Fremtidens politikere og embetsverk må være trygge på at de kan navigere når alt er uklart
Dagens demokratier opererer i et landskap som oppleves grunnleggende endret. Det som tidligere kom som enkeltstående kriser, har smeltet sammen til overlappende bølger av forstyrrelser. Polykrise er ikke et slagord; den er den strukturelle tilstanden for moderne styring. Og permakrise, følelsen av vedvarende ustabilitet, skaper en verden der offentlige institusjoner må tåle sjokk og likevel utstråle sammenheng, trygghet og retning.
Resultatet er et paradoks: Innbyggerne krever mer av politikken og forvaltningen enn noen sinne, akkurat i det øyeblikket disse systemene er under størst press. Tilliten svekkes, skuffelsen bygger seg opp, og forventningene stiger raskere enn den institusjonelle kapasiteten. I dette miljøet blir spørsmålet om hvordan vi utvikler neste generasjon offentlige ledere, helt avgjørende.
Å bevare det som alltid har fungert
Før vi snakker om nytenkning, må vi erkjenne den dype verdien i tradisjonene som bygget sterke stater og effektive politiske kulturer. Meritokratiske embetsverk er fortsatt bærebjelker for stabilitet i alle velfungerende demokratier, fra Singapore til Tyskland. Politiske ungdomsorganisasjoner, ofte undervurdert, er fortsatt viktige rom der fremtidige ledere tilegner seg politiske instinkter og håndverk. Deres opplæringsarenaer er fremdeles sentrale, med vekt på ideologi, kommunikasjon og strategi som kritiske byggesteiner. Møter med internasjonale miljøer, rotasjon mellom sektorer og solid akademisk skolering har formet mange av verdens mest motstandsdyktige embetsfolk og beslutningstakere.
Disse klassiske elementene representerer kontinuitet, disiplin og styringens profesjonelle etikk. De har formet generasjoner som kan håndtere kompleksitet. Å forkaste dem ville svekke staten, ikke modernisere den. Fornyelse må derfor begynne med bevaring: Å beholde kjernen, samtidig som vi omformer arkitekturen rundt.
Hvorfor de gamle verktøyene ikke lenger er nok
Likevel har dagens kriser vokst ut over rammene for tradisjonell opplæring. Offentlige ledere arbeider nå i et miljø der usikkerheten er konstant, informasjonsflyten destabiliserende, og opinionen kan skifte på minutter. Medielandskapet straffer nøling; digitale plattformer forsterker både reelle og innbilte feil; styring under press er blitt normen, ikke unntaket.
Les også: Geopolitisk ekspert: – Verden er fanget i en evig krise 🔒
Dette betyr at den klassiske læreplanen for politisk skolering—jus, økonomi, forvaltning, offentlig ledelse—må suppleres med nye ferdigheter. Kriseforståelse blir like viktig som juridisk forståelse. Psykologisk utholdenhet blir like nødvendig som administrativ dyktighet. Digital bevissthet er uatskillelig fra politikkens utforming. Den som ikke forstår cyberrisiko, algoritmisk påvirkning eller dynamikken knyttet til desinformasjon, vil i praksis styre i blinde.
Kort sagt: Kravene til ledere har mangedoblet seg, mens opplæringsløpene ikke har utviklet seg i samme tempo.
De nye ferdighetene i offentlige lederroller
Fornyelse begynner med å anerkjenne hva ledelse forutsetter i dag. Fremtidens politikere og embetsverk må være fortrolig med å håndtere uklarhet, styre sammenkoblede kriser og ta beslutninger under press uten å miste offentlig tillit. De må lære å kommunisere strategisk i kriser, ikke bare administrere i roligere tider. Det gjelder både i demokratier og i ikke-demokratiske regimer; ingen er nødvendigvis skjermet mot protester fra Generasjon Z (slik vi så i 2024–25)— eller større konsekvenser for regimet — uten reformer som følger tiden.
Like viktig er psykologisk utholdenhet. Den emosjonelle belastningen når man styrer i polykriser er enorm, og embetsverk over hele verden erkjenner i økende grad at motstandskraft ikke er et personlig trekk, men en yrkesmessig nødvendighet. Lederutvikling, atferdsinnsikt og opplæring i beslutningstaking under stress må bli faste elementer i offentlig sektor. Man kan ikke ha kompetent styring uten kompetente politiske ledere og embetsfolk; de er gjensidig avhengige av hverandre for å sikre faglig kvalitet og kloke beslutninger.
