Få litterære skikkelser har levd et rikere liv utenfor sin opprinnelige tekst enn Don Juan. Hans reise gjennom europeisk kulturhistorie fortsetter å kaste nytt lys over oss selv.
Det første kjente teaterstykket om Don Juan ble skrevet fem og førti år før Molière skrev sitt stykke, av den spanske munken Gabriel Tellez (1584–1648), bedre kjent under psevdonymet Tirso de Molina i 1630. Tirso de Molina var en produktiv forfatter, selv hevdet han å ha skrevet over fire hundre stykker, av dem er ca. åtti kjent i dag, men det er El Burlador de Sevilla som har sikret Tirso en varig plass i litteraturhistorien. Hvorvidt Molière kjente til Tirsos stykke er uvisst. Derimot kan det ikke utelukkes at han kjente til to italienske versjoner, begge fra rundt 1652, som begge baserte seg på Molinas tekst, henholdsvis Gilbertos (som er gått tapt) og Cicogninis (trykt opp flere ganger i Venezia og Roma). Begge kan ha ligget til grunn for to franske tragikomedier som kom med ett års mellomrom. I 1658 kom Dorimon med sin Le Festin de Pierre ou Le Fils Criminel, året etter utga Jean Deschamps Villiers et skuespill med likelydende tittel og innhold.
Molières stykke er ikke et plagiat av tidligere varianter. Til selve sujettet innfører han flere viktige endringer sammenlignet med forgjengerne. For det første innfører han Donna Elvira, Don Juans hustru, og hans far Don Louis; begge er viktige karakterer for stykkets utvikling og handling. Molière har også lagt inn tre monologer i aktene I, III og V. I akt I redegjør Don Juan for sitt syn på kvinner og kjærlighet, i akt III for sitt syn på trosspørsmålet, og i akt V for årsaken til at han velger å tre inn i hyklernes rekker, eller om man vil sitt syn på praktiseringen av kristendommen. Annen akt, som mer eller mindre er viet bondefolkene Pierrot og Charlotte, er likeledes Molières påfunn. Det er her leseren indirekte får høre om utfallet av Don Juans røvertokt; i tillegg er Pierrots kjærlighet til Charlotte en parallell til Don Juans forhold til Donna Elvira. Scenen med kreditoren herr Dimanche er også helt og holdent Molières idé. Scenen er et paradenummer som til fulle innfrir Don Juans løfter overfor sin tjener Sganarelle om å vise hvordan kreditorer skal behandles: Han snakker herr Dimanche trill rundt ved å bryte etikette, samfunnsregler for etablert adferd mellom ulike sosiale klasser; han omtaler herr Dimanche som sin venn, spør om stort og smått fra livets triviaregister, kaller ham sin likemann osv, hvilket er uhørt både på grunn av den sosiale forskjellen dem imellom og fordi herr Dimanche hverken er venn eller likemann, men Don Juans kreditor.
Det som skiller Molières Don Juan fra forgjengernes er at Molières Don Juan ikke er endimensjonal – bare ond eller bare løgnaktig; han er en sammensatt karakter hvis største feil er at han ikke lar seg innordne i et gitt system. Det kan forklare både publikums sympati for ham og ettertidens interesse.
Arven etter Don Juan
I de ca. tre hundre og femti år som er gått siden premieren på Molières Don Juan 15. februar i 1665, har stofftilfanget rundt karakteren vokst – den omfatter teater og opera, film, musikkstykker, tegneserier, romaner og dikt.
Les også: La Commedia dell’arte: Frihetens og maskens teater
- Fra 1700-tallet: Mozarts berømte opera Don Giovanno med libretto av Lorenzo di Ponta (1787).
