Paul von Lettow-Vorbeck: En mester i taktikk

Offiseren som ledet Tysklands krigføring i Afrika, Paul von Lettow-Vorbeck, forble ubeseiret under hele første verdenskrig, selv om motstanderen hans var tallmessig overlegen. En analyse av felttogene hans belyser hans taktiske tilnærming.

«Wir werden bei dir bleiben, bis wir fallen!» [1] Med disse ordene viser general Paul von Lettow-Vorbeck til eden askariene hans (red. anm. betegnelsen på afrikanske soldater rekruttert til de tyske kolonistyrkene i Øst-Afrika. Ordet kommer fra arabisk ‘askarī [soldat]) fornyet helt fram til 1918 – en ed om å være villige til å ofre livet for sin leder. I fire lange år ledet han dem, 9 000 kilometer fra Berlin.

Han – hvit offiser, prøyssisk aristokrat. De – svarte soldater, innfødte fra en av Tysklands få kolonier, Tysk Øst-Afrika [2]. Hvordan forklare denne urokkelige lojaliteten når alt tilsynelatende skilte dem? Den mest sannsynlige forklaringen ligger i hans forbilledlige militære lederskap, som skapte sterk tilslutning. Derfor er det relevant å se nærmere på von Lettows personlige kvaliteter mellom 1914 og 1918; de ga næring til denne eksemplariske rollen. Som skarp taktiker og klok strateg skrev han seg inn i tysk militær­historie ved å være den eneste tyske kommandøren som aldri ble slått på sitt operasjonsområde under første verdenskrig.

Hundre år senere viser gjennomgangen av felttogene hans fortsatt hvor lærerik erfaringen er for militære strateger. Den gir tidløse strategileksjoner. Her forstås strategi som «kunsten å organisere og bruke styrker i gitte omgivelser» [3]. Metodisk bygger denne studien på en analyse av styrkene og svakhetene hos de militære lederne som sto mot hverandre, sett gjennom den franske krigens prinsipper. Målet er ikke å gjengi den taktiske eller kronologiske gangen i fem års kamper, men å vise hvordan oberstløytnant von Lettow-Vorbeck, gjennom en nærmest fullkommen anvendelse av krigens prinsipper, kunne stå imot – ja, til og med beseire – en motstander som var to hundre ganger overlegen i antall, gjennom fem år.

Et tilsynelatende håpløst oppdrag og et dristig strategisk valg

Da første verdenskrig spredte seg til koloniene

Les også: Rheinmetall AG, en europeisk forsvarsgigant 🔒

I begynnelsen av august 1914 hadde oberstløytnant von Lettow-Vorbeck kommandoen over en Schutztruppe-bataljon [4] i Tysk Øst-Afrika. Han fikk vite at keiseren hadde erklært krigstilstand, men at den ikke gjaldt koloniene, og mottok dessuten motstridende ordre [5]. I tillit til egen intuisjon antok han at britene ikke ville respektere avtalene om ikke-angrep i koloniene. I strid med ordre forberedte han derfor sine få styrker, ikke på opprørs­bekjempelse, men på regulær krig mot sammenslåtte fiendestyrker på et enormt territorium. Kolonien var nemlig innesluttet (jf. illustrasjon 1) av rivaliserende kolonimakter: britene i nord og sørvest, belgierne i vest og portugiserne i sør. Kysten ble dessuten dominert av den britiske marinen.

Et knusende styrke­forhold – men sett som en mulighet

Rent tallmessig hadde von Lettow ved krigsutbruddet knapt 3 000 soldater (216 europeere som ledet 2 540 askarier). Han supplerte dem med 2 000 politifolk, støtte­avdelinger og besetningene på tyske marinefartøy [6]. Gjennom lokal rekruttering klarte han å mobilisere til sammen 15 000 mann (3 000 europeere [7] og 12 000 askarier). Britene alene (uten belgiere og portugisere) satte inn 300 000 soldater, hvorav 120 generaler. Likevel så von Lettow ikke dette som en svakhet, men som en strategisk mulighet. Målet var, som han sa, å «binde» [8] motstanderne – særlig britene – til koloniene og holde store styrker fast der, styrker som da ikke kunne brukes på fronten i Europa. Overfor det tallmessige misforholdet trakk han to konklusjoner: kompensere underlegenheten i antall med kvalitet (trening, motivasjon) og velge en kamp­form der den svake slår den sterke.

