Hvordan Sahel har eksportert sin krig til dørstokken av Guineabukta.
De ble kalt «utkantene». Disse glemte landområdene der Benin tynnes ut mot Niger og Nigeria, et sted mellom savannen og Sahel. I dag har disse randsonene blitt arena for et nytt og uvanlig eksperiment: den metodiske etableringen av en JNIM[1]-celle fra Mali, som har klart å absorbere avhoppere fra Boko Haram og skape en hybrid gruppe. Historien om denne sammensmeltingen forteller hvordan jihadismen i Sahel fortsetter å spre seg.
Det var en gammel landsbyhøvding i Borgou som fikk meg til å forstå hva som var i ferd med å skje. Vi satt under et mangotre, noen kilometer fra den nigerianske grensen. «Før,» sa han til meg, «kom bandittene fra Nigeria. Vi visste hvem de var. Nå er det andre folk. De snakker fulani, men ikke som våre fulanier. De kommer langveisfra. Fra Mali, kanskje. Og de har rekruttert noen av de gamle.» Denne setningen oppsummerer alt: Jihadismen i Sahel har beveget seg sørover og har klart å samle krigere med ulik bakgrunn.
For ti år siden ville ingen ha satset på Benin som jihadistisk terreng. Observatører snakket om «overløp» fra Boko Haram, slik man snakker om en elv som truer med å gå over sine bredder. De tok feil. Det var ikke Boko Haram som fløt over. Det var JNIM – den store jihadistkoalisjonen i Sahel – som besluttet å utvide sitt maktområde sørover.
Mannen som startet det hele
For å forstå hva som står på spill, må vi gå tilbake til 2020 og følge sporene etter en mann få kjenner navnet på: Tamimou. Denne nigerianske fulanien, av hausa-etnisitet, er ingen improvisert krigsherre. Han er en veteran formet i JNIMs rekker i Mali, i Serma-regionen – et av de historiske kjerneområdene til Iyad Ag Ghali[2].
I 2020 får Tamimou et oppdrag: å rykke sørover og etablere en celle i grenseområdene mellom Nigeria og Benin. Han drar ikke alene. Med seg har han nigerianske krigere som allerede er integrert i JNIM, minst én beniner som har fått sin krigserfaring i Sahel, og andre veteraner fra krigene i Mali. En sammensveiset gruppe, herdet av mange år med felles kamper.
Les også: Mali: Al-Qaida innfører økonomisk blokade mot Bamako 🔒
Målet er klart: å etablere et brohode halvveis mellom Sahel og Guineabukta. Skogene i det nordlige Benin, W–Arly–Pendjari-parkene, smuglerrutene mot havnene – alt dette er av interesse for ledelsen i jihadistkoalisjonen i Sahel.
Når Boko Haram banker på døren
Tamimous celle forble ikke lenge en gruppe kun begrenset til Sahel. Avhoppere fra Boko Haram sluttet seg raskt til – krigere som hadde brutt med den nigerianske ledelsen. For mye blind vold mot muslimer, for lite strategi, blodige maktkamper. De vandret rundt i randsonene av Kainji-sjøen, nordvest i Nigeria, på jakt etter en struktur som kunne ta dem imot.
I spissen for dem sto en mann som senere skulle gi gruppen sitt navn: Mahmuda. Han er en erfaren krigsherre. Men da faksjonen hans slutter seg til Tamimou, aksepterer han å underordne seg hans autoritet. Hierarkiet er tydelig: JNIM bestemmer, de tidligere Boko Haram-medlemmene integreres. En tidligere ansatt i nigerianske sikkerhetstjenester beskrev denne sammensmeltingen for meg med en talende metafor: «Tenk dere et selskap som kjøper opp en konkurrent i vanskeligheter. Sjefen forblir den samme, men han overtar de ansatte og kompetansen. Det er akkurat det som skjedde.»
Tre ledere på fire år
Historien om «katiba Mahmuda» er også historien om en ledelse som stadig fornyes under press fra sikkerhetsstyrkene. På fire år har gruppen hatt tre ledere – og den fortsetter å fungere.
Tamimou, grunnleggeren, blir tatt til fange i Mali. Kommandoen går videre til en annen jihadistveteran fra Sahel-krigen. Denne etterfølgeren blir drept i Nigeria. Det er da Mahmuda tar over roret – den tidligere lederen for Boko Haram-fraksjonen blir den tredje emiren. Historiens ironi: navnet hans ender med å betegne hele cellen i etterretningsrapportene. Nylig ble Mahmuda arrestert av nigerianske styrker. Og nok en gang overlever gruppen. Ifølge samstemte kilder er det nå en nigerer – eller kanskje en beniner – som leder den. Usikkerheten rundt hans nasjonalitet illustrerer i seg selv den grenseoverskridende karakteren til denne organisasjonen.
En franchise som lar seg eksportere
Det denne historien avslører, er JNIMs evne til å projisere makt langt utover sine kjerneområder i Mali. Modellen ligner en franchise. Hovedkvarteret – et sted i det maliske Sahel – leverer merkevaren, doktrinen og den innledende opplæringen. De lokale cellene beholder operativ selvstendighet, men står til ansvar. De kan rekruttere krigere med ulik bakgrunn – tidligere Boko Haram-medlemmer, unge beninere som har vendt hjem fra De forente arabiske emirater uten godkjent utdanning, fulanihyrder på jakt etter beskyttelse – så lenge troskapsbåndet ikke settes i spørsmål.