- Fra 1800-tallet: E. T. A. Hoffmanns novelle ”Don Juan ”(1813); Lord Byrons episke dikt ”Don Juan” (1821); Christian Dietrich Grabbes Don Juan und Faust (1829). Alexandr Pusjkins roman Kamenny Gost’ (Stengjesten, 1830); Alexandre Dumas’ skuespill Don Juan de Marana (1836); Prosper Mérimées roman Les Âmes du Purgatoire (1834); Franz Liszts verk Réminiscences de Don Juan (1841), som er basert på temaer fra Mozarts opera; Baudelaires dikt ”Don Juan aux enfers” ( eller ”l’Impénitent” publisert første gang 6. september 1846 i tidsskriftet l’Artiste).
- Fra 1900-tallet: George Bernard Shaws skuespill Man and Superman (1903); en opera av Ruperto Chapí (1906); Henri de Montherlants skuespill Don Juan (1958); Georges Picards tegneserie Les Exploits d’un jeune Don Juan (1991), som er basert på en pornografisk roman med samme tittel fra 1911 av Guillaume Apollinaire; den spanske filosofen og forfatteren Miguel de Unamunos skuespill El hermano Juan ou el mundo es teatro (1934), om en filosofisk Don Juan som er redd for døden. På 1900-tallet ble det produsert flere filmer om Don Juan, hvorav én stumfilm, Don Juan (1926): så fulgte The Private Life of Don Juan (1934). I The Adventures of Don Juan (1949) ble Don Juan koblet til Robin Hood-karakteren. I The Devil’s Eye (1960) av Ingmar Bergman lar djevelen Don Juan komme tilbake til livet for å forføre en prestedatter.
Av skuespillere som har bidratt til å levendegjøre Don Juan, kan nevnes Brigitte Bardot i Don Juan ou si Don Juan était une femme (1973), Marlon Brando og Johnny Depp i Don Juan de Marco (1994). I tillegg kommer oversettelser og ikke minst iscenesettelser av stykket.
Flere berømte oppsetninger fulgte i kjølvannet av Louis Jouvets iscenesettelse 1947, og det er rimelig å anta at disse har bidratt til den økende interessen for stykket.
- Fra 2000-tallet: Peter Handkes roman Don Juan (erzählt von ihm selbst, 2004); dessuten to skuespill: José Saramagos Don Giovanni ou O Dissoluto Absolvido (2005, engelsk tittel: Don Giovanni or The Dissolute Acquitted); Joel Beers’ The Don Juan Project (2006). Den foreløpig siste filmen om Don Juan er Jim Jarmusch’ Broken Flowers (2005).
Don Juan har gjennomløpt de fleste kulturhistoriske retninger siden han trådte inn i europeisk kulturliv på 1600-tallet. Størst appell later det til at han har i vår tid – iallfall å dømme ut fra antall verk som er laget om ham i det 20. århundre og så langt i det 21. århundre.
Don Juan: barokk og modernitet
Slik jeg leser Don Juan er han en barokk helt med tragiske dimensjoner. Hans tragikk ligger i at hans intellektuelle og personlige utrustning overgår eller ikke passer inn i den sosiale, religiøse og samfunnsmessige rammen som står til rådighet og at han vet det. Don Juans forføreriske omgang med sine omgivelser, hans løgner, bedrag, men også hans mot, ærlighet og innsikt kan leses og forstås i en slik sammenheng.
Les også: Giovanni Giustiniani – mannen som nesten reddet Konstantinopel 🔒
Barokken har vært flittig brukt som bilde på vår tid. Don Juan-karakterens aktualitet skyldes fellestrekk mellom hans og vår tid i henhold til de siste ti årenes barokkforskning. I sitt essay «Den barokke fornuftens aktualitet» (fra essaysamlingen Barokkens verden, Aschehoug, 1994) redegjør Knut Ove Eliassen for filosofiens interesse for barokken de siste tiårene: «Scenariet er i grove trekk det at man har ment å se paralleller mellom den aktuelle sivilisasjonspessimismen og tvil på tidligere urokkelige verdier og kulturelle fellesreferanser, og den krisen mange ser barokken som et uttrykk for, som et transittpunkt mellom middelalderens og nytidens verdensbilde. Man har vendt seg til barokken i håp om å finne innsikter som ville være anvendelige som forklaringsnøkler til dagens motsetningsfylte kulturelle situasjon» (Barokkens verden, s. 255).
