1] under andre verdenskrig og inngikk i en større plan for invasjonen av Sicilia. Å gå i land på denne store øya på 25 000 km² og forsvart av mer enn 300 000 mann, var den andre store amfibiske operasjonen organisert av de allierte. Det var imidlertid den første rettet mot et mål som var reelt og tungt befestet.

Under Operasjon Torch (november 1942) i Algerie og Marokko hadde styrkeforholdet vært langt gunstigere. Invasjonen av Sicilia måtte derfor omgis av maksimale sikkerhetstiltak, først og fremst ved å skjule det egentlige målet – et mål som fremsto som altfor åpenbart etter at Tunisia var erobret.

Mannen som aldri har eksistert[2]

Et bemerkelsesverdig kronologisk sammentreff finner sted: Overgivelsen av aksemaktenes styrker i Tunisia undertegnes samme dag som Mincemeat når et avgjørende stadium. Den 13. mai leverer spanske myndigheter dokumentmappen til «major William Martin» i Royal Marines tilbake til den britiske visekonsulen i Huelva. Dette var den etablerte identiteten til liket, som offisielt skulle ha druknet etter at flyet hans styrtet under transport til Gibraltar.

Den britiske marineattachéen blir raskt overbevist om at dokumentene er blitt åpnet og høyst sannsynlig fotografert av tyske agenter. Disse var blitt varslet via Spania, som formelt var nøytralt, men i praksis viste betydelig velvilje overfor Tyskland. På bakgrunn av tyske troppeforflytninger i dagene som følger, kan britisk kontraetterretning informere Churchill om at «kjøttdeigen er fullstendig slukt» – det vil si at tyskerne har tatt operasjonsplanene major Martin bar med seg, på alvor.

Dersom de kontrollerte teaterbilletten i lommeboken hans og de øvrige personlige effektene, stilte de ingen spørsmål ved at det ikke fantes noe flyvrak i området der ulykken angivelig skulle ha skjedd. De nøyde seg med opplysningene som ble formidlet gjennom britiske aviser og radiosendinger.

Les også: Det store slaget ved Khalkhin-Gol (mai–august 1939) 🔒

Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet

Big Week (20.–25. februar 1944): Det siste argumentet 🔒

Pierre Royer
Pierre Royer
Professor i historie og utdannet ved Sciences Po Paris. Underviser ved Lycée Claude Monet og i private forberedelsesklasser i gruppen Ipesup-Prepasup i Paris. Hans interesseområder er konfliktens historie, spesielt på 1900-tallet, og geopolitikken knyttet til havene.
Bell Icon

Du har nettopp lest en gratisartikkel

Geopolitika lever kun gjennom sine lesere. For å støtte oss abonnér eller donér!

Les mer

Siste nytt