USA står overfor en identitetskrise som får følger for Europa. Washingtons diplomatiske helomvending, der landet har nærmet seg Moskva og innledet samtaler med Russland, etterlater europeerne målløse; de vet ikke lenger hvilken kurs de skal følge.
«Tilstanden til keiseren påvirker provinsene i imperiet direkte, om enn med et tidsetterslep.»
Et geopolitisk grunnprinsipp som likevel er lite kjent – ikke bare i den offentlige debatten, men ofte også i analyser fra eksperter. Et godt eksempel er den fullstendige mangelen på forberedelse, og dermed den forbløffede reaksjonen, i europeiske politiske- og mediemiljøer da USA endret kurs under president Trump. La oss ta et skritt tilbake.
I løpet av de siste tre tiårene har slutten på den kalde krigen skapt en naturlig tilnærming mellom Vest-Europa og Russland, ettersom de tre største landene – Frankrike, Tyskland og Italia – igjen har tatt opp den historiske geopolitiske tilnærmingen til Moskva. Paris, fordi landet tradisjonelt har sett Russland som et viktig motvekt for å holde Tyskland i sjakk og samtidig frigjøre seg fra Washington. Berlin, fordi det nærmest av gammel vane følger en strategisk komplementaritet som fungerer sømløst med Moskva[1]. Og Roma, fordi landet siden samlingen har hatt en innflytelsesrik, russofil del av det politiske landskapet[2].
Denne utviklingen kan USA på ingen måte tolerere, siden den kolliderer med landets fremste geopolitiske prioritet: å forhindre at det oppstår en hegemonisk makt på det eurasiske kontinentet. Krigen i Ukraina kom derfor som en gavepakke for Washington, som trengte et strukturelt brudd for å bryte opp tilnærmingen. Allerede siden okkupasjonen av Krim i 2014, men særlig etter invasjonen i februar 2022, ble Frankrike, Tyskland og Italia – tvunget til å følge den hegemoniske supermaktens linje – nødt til motvillig å innta en utpreget russfiendtlig holdning og fortelling.
Les også: – Der Reagan ville trukket seg tilbake, nøler ikke Trump🔒
Vest-Europas paradoks overfor Russland
Washingtons fullstendige helomvending overfor Moskva, som var helt uventet på denne siden av Atlanteren, setter Vest-Europa i en paradoksal og geopolitisk svært vanskelig situasjon, selv om den nye linjen egentlig er i samsvar med Vest-Europas strategiske interesser. For det første kan Europa ikke begrunne en slik snuoperasjon med skifte av politisk farge i regjeringen, slik amerikanerne gjorde. Fremfor alt befinner Europa seg, etter et tiår med tvungen avstand, plutselig presset opp mot Moskva av Washingtons helomvending – samtidig som Russland avviser Europa med forakt, fornærmet og rasende over den harde fiendtligheten det ble møtt med under Ukraina-krigen. I tillegg virker Europa uvitende om sine reelle strategiske interesser, et inntrykk som forsterkes av den tidligere amerikanske antirussiske propagandaen. Situasjonen forverres ytterligere av at Washingtons nye narrativ har fått en uvanlig hard tone – rettet nettopp mot Europa, som paradoksalt nok beskyldes for å være krigersk og unødvendig russerfiendtlig.
Hvorfor har Vest-Europa havnet i dette paradoksale marerittet som det blir vanskelig å slippe ut av? Årsaken finnes i den svært dårlige helsetilstanden til den hegemoniske supermakten.
Imperiet har det dårlig: Den posthistoriske amerikanske drømmen og historiens brutale oppvåkning
USA opplever et dypt ubehag, utløst av en smertefull identitetskrise. Striden om hva det betyr å være amerikaner, og om hvilken oppgave landet skal ha i verden, har preget USAs samfunn i minst tjue år, men den har tiltatt kraftig det siste tiåret. Den har til og med overskygget – om ikke forsonet – den tradisjonelle motsetningen fra 1800-tallet mellom nordstatene og sørstatene i Dixieland[3].
Da Sovjetunionen kollapset, kunne oppdraget til City upon a Hill[4] ikke annet enn å utvides til hele kloden. Etter at russernes drøm om et felles kommunistisk paradis falt sammen, tok den sterke «myke makten» i den amerikanske drømmen sikte på å omfavne andre og tredje verden, det tidligere østblokk-området og alliansefrie land, for å assimilere hele verdens befolkning til én felles kulturmodell: The American Way of LifeFor første gang i historien kunne en pax imperia favne hele menneskeheten og oppløse tradisjonelle konflikter i et mildt, forsonende åndedrag. For alltid. Historiens ende[5].