Dagens barokkforskning anvender barokken emblematisk som en gitt kulturs underside; nemlig som det andre som ikke fanges opp innenfor den rådende kultur. Barokken er et bilde på den forskjellighet som med nødvendighet oppstår som et biprodukt av en dominerende kultur, det er ikke et dialektisk forhold, men det som trenges til side, det det ikke er plass til – som ikke passer inn. En slik begrepsteoretisk definisjon av barokken går utover barokken som stil- og kulturhistorisk epoke. Barokke er de kulturytringer som ikke passer inn eller som faller utenfor modernitetens fornuftsstyrte tro på fremskrittet, eller som på Molières tid, klassisismens tro på overføringen av antikkens ordensregime.
Modernitetens fornuftstro førte ikke til en gullalder, men en postmoderne periode der tvilen, det heterogene og det middelbare ble toneangivende. Med post-modernismen ble forstillelsen, scenerommet igjen aktualisert; iscenesettelse av jeget, livet som scene og opptreden, dyrking av formen/overflaten på bekostning av innholdet, alt sammen barokke verdier som mot slutten av det 20. århundre ble fellesspråklige referanser og grunnlag for en konstruert og middelbar identitet.
Språklig gir barokkens seg bl.a. uttrykk i en manglende forbindelse mellom innhold og utsagn. Sant er det som presenteres på en overbevisende måte. Molière lar Don Juan målbære sin tids oppbrudd fra et overlevert trosregime og en cartesiansk tvil som utgangspunkt for filosofisk viten i et forførende språk overfor ektefeller, nye erobringer, sin familie og overfor samfunnets støtter i sin alminnelighet. Språket, ordet er Guds innskrift i verden, det henviser til en teologisk verdensorden der det ikke er en underside eller rest til overs mellom det som sies og det som er tilstede i verden. For den gudløse Don Juan forholder det seg ikke slik, hans språk refererer ikke til en gudommelig verdensorden, men til ham selv, hans kunnskap, viten og tvil.
Les også: Folklore og nasjonalisme: Fra tradisjon til propaganda
Leseren lærer å kjenne denne standsmessige rebell, denne adelige, velkledde, velutdannete og veltalende herre gjennom hans språkhandlinger. Hele stykket er en oppvisning i veltalenhet kombinert med en blanding av etisk høyverdige og etisk klanderverdige handlinger. To scener utpeker seg likevel som oppvisninger i hans språkkunster i en litterær nåtidssituasjon. Den første er når han frir til de to bondejentene, Charlotte og Mathurine samtidig, setter dem opp mot hverandre ved å fremsette løgner og falske løfter om dem begge til dem begge i samme situasjon uten at de gjennomskuer ham. Et presserende ærend gjør at han må forlate dem med løfte om å komme tilbake – til begge. Den andre gangen er den før omtalte duperingen av hans kreditor, herr Dimanche.
«Å holde ord» innebærer for folk flest at det som sies er etterprøvbart i den erfaringsmessige verden, virkeligheten. Hos Don Juan er det ingen slik sammenheng. Han er en kraftprestasjon i forføreriske, språklige forkledninger som spiller på andres religiøse, amorøse eller samfunnsmessige konvensjoner. Karin Gundersen tar i sitt essay «Barokkens estetikk gjennom Molières Dom Juan» (Barokkens Verden) for seg Don Juans språk, og argumenterer for at det alt overveiende er av performativ karakter: Utsagn uten empirisk grunnlag, hvis sannhetsgehalt ligger i fremtiden et sted og tilføres troverdighet her og nå på grunn av Don Juans stilling og stand, men egentlig sett er det umulig å verifisere.