Digital og teknologisk forståelse må være ufravikelig. Styring skjer i et digitalt rom der innbyggere danner identiteter, mottar informasjon, mobiliserer eller splittes. Morgendagens leder må forstå data, cybersikkerhet, etikk rundt kunstig intelligens, plattformdynamikk og digitale muligheter — ikke som tekniske detaljer som delegeres bort, men som kjerneelementer i statsledelse.
Til slutt trenger neste generasjons ledelse trygghet i samarbeid. Tiden for hierarkisk styring i adskilte siloer er i ferd med å løpe ut. Dagens utfordringer krever løsninger på tvers av sentre—partnerskap med privat sektor, universiteter, lokale myndigheter, internasjonale organisasjoner og sivilsamfunn. Evnen til å orkestrere slike økosystemer blir like viktig som evnen til å utforme lover.
Å fornye institusjonene
En av de mest kraftfulle lærdommene i vår tid er at stabilitet ikke kommer av å motsette seg endring, men å tilpasse seg på en klok måte. For at ting skal forbli som før, må vi endre oss, som en kjent litterær setning lyder. Institusjoner som klamrer seg til rigide prosesser, mister relevans; de som omfavner innovasjon og kontrollert utprøving, vinner motstandskraft. Derfor må fornyelse også omfatte systemene.
Les også: Indo-Stillehavet: Et belte av strategiske kriser 🔒
Offentlige forvaltninger trenger rom for utprøving—innovasjonslaboratorier, smidige politiske enheter, pilotprosjekter og raske sløyfer for tilbakemelding. Rekruttering må verdsette tilpasningsevne og nysgjerrighet, ikke bare ansiennitet. Opplæring må fremme kreativ problemløsning, ikke mekanisk etterlevelse. Og organisasjonskulturen må stimulere til læring, ikke frykt for å begå feil. Målet er ikke å forstyrre staten, men å gjøre den bedre i stand til å lære — og dermed bedre i stand til å lede.
Risikoen ved å gjøre ingenting
Hvis vi ikke fornyer våre politiske og administrative talenter, vil konsekvensene merkes ikke bare i styringen, men i demokratiets legitimitet. Unge mennesker oppfatter i økende grad politikken som lite lydhør og institusjonene som foreldet. Når de møter byråkratier som ikke kan tilpasse seg og politikere som virker overveldet, trekker de seg unna. Slik mister demokratier en generasjon. Når tilliten først er brutt, tar det en generasjon å bygge den opp igjen. Å hindre dette fallet er langt enklere enn å snu det. Fornyelse er derfor ikke et overskuddsprosjekt, men et vern om demokratiets videreføring.
Avslutningsvis: Fornyelse er en nødvendighet. En modernisering av politikere og embetsverk er i bunn og grunn en investering i fremtiden til demokratisk styring: Det handler om å sikre velfungerende land til tross for så mange påkjenninger — det er styring med kjennetegn fra det 21. århundre. Vi må bevare de klassiske pilarene som alltid har fungert — meritokrati, tidlig lederutvikling, intellektuell disiplin — samtidig som vi legger til de ferdighetene som dette århundret krever. Krisehåndtering, digital kompetanse, psykologisk utholdenhet, samarbeidsorientert diplomati og en innovativ holdning må bli en del av det nye DNA-et for offentlig ledelse.
Å fornye neste generasjon handler ikke om å skape feilfrie ledere. Det handler om å forberede jordnære, tilpasningsdyktige og kompetente mennesker som kan styre i urolige tider uten å ofre legitimiteten eller tilliten. I polykrisens tidsalder er ledelse ikke bare et yrke; det er en form for demokratisk motstandskraft. Fremtiden tilhører land som forstår denne sannheten og handler deretter. Neste generasjon vil ikke huske krisene i og for seg, men at lederne var forberedt på å møte dem.
Interne splittelser kan bli Vestens akilleshæl i geopolitiske kriser 🔒