Les også: Benin: Statskuppet som sier høyt det regionen hvisker
En fransk etterretningsanalytiker betrodde meg sin bekymring: «Vi har lenge trodd at JNIM var et problem begrenset til Sahel. Nå ser vi at ambisjonene er langt bredere. Cellen i Benin er sannsynligvis ikke den eneste. Det finnes andre under utvikling, lenger sør. Modellen lar seg gjenta.»
Å slå rot uten å erobre
Hvordan får en væpnet gruppe fotfeste i en region der ingen venter den? Svaret kan sammenfattes i ett ord: tålmodighet. Tamimous menn kommer ikke som erobrere. De infiltrerer, observerer og knytter bånd. En handelsmann jeg møtte på et grensemarked forklarte det slik: «De stjeler ikke. De kjøper. De betaler til og med mer enn andre. I begynnelsen tenker man at dette er gode kunder.»
Men det virkelige arbeidet skjer på et annet område: religionen. Siden begynnelsen av 2000-tallet har forkynnere av et nytt slag, ofte tuareger fra Niger, åpnet koranskoler der staten glimret med sitt fravær. Disse skolene er ikke «fabrikker for jihadister». Men de har skapt et nytt religiøst landskap som JNIM-cellen kan bygge videre på.
Det finnes en scene flere vitner har fortalt meg om. En lastebilsjåfør som frakter kveg blir stanset på en skogssti. Bevæpnede menn omringer ham. Han blir høflig bedt om å betale en «passeringstoll». Beløpet er fast og kjent på forhånd. Han får til og med en kvittering. «Med den», sa han til meg, «er jeg trygg resten av turen.» Denne beskyttelsesøkonomien er kjernen i modellen. Gruppen går i direkte konkurranse med statlige aktører – tollere, politi og militære – som også krever sin del.
Skogen som fristed
Se på et kart over Nord-Benin. Du vil se en enorm grønn flekk som strekker seg over tre land: W–Arly–Pendjari-komplekset, et av de siste store fristedene for dyreliv i Vest-Afrika. Elefanter, løver – og nå også JNIM-krigere. Disse parkene, som ble opprettet for å verne naturen, har blitt bakre baser. Tusenvis av kvadratkilometer med tett bush å gjemme seg i. Grenser som bare er streker på et kart. En tidligere parkvokter beskrev situasjonen med bitterhet: «Vi ble opplært til å telle dyr. Ikke til å møte folk med kalasjnikover.»
Siden 2019 har turismen kollapset. Lodgene står tomme. Sporfinnerne har mistet jobbene sine – et rekrutteringsgrunnlag for den som vet hvordan man går fram.
Tre svarte flagg
Minst tre bevegelser kjemper i dag om området i Nord-Benin. JNIM, der katiba Mahmuda bare er én del. Islamsk stat i Sahel-provinsen (ISSP), en hard rival, som forsøker å etablere seg langs rørledningen som knytter Koulelè (Niger) til utløpet i Sèmè-Kraké (Benin). Og gjenværende nettverk av Boko Haram ved grensen mot Nigeria. Disse aktørene utgjør ikke en samlet front – JNIM og Islamsk stat har kjempet mot hverandre i årevis. Men de deler samme spillplass. En nigeriansk etterretningsoffiser betrodde meg sin frustrasjon: «Vi er opplært til å jakte på organisasjoner med organisasjonskart. Her er alt flytende. En type kan jobbe for Mahmuda på mandag og frakte varer for IS på torsdag.»
Hva tilfellet Benin lærer oss
Nei, jihadismen i Benin er ikke et enkelt «overløp» fra Boko Haram. Den er resultatet av en bevisst strategi fra JNIM for å utvide sin innflytelse mot Guineabukta. Opptaket av avhoppere fra Boko Haram var bare ett steg – en måte å skaffe seg krigere, nettverk og kjennskap til terrenget i Nigeria.
Les også: Hvordan Benin motstår det jihadistiske framstøtet
Men svaret kan ikke bare være militært. Tre ledere er drept eller pågrepet, og likevel fortsetter gruppen. Strukturen er viktigere enn personene. Og denne strukturen lever av statens svakheter: veier som ikke vedlikeholdes, manglende skoler, utilgjengelig rettsvesen, rovdyraktige embetsmenn – forhold som er felles for alle landene i denne delen av Vest-Afrika.
I landsbyene i Borgou stiller ikke innbyggerne abstrakte spørsmål om rivaliseringen mellom al-Qaida og Islamsk stat. De spør seg hvem som vil beskytte buskapen deres, hvem som vil løse jordkonflikter, hvem som vil gi barna deres en framtid. Så lenge staten ikke kan gi gode svar på disse enkle spørsmålene, vil andre gjøre det i dens sted.
FAKTA • Slektslinjen til katiba Mahmuda
2020 — Tamimou, en nigeriansk peul som er skolert i JNIM i Serma (Mali), grunnlegger en celle i grensetraktene mellom Benin og Nigeria med krigere fra Sahel, blant dem minst én beniner.
2020–2021 — En dissidentfaksjon av Boko Haram ledet av Mahmuda slutter seg til cellen. Mahmuda underordner seg Tamimous autoritet.
Arvefølge — Tamimou pågrepet i Mali → veteran fra Sahel drept i Nigeria → Mahmuda overtar ledelsen → Mahmuda arrestert → ny leder (nigerer eller beniner).
Sluttnoter
[1] Jama’at Nusrat al-Islam wal-Muslimin (JNIM) er al-Qaidas lokale filial i den større Sahel-regionen.
[2] Iyad Ag Ghali er lederen for JNIM og regnes som en av de mest sentrale aktørene bak jihadistopprøret i Sahel.
Jihadistenes fremmarsj i Mali – russisk svikt og etniske bruddlinjer 🔒