Valget av en langvarig slitasje­krig med blandede metoder gjennom mer enn fire år

Det første regulære sammenstøtet fant sted under slaget ved Tanga i begynnelsen av november 1914. Der slo han tilbake et landgangsforsøk fra anglo-indiske styrker som var åtte ganger så store. Deretter utnyttet Lettow seieren ved å angripe det strategiske britiske jernbane­nettet i nord [9]. Etter at britene i Kenya og belgierne i Kongo hadde forsterket styrkene sine og innledet en større offensiv fra januar 1916, ble Schutztruppe omringet og ute av stand til å holde fronten. Den innledet da en slitasje­krig sørover i landet fram til 1917. Deretter gikk Lettow-Vorbeck over til gerilja­taktikk og overrumplet gjentatte ganger allierte avdelinger, takket være sin bevegelighet og evne til å trekke seg unna. I november 1917 trakk han seg, nå som divisjonsgeneral, ut av Tysk Øst-Afrika og inn i Mosambik (den gang portugisisk Øst-Afrika) sammen med restene av styrken etter slaget ved Ngomano. Der fortsatte han krigen i bushen. På den måten klarte han fortsatt å binde opp store britiske styrker – særlig sørafrikanske – som aldri klarte å slå ham. Midt i 1918, da britene sendte forsterkninger til Mosambik, vendte Lettow-Vorbeck overraskende nordover og innledet et offensivt fremstøt mot Tysk Øst-Afrika.

En strategisk suksess som var for geografisk begrenset til å påvirke utfallet av den store krigen

Da våpenstillstanden tvang ham til å overgi seg til britene 23. november 1918, beseiret, men ikke slått, hadde disse lidd enorme tap: 20 000 europeiske og indiske soldater [10], 60–80 000 innfødte soldater, 20 000 kjøretøy, 140 000 muldyr og hester [11]. For Storbritannia anslås krigens kostnad mot Lettow-Vorbeck til 12 milliarder pund. De tyske tapene er vanskeligere å tallfeste, men tilsynelatende langt lavere [12]. Det strategiske valget han tok, som både i form og hensikt gikk imot overordnedes planer, viste seg altså å være vellykket. Risikoen han tok, lot Tyskland beholde kolonien gjennom krigen, samtidig som britene ble tvunget til å spre styrkene sine på flere kontinenter. Tyskland ble likevel til slutt slått globalt og måtte avstå koloniene. Lettow-Vorbeck beholdt siden en viss aura, tidvis sterkere blant motstanderne enn blant sine egne – selv om Hitler forsøkte å gjøre ham til et redskap for propaganda [13].

En bemerkelsesverdig anvendelse av strategiske prinsipper og suksessfaktorer

Hvis strategens kunst består i å «forene tidløse prinsipper med dagens metoder» [14], må man erkjenne at Lettow-Vorbeck lyktes nettopp med dette, mens motstanderne hans slet. Han klarte å beholde full handlefrihet, utnytte egne styrker mest mulig økonomisk og samle innsatsen straks muligheten bød seg.

Stor handlefrihet[15], drevet av en stadig jakt på overraskelse og initiativ

Les også: Geopolitikkens far: Friedrich Ratzel og kampen om Lebensraum 🔒

Handlefriheten hviler på prinsippet om sikkerhet, som blant annet innebærer å utnytte eller verge seg mot overraskelseseffekten. Lettow-Vorbeck satset derfor på at styrkene hans skulle være selvstendige, utholdende og diskrete – egenskaper som minner om taktikken til de tyske ubåtflokkene under andre verdenskrig. Disse kvalitetene sprang særlig ut av en robust logistikk basert på rekvirering av lokale ressurser, spesielt mat. Han utnyttet også det enorme operasjonsområdet til å spre styrkene og hindre fiendtlige konsentrasjoner. Dette ble mulig takket være høy operativ mobilitet, der han kombinerte moderne midler (jernbane) med mer tradisjonelle (bærere og muldyr) alt etter situasjonen. Videre bygde han på prinsippet om subsidiaritet, sentralt i tysk militærkultur (Auftragstaktik). Mobiliteten skapte stor usikkerhet hos fiendens strateger og styrket dermed sikkerheten til egne tropper. I tillegg ble denne sikkerheten understøttet av den tilliten han nøt i lokalbefolkningen (jf. general Durieux’ [red. anm. en høytstående offiser i det franske forsvaret, kjent for sitt strategiske arbeid og sitt lederskap] tredeling: nærvær, vold og oppmerksomhet).

