Med utgangspunkt i en oligarkisk fortid og en økonomisk modell felles med sine naboer, har Costa Rica klart å omstille seg da krisene inntraff. Landet har bygd en særegen sosial modell og et nyskapende statsapparat.
Militærdiktaturer, borgerkriger og demokratiske svakheter er tilbakevendende temaer i Mellom-Amerika. Midt i denne uroen fremstår Costa Rica som et unntak. Mens Guatemala, El Salvador, Nicaragua og Honduras opplever gjentatte sykluser av autoritarisme og vold i det 20. århundret, befester Costa Rica seg som regionens eldste demokrati[1], og er blant de mest stabile på kontinentet. Det er også det rikeste og mest utviklede landet i Mellom-Amerika. Skyldes dette en særskilt politisk kultur, en unik økonomisk kontekst – eller er det resultatet av særegne politiske institusjoner?
En felles fortid, men avgjørende forskjeller
På 1800-tallet var det lite som skilte San José fra Guatemala eller San Salvador. Som sine naboer er Costa Rica preget av oligarkisk liberalisme. Den eksportorienterte landbruksøkonomien gir makt til en liten landeiende elite i alle disse landene. Disse unge statene lider under de samme problemene: Elitens dominans over store jordområder, sosial ekskludering og institusjonell svakhet.
Likevel skjuler disse likhetene noen strukturelle forskjeller. Siden kolonitiden har innfødt arbeidskraft vært et knapphetsgode i Costa Rica. Denne relative etniske homogeniteten og den lave tilgangen på arbeidskraft har fremmet arbeidsforhold basert på forståelse – en slags «samforstand over kaffen» –fremfor utbytting. I tillegg var landets kaffeproduksjon som var mer utsatt for konkurranse, mer åpen og åpnet for framveksten av en fragmentert elite med svakere kontroll over statsapparatet.
Til sammenligning er Guatemala preget av et mektig oligarki og en marginalisert urbefolkning. Fordi Costa Ricas militære apparat var svakt, har staten ikke maktet å hevde sin myndighet, og det har ført til forhandlinger mellom ulike samfunnsgrupper. Valget i 1889 illustrerer dette godt, og tradisjonen lever fortsatt.
Selv om Costa Rica har hatt økonomiske strukturer som lignet nabolandene, er landet også forskjellig på en rekke områder som over tid la grunnlaget for en mer inkluderende politisk utvikling, dvs. mer tilbøyelig til demokratisering.
Les også: Pépé Mujica, geriljakjemper og president 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
USAs rolle i Latin-Amerika: Mellom destabilisering og støtte i kampen mot narkotika 🔒
