Med utgangspunkt i en oligarkisk fortid og en økonomisk modell felles med sine naboer, klarte Costa Rica å omstille seg når krisene traff. Landet bygde en særegen sosial modell og et nyskapende statsapparat.
Militærdiktaturer, borgerkriger og demokratiske svakheter er tilbakevendende temaer i Mellom-Amerika. Midt i denne uroen fremstår Costa Rica som et unntak. Mens Guatemala, El Salvador, Nicaragua og Honduras opplever gjentatte sykluser av autoritarisme og vold gjennom det 20. århundret, konsoliderer Costa Rica regionens eldste demokrati[1], og er blant de mest stabile på kontinentet. Det er også det rikeste og mest utviklede landet i Mellom-Amerika. Skyldes dette en særskilt politisk kultur, en unik økonomisk kontekst – eller resultatet av særegne politiske institusjoner?
En felles fortid, men avgjørende forskjeller
På 1800-tallet skiller lite San José fra Guatemala eller San Salvador. Akkurat som sine naboer er Costa Rica preget av en oligarkisk liberalisme. Den eksportorienterte landbruksøkonomien gir makt til en liten landeiende elite i alle disse landene. Disse unge statene lider under de samme problemene: elitens dominans over store jordområder, sosial ekskludering og institusjonell svakhet.
Likevel skjuler disse likhetene noen strukturerende forskjeller. Siden kolonitiden har innfødt arbeidskraft vært knapp i Costa Rica. Denne relative etniske homogeniteten og den lave arbeidskrafttilgangen fremmet arbeidsforhold basert på forståelse – en slags «kaffesamforstand» – heller enn på utbytting. I tillegg åpnet landets kaffeproduksjon, som var mer utsatt for konkurranse, og åpnet for framveksten av en fragmentert elite med svakere kontroll over statsapparatet.
I kontrast er Guatemala preget av et mektig oligarki og en marginalisert urbefolkning. Fordi Costa Ricas militære apparat var svakt, var staten ute av stand til å hevde sin myndighet med makt, noe som fremmet forhandlinger mellom ulike samfunnsgrupper. Valget i 1889 illustrerer dette godt, og tradisjonen består fortsatt.
Selv om Costa Rica hadde økonomiske strukturer som lignet naboenes, hadde landet også en rekke forskjeller som over tid la grunnlaget for en mer inkluderende politisk utvikling, mer tilbøyelig til demokratisering.
Les også: Pépé Mujica, geriljakjemper og president 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
USAs rolle i Latin-Amerika: Mellom destabilisering og støtte i kampen mot narkotika 🔒