Handlefriheten henter også kraft fra evnen til å forutse. Dette omtales sjeldnere i litteraturen om kampene i Tysk Øst-Afrika, men enkelte poeng kan fremheves. Godt informert unndro Lettow-Vorbeck seg motstanderen og valgte – som Napoleon i sin tid – selv tid og sted for slaget. Han behersket de lokale språkene og var derfor høyst sannsynlig glimrende informert. Denne evnen til å forutse var mulig takket være den nesten totale handlefriheten han hadde lokalt [16]. Britene var derimot svært forutsigbare og fulgte som regel jernbanene som logistisk livlinje.

Til sist hviler handlefriheten på evnen til å få overtaket, altså å påtvinge motstanderen sin vilje. Lettow-Vorbeck støttet seg her på tre pilarer. For det første utviklet han høy moralsk styrke hos troppene, som ble både fryktet og lojale. De besluttsomme menige var dessuten ledet av solid utdannede europeiske offiserer og underoffiserer. For det andre hadde han, som nevnt, nesten alltid initiativet. Han dikterte dermed ikke bare tid og sted for kampene, men også – ulikt fienden – handlingsmønstrene (ofte asymmetriske). Til sist hvilte overtaket hans på tre kilder til makt: legitimitet, kapasitet og kunnskap.

God økonomisk bruk av styrkene, forvaltet med kløkt og pragmatisme [17]

God ressurs­økonomi hviler først og fremst på prinsippet om modularitet: å tilpasse styrkene til oppdraget. Lettow-Vorbeck gjorde nettopp dette da han omdannet Schutztruppe til en styrke som kunne føre regulær, symmetrisk krig. Han grep også uvanlige muligheter til å styrke enhetenes ildkraft og effektivitet (bygge improviserte fartøy, gjøre marinekanoner om til feltartilleri, osv.). Til slutt omdannet han «linjekompaniene» til lette, svært mobile tropper som kunne veksle mellom klassisk krigføring og geriljataktikk, avhengig av terrenget.

Les også: Moralske krefter: Rollen til det mentale og det kollektive i krig

Økonomien bygger også på en klok sammensetting av tilgjengelige styrker. Som i rom­strategi gir dette lokal eller generell styrke, varig eller midlertidig. I klar tallmessig underlegenhet valgte Lettow-Vorbeck ordninger som ga ham lokal og midlertidig overlegenhet. Han visste også å gripe muligheten når den bød seg, ved å tilføre forsterkninger som var både uventede og sammensatte (jf. avsnitt 12). Til tider delte han hæren i marsjkolonner for å spre styrkene (innmarsjen i portugisisk territorium i 1918) – en framgangsmåte som minner om Napoleons armé­korps. Britene, derimot, undervurderte fienden – ofte av rasistiske grunner – og tilpasset ikke organiseringen sin, noe som ble kostbart [18].

God ressursbruk henter også styrke fra en riktig dimensjonert støtte. Støtten er avgjørende for hvor stor handlefriheten kan bli og bidrar sterkt til evnen til å samle innsatsen. Kildene er sparsomme her, men det er klart at von Lettow, nesten uten ekstern støtte, igjen overlevde på «napoleonsk» vis ved å spre styrkene og fornye dem lokalt, både med tanke på personell og materiell. Mange offensive aksjoner skaffet ham dessuten mat og ammunisjon. Som nevnt vekslet han, alt etter krigsfase, mellom moderne (tog) og enkle (bærere og muldyr) transportmidler. I begge tilfeller var det avgjørende at valgt forsyningsform fremmet mobilitet – det beste vernet for sikkerheten.