Å være gudløs, å forføre ved hjelp av språket er ikke det samme som å være amoralsk. Don Juan er en moderne antihelt: Han står alene mot «røkla», han gjennomskuer tidens maskepi og hykleri, han er intellektuelt redelig, han er modig og sjenerøs; og han er hensynsløs og troløs. Ektefeller og fedre får mer karakter av nødvendige ofre i en tragikomedie der den etablerte tidsånd bryner seg mot nytiden.
Stykket avsluttes med Don Juans fortapelse og Sganarelles rop etter jordisk gods; han har ikke fått lønn. To regimer settes opp mot hverandre: Samfunnets straff over fritenkeren som har satt seg opp mot de rådende verdier, og Sganarelles sorg som ikke skyldes tapet av sin herre, men fortvilelsen over å bli etterlatt i økonomisk forlegenhet. Stykket gir ikke svar på hverken barokkens eller vår tids dilemma.
Les også: Stanley Kubrick og historiske filmer 🔒
Personlig leser jeg Don Juan som et forsvar for retten til å spørre, mene, ytre og avsløre; til å stille ubehagelige spørsmål til regimer hvis grunnlag er tuftet på konvensjon og hykleri. På Molières tid måtte det selvsagt innhylles i religiøse gevanter, og Don Juan måtte dømmes til fortapelse. Men stykket i sin helhet, det faktum at Don Juan er Molières talerør, stykkets forhistorie med forbudet mot Tartuffe spesielt, og den påfølgende sensuren og forbudet mot Don Juan, samt Molières offentlige orddueller gir grunnlag for å hevde at Don Juan er et håndslag til fritenkerne.
Aktuelle perspektiver
Vestens demokratier er konfliktdrevne systemer hvis forutsetning er muligheten til fritt å ytre seg i en offentlig debatt. Diskusjonen knyttet til multikultur, innvandrere, religion, verdier, osv. har igjen vist hvor komplisert spørsmålene omkring fritenkere og ytringsfrihet er. Michel Houellebecq har i flere av sine romaner som De grunnleggende bestanddeler (Les Particules élémentaires, 1998), Utvidelse av kampsonen (Extension du domaine de la lutte, 1994), Plattform (Plateforme, 2001) tematisert Vestens kultur og verdier. Som fritenker, kritiker og pessimist, har hans spørsmål knyttet til vestlig kultur og levesett gjort ham til gjenstand for sterk kritikk og beskyldninger om kvinnehat, rasisme og forsvarer av sexturisme. Det er en velprøvd teknikk å fremsette påstander om den andre basert på utsagn istedenfor å lytte til innholdet og kommentere det.
Dagens kulturelle situasjon er motsetningsfylt og mangfoldig. Mangfoldet hylles i statlig regi med føringer på hva som er politisk korrekt mangfold. For det moderne som epoke er – også – underlagt en bestemt rasjonalitet og vilje til ensretting, som genererer forskjell, eller som Eliassen sier: «Forskjell muliggjøres som et biprodukt av de ensrettende kreftene i den moderne verden» (Barokkens Verden, side 262).
Likhet er vår tids credo. Til å ivareta og utvikle likhetsregimet står et statsapparat med stadig større fullmakter på individets vegne. Det er i en slik kontekst spørsmålet om fritenkernes rolle kan vurderes i dag. Hva gjør vi med dem som når de ytrer seg – og frivillig eller ufrivillig – anklages for å tråkke på andres følelser, krenke andres tro og verdier, eller spotte andres tradisjoner gjennom sitt levesett og sine meninger? Svaret berører hva vi selv anser som mest høyverdig: innsikt eller konsensus. Med andre ord: Er det viktigste å være enig, eller er det gjennom andres ytringer å ha muligheten til å møte kunnskap og innsikt som utfordrer de rådende holdninger og tankesett i samfunnet og lærer oss noe nytt?