Les også: Mykt makt: Kunsten å få andre til å ville det samme 🔒
Et stort prosjekt – kanskje litt for stort. Terroren 11. september 2001 og de mislykkede, meningsløse krigene som fulgte i Afghanistan og Irak, ble en brutal oppvekker. Det ble tydelig at verden slett ikke ønsket å bli amerikansk. Risikoen ved en raffinert «myk makt» er at selv skaperne kan begynne å tro på den. Å eksportere liberalt demokrati og såkalte «universelle» menneskerettigheter[6] og påtvinge dem med missiler og bomber i områder der de står i strid med årtusenlange tradisjoner og kulturer, kan fremstå som et mirakuløst troverdig narrativ for folk som har opplevd det katastrofale 1900-tallet på nært hold – nemlig europeerne. Ikke overraskende fikk det ikke fotfeste andre steder, og det burde heller ikke ha blitt en eksklusiv ideologisk grunnmur for dem som selv hadde skapt det som sitt imperiale oppdrag. Det avslører begrensningene ved et hegemonisk samfunn som fortsatt er svært ungt – nærmest ungdommelig i sin naivitet: det amerikanske.
Imperiet har det dårlig: To USA som hater hverandre …
Hvordan reagerte amerikanerne på denne brutale oppvåkningen? Her oppstår identitetskløften mellom dem som bærer imperiets byrder uten egentlig å få noe igjen for det – og dem som derimot nyter godt av fordelene uten å betale den store prisen. Grovt sett er de første konservative og tradisjonalister i innlandet, mens de andre er liberale langs kystene.
En imperialistisk verdensorden og et hegemonisk fellesskap forutsetter tre grunnleggende faktorer: en permanent krigstilstand, et enormt handelsunderskudd og mottak av massive innvandringsstrømmer. Dette er de tre store byrdene som bæres av det indre Amerika, særlig Midtvesten og Dixieland. Ung og fattig innvandring er nødvendig for befolkningsvekst og for å opprettholde et svært dynamisk og hardt konkurransepreget samfunn – aggressivt og voldelig nok til å kunne dominere andre samfunn. Kravet om å gjøre provinsene økonomisk avhengige av sentrum tvinger keiseren til å være kjøper i siste instans av deres varer – med avindustrialisering i produksjonssektoren (Rustbeltet[7]) og et stadig dypere handelsunderskudd som prisen å betale.
Det økonomiske offeret kommer i tillegg til anstrengelsen med assimilering av innvandringen og skaper et voldelig, rasistisk, supremasistisk og militaristisk samfunn som er nødvendig for å tåle den evige krigstilstanden. Dette er Midtvestens og Dixielands Amerika, godt fremstilt i Clint Eastwoods filmer, tidligere delt av borgerkrigen, nå forent i utholdenheten over «imperietrettheten». Deres syn på de to hovedrivalene til globalt herredømme er diametralt motsatt: en dyp aversjon mot kommunist-Kina, og en knapt tilslørt sympati for Russland – som etter Sovjetunionens fall igjen deler konservative og tradisjonalistiske verdier med USAs puritanske innland.
Les også: England er fortsatt preget av opptøyene 🔒
Kyst-Amerika, derimot, henter hovedsakelig kvalifisert innvandring som ikke assimileres med tvang, men mykt integreres – et kjennetegn ved multikulturelle samfunn. Dette er høyutdannet arbeidskraft som driver multinasjonale selskaper i en verdensledende tjenestesektor. Dette er det liberale Amerika – barn av opplysningstiden, sekularisert, rikt og internasjonalistisk – som ikke bærer imperiets krigsbyrde, og som nærmest lever i uvitenhet om at den finnes, selv om det nyter godt av den pax imperia som imperiet opprettholder. Fanget i en posthistorisk boble bryr det seg lite om de enorme anstrengelsene som innlandet gjør for å holde det i live. Snarere er det i takt med det ahistoriske multikulturalismen i Vest-Europa – en utvikling det selv har vært med på å fremme siden den kalde krigens slutt. Det nærer en dyp aversjon mot både det indre Amerika og Russland – de to områdene som fortsatt ikke er sekulariserte og som står fast forankret i historiens virkelighet.
… i møte med identitetsspørsmålet
Da erkjenningen kom om en verden som ikke ville assimilere seg til deres kulturmodell, reagerte de to identitetene diametralt motsatt.
Det indre Amerika føler seg både lurt og forrådt – og er dypt opprørt. Lurt av kystområdenes «myke makt», som det en gang trodde oppriktig på. Forrådt av en verden som ikke vil ha det, men som det bærer den enorme byrden for. Sint på dem som ikke viser takknemlighet – men særlig på dem som, slik innlandet ser det, nyter mest godt av ofrene uten selv å bidra: kyst-Amerika og Vest-Europa, som oppfattes som to sider av samme sak. Det indre Amerika ønsker ikke lenger å bære den hegemoniske byrden alene; dets rop om smerte avslører en nasjonalistisk tilbaketrekning som, bevisst eller ei, uttrykker en anti-imperialistisk holdning.