Evnen til å spre styrkene og deretter samle innsatsen

Å samle innsatsen betyr å forene «handlingene og virkningene fra de ulike operative funksjonene i rom og tid» [19]. Først kreves god koordinering av kinetiske og ikke-kinetiske virkemidler for å tvinge, påvirke og kontrollere fienden. Lettow-Vorbeck hadde hovedsakelig kinetiske midler, men klarte likevel ofte å samle sine knappe ressurser både i rom og tid. Som den svakere parten besto talentet hans egentlig i å hindre motstanderen i å samle sin innsats. Det vites ikke om han hadde lest Napoleons erfaringer fra Spania, men klart er det at han brukte samme geriljataktikk som han selv møtte mot hereroene i Namibia rett før verdenskrigen, og frigjorde seg fra klassiske doktriner. Dermed tvang han fienden til stadig større styrkeoppbygging på dette operasjonsområdet – og oppnådde sitt strategiske mål.

Å samle innsatsen innebærer dessuten å oppnå relativ maktoverlegenhet, anvendt mot bruddpunktet i balansen mellom fysiske og moralske krefter. Omgitt og tallmessig underlegen minner Lettow-Vorbecks strategi igjen om Napoleons prinsipp om sentral posisjon. Han nektet å kjempe på flere fronter samtidig og engasjerte styrkene sekvensielt (angrep motstanderne etter tur), med vekt på overraskelse og slagkraft. Disse to virkningene hadde dobbelt mål: å oppveie ugunstige styrkeforhold og å undergrave motpartens moral. I tråd med napoleonske prinsipper samlet han styrkene og angrep kritiske sårbarheter i fiendens militærsystem (for eksempel logistikk-knutepunkt) så snart muligheten bød seg, og slo dermed mot fiendens bakre linjer.

Les også: «Med jern og blod» 🔒

Syntese gjennom linsen til de franske faktorene for bakkestyrkers operasjonelle overlegenhet [20]

Denne studien forsøker, uunngåelig vilkårlig og forenklet, å vise konfliktens styrker og svakheter. Likevel peker den på noen strategiske lærdommer ved å legge aktørenes sterke og svake sider over hverandre og vise hvordan koblingen mellom enkelte faktorer for operasjonell overlegenhet kan gi suksess eller nederlag.

Den bekrefter at masse kan kompenseres med smidighet, eller at moralsk styrke (her forstått som motstandskraft og lojalitet mot lederen) kan veie opp for tilsynelatende utilstrekkelig utholdenhet. Den viser også at en koordinert koalisjonsstyrke ikke er nok til å beseire en motstander som har større støtte i lokalbefolkningen. Til slutt framhever den at god ledelse bygger på mange kvaliteter (tillit og subsidiaritet, evne til innovasjon og risikotaking, solid utdanning), som Lettow-Vorbeck personifiserte bedre enn motstanderne. Analysen bekrefter også sammenhengen mellom leder­prestasjon og en styrkes moral, noe som forklarer askarienes urokkelige lojalitet til sin europeiske sjef.

Konklusjon

Studien viser at seier, både før og nå, oppnås like mye ved å virkeliggjøre strategiske prinsipper som ved å hindre motstanderen i å gjøre det samme. Lettow-Vorbecks militære geni lå i å velge en økonomisk ressursbruk og å bevare handlefrihet som hindret motstanderne i å samle sin innsats. I maritim analogi: Mens motstanderne håpet på et stort sjøslag som kunne knuse fienden én gang for alle, tvang han dem i stedet til en langvarig og slitsom krig med mange småangrep. Han visste at han ikke kunne nå Clausewitz’ prinsipp om tilintetgjørelse, og fokuserte derfor på tre andre prinsipper: initiativ, moralsk styrke og enkelhet. Dette ble hans fordel og britenes svakhet, siden de var lite pragmatiske. Til slutt overga Lettow-Vorbeck seg, til tross for lokal uovervinnelighet.