Donald Trump, en New York-oligark som slett ikke tilhører dem, klarte likevel å legemliggjøre deres sinne og frustrasjon til fulle. De tre MAGA-søylene[8] treffer nettopp de tre viktigste årsakene til misnøyen for å dempe den: reindustrialisere økonomien, stoppe innvandringen, avslutte krigene og få soldatene hjem. Et helt urealistisk program, fordi det forutsetter en umulig tilbaketrekning fra imperiet, som de føderale statsapparatene ikke kan gjennomføre. De støtter likevel hans narrativ og gir ham delvis medhold[9] for å slippe til raseriet som stiger fra nasjonens innvoller.
På den andre siden av identitetskløften reagerte det liberale og multikulturelle Amerika på verdens avvisning av å bli amerikanisert ved å utvikle «woke»-ideologien – og særlig forsøke å påtvinge den provinsene i Vest-Europa som ligner mest på det selv. Trolig som siste fase i opplysningstidens utvikling, fremstår denne nye ideologien i innlandets øyne som totalitær – et resultat av et samfunn preget av kjedsomhet, sløvhet og en form for avmaskulinisering forårsaket av overveldende rikdom. Den tilhørende «kanselleringskulturen» oppleves som en uforståelig og uakseptabel form for akutt nihilisme.
En identitetskamp som fremstår som uforsonlig – også når det gjelder de motstridende oppfatningene av både Russland og Vest-Europa.
Washingtons nye strategiske behov og det gamle kontinentets blindgate
Selv om det var innlands-Amerika som vant valget i 2016 – riktignok med knapp margin – og den nye outsider-presidenten allerede da ønsket en ny kurs, ble det på det tidspunktet ikke gjennomført noen grunnleggende endring i holdningen til Russland. Det mektige maskineriet i de føderale institusjonene, som i praksis[10] styrer imperiet fra Washington, satte en stopper for det[11]. Dels fordi de geopolitiske forutsetningene ennå ikke var til stede, dels fordi de ennå ikke fullt ut hadde forstått hvor dyp misnøyen i innlandet var blitt. Siden den gang har denne erkjennelsen modnet – og kulminerte i sjokket over kuppforsøket på Capitol Hill, et reelt vendepunkt i den amerikanske imperiehistorien.
Les også: Valgseier for Trump: Politikk fremfor pekefingre og merkelapper 🔒
Den nye seieren – denne gangen overveldende – symboliserer at 6. januar-opprørernes linje har inntatt Det hvite hus, som bærere av en geopolitisk revolusjon. I realiteten står vi overfor et vendepunkt i både narrativet og tonen, ettersom føderale maktapparater i flere måneder i forveien hadde samlet seg om nødvendigheten av å redde Russland fra Kinas dødelige grep.
Vest-Europa, som gjennom flere tiår har blitt drevet inn i en posthistorisk multikulturalisme gjennom raffinert liberal propaganda fra USAs kystområder, er nå fanget i gapet i den amerikanske identitetskløften. Samtidig har Washington definert et nytt strategisk behov – å løsrive Moskva fra Beijing – noe som tvinger Europa til en rask og voldsom helomvending, både krevende å gjennomføre og fullstendig uventet. Det er nettopp dette som forklarer de irrasjonelle og malplasserte reaksjonene fra kontinentets regjeringer.
Hvordan – og når – Vest-Europa klarer å komme seg ut av denne blindgaten, vil avhenge av dets evne til å bli fullt ut bevisst på sine egne virkelige strategiske interesser.
Sluttnoter
[1] Tyskerne har store evner som springer ut av offervilje (Opferbereitschaft) og streng sosial disiplin, i tillegg til teknologi og kapital; mens russerne har rikelig med råvarer, arbeidskraft og verdens største atomvåpenarsenal.
[2] Midt under den kalde krigen hadde Italia det største kommunistpartiet i Vest-Europa, som på midten av 1970-tallet fikk over en tredel av stemmene.
[3] Dixieland betegner de gamle slave-statene i Sør-USA, de såkalte konfødererte, som under borgerkrigen på 1800-tallet ville skille seg fra nordstatene, de såkalte unionistene.
[4] Bilde fra Bergprekenen som amerikanerne har gjort til ikon for myten om sitt universelle oppdrag.
[5] Det er ikke tilfeldig at statsviteren Francis Fukuyama i 1992 – ett år etter Sovjetunionens fall – ble berømt med essayet The End of History and the Last Man.
[6] Menneskerettighetene regnes som universelle av sine skapere, vestlige land, men deles ikke av andre kulturer som snarere oppfatter dem som en form for kolonialisme.
[7] Bokstavelig talt «rustbeltet», et kallenavn som beskriver industrinedgangen i Midtvesten.
[8] Make America Great Again er Donald Trumps valgkamp-slagord.
[9] Særlig når det gjelder tollsatser.
[10] F. Agnocchetti, «USA: et imperium uten keiser», Le Diplomate.Media, 30.01.2025.
[11] Hans «forbudte» planer om konvergens med Russland utsatte Donald Trump for risikoen for to riksrettsforsøk i hans første periode.