Kort sagt: De taktiske og operative suksessene hans skapte de ønskede strategiske virkningene, men de var ikke tilstrekkelige. Globalt tapte Tyskland krigen, noe som paradoksalt nok førte til at den lokalt ubeseirede måtte overgi seg til dem som ikke hadde slått ham. Han kunne likevel overgi seg med våpnene i hånd, unngå fangenskap og – også paradoksalt – marsjere som «vinner» i Berlin i 1919. Det kan være verdifullt å analysere operasjon Barkhane (red. anm. en fransk militær operasjon i Sahel-regionen [særlig Mali, Niger og Tsjadsjøområdet] med mål om å bekjempe jihadistiske grupper) i lys av disse erfaringene.

Bibliografi

Bøker

Action terrestre Future. Paris: Ministère des Armées, 2016.

FT02 – Tactique générale. CDEF. Paris: Ministère des Armées, 2008.

von Lettow-Vorbeck, Paul. Meine Erinnerungen aus Ostafrika. Leipzig: Verlag von Koehler & Amelang, 1920.

Lugan, Bernard. Heia Safari! Général von Lettow-Vorbeck. Du Kilimanjaro aux combats de Berlin 1914-1920. Paris: Éditions du Rocher, 2018.

Nettressurser

Institut Iliade. « Paul Emil von Lettow-Vorbeck et la guerre de brousse (1914-1918). » [nettside] Tilgjengelig på: https://institut-iliade.com/paul-emil-von-lettow-vorbeck-et-la-guerre-de-brousse-1914-1918/ (besøkt 17.10.2024).

39-45.org. « Blog du membre 4178 : Paul von Lettow-Vorbeck. » [nettside] Tilgjengelig på: https://www.39-45.org/blog.php?u=4178&b=2095 (besøkt 17.10.2024).

Konferanser på YouTube

Lugan, Bernard. « Bernard Lugan raconte l’épopée du général von Lettow-Vorbeck. » YouTube-video, 28 min. Tilgjengelig på: https://www.youtube.com/watch?v=QHWzNxZXn7Y (besøkt 17.10.2024).

« Fort. Série Leavenworth | Général-major Paul von Lettow-Vorbeck. » YouTube-video, 78 min. Tilgjengelig på: https://www.youtube.com/watch?v=JhqPRqivr_8 (besøkt 17.10.2024).

Sluttnoter

[1] « Nous resterons à tes côtés, jusqu’à ce que nous tombions » i von Lettow-Vorbeck, Meine Erinnerungen aus Ostafrika, Leipzig, 1920.

[2] Området som i dag utgjør Tanzania, med unntak av Zanzibar.

[3] Foredrag av professor Martin Motte ved École de Guerre, Paris, september 2024.

[4] Schutztruppe – beskyttelsestropper opprinnelig ment å dempe mindre lokale opprør.

[5] Ukoordinerte kanaler i de tyske utenriks- og krigsdepartementene skapte denne dissonansen.

[6] Særlig mannskapene fra Möwe og Königsberg.

[7] Inkluderte tyske settlere med militærerfaring samt enkelte bønder og italienske kolonister.

[8] Op.cit. von Lettow, 1920.

[9] Et sentralt britisk tyngdepunkt som knyttet Nairobi til Indiahavet.

[10] Mange europeere døde av sykdommer som lokalbefolkningen var mer motstandsdyktig mot.

[11] Op.cit. von Lettow, 1920.

[12] Lettow stod da igjen med 155 tyske offiserer og noen hundre askarier.

[13] Etter 1945 kom hans eneste pensjon fra et fond opprettet av britiske og sørafrikanske offiserer.

[14] Op.cit. Motte, 2024.

[15] I fransk doktrine bygger handlefrihet på tre underprinsipper: sikkerhet, forutseevne og evnen til å ta overtaket.

[16] Initiativ forstås som « handlefrihet til å adlyde », jf. Motte.

[17] I fransk doktrine baserer økonomisk styrkebruk seg på modularitet, oppbygging og riktig dimensjonert støtte.

[18] Jf. slaget ved Tanga, 2.–5. november 1918.

[19] Action terrestre Future, Paris, 2016.

[20] FT02 – Tactique générale, CDEF, Paris, 2008.

Slaget ved Tannenberg (august 1914): Historisk revansje og strategisk fiasko 🔒