Kan Europa klare seg uten NATO og ha sin egen hær? En analyse av budsjettene og utstyret som er nødvendig for at Europa skal ha en reell militær kapasitet.
Dersom en europeisk allianse som tilsvarer NATO så dagens lys og baserte seg på et budsjett på 1110 milliarder dollar (summen av 5 % av de europeiske BNP), det vil si rundt 200 milliarder dollar mer enn USA, ville styrkeforholdet bli gjenopprettet mellom de to sidene av Atlanteren. De amerikanske basene, en arv fra andre verdenskrig og den kalde krigen, som finnes i Europa, kunne vende tilbake til USA. Med 300 millioner innbyggere og beherskelse av høyteknologi, har faktisk Den europeiske union kapasitet til å ha en tallrik og godt utstyrt hær.
Relevansen til en europeisk allianse
Opprettelsen av en felles forsvarsindustri ville by på to hovedfordeler. For det første ville en industri som er planlagt å utstyre en hær på én million soldater (omtrent samme størrelsesorden som de russiske og amerikanske hærene) og støttet av et budsjett på over 1000 milliarder dollar, ha betydelige produksjonslinjer. Overgangen fra en fredsøkonomi til masseproduksjon i tilfelle total krig ville være rask, gjennomførbar og effektiv. I tillegg, dersom hele den europeiske alliansen hadde samme utstyr, ville ikke interoperabilitetsproblemene som den franske hæren blant annet opplever med NATO, lenger eksistere. Dermed ville hver enhet kunne kommunisere med enheter fra andre land og gjøre dem fullstendig utskiftbare.
På papiret fremstår dermed den europeiske hæren som troverdig og effektiv.
Europa, et kontinent uten lederskap
I sin nåværende form er ikke Den europeiske union samlet bak én leder, og de ulike europeiske landene har reagert på en splittet måte på invasjonen av Ukraina og angrepene 7. oktober i Israel, for eksempel. Det finnes ingen felles europeisk visjon for utenrikspolitikk. Siden krig er «politikkens fortsettelse med andre midler», risikerer man å ende opp med, ifølge Aleksander den store, «en løvehær ledet av en sau».
Les også: Vil USAs militærindustrielle kompleks sabotere Europas vei til strategisk autonomi? 🔒
Historien viser at multinasjonale militærallianser uten en klart definert og legitim ledernasjon er hemmet i felten av mangel på sammenheng og koordinering. Slik slet for eksempel hæren til det østerriksk-ungarske imperiet under første verdenskrig, spesielt på grunn av språklige forskjeller. Det romerske imperiet ble utsatt for opprør etter å ha innlemmet goterne uten å beseire dem først, og mamelukkene og janitsjarene – militære slavesoldater av ikke-muslimsk opprinnelse – sto bak en rekke opprør i Det osmanske riket. På denne måten førte den vaklende forankringen av de nevnte hærstyrkene til at imperiene som besatt dem, forsvant.
De som var effektive, hadde en tydelig ryggrad.
Man kunne avfeie dette problemet ved å peke på omstendighetenes kraft, som vil føre til at innsatsen samler seg rundt den mest kapable nasjonen. Dessverre gir ikke dette noen seriøs og grundig forberedelse til en fremtidig konflikt, og som verden lenge har visst: «Den som ønsker fred, forbereder seg på krig».
To typer allianser
Dette fraværet av hierarki ville også være problematisk ved selve sammensetningen av den militære alliansen. To typer allianser er faktisk mulige: Den første, en «stor hær», der tropper fra flere nasjoner smelter sammen i samme struktur, og den andre, av typen NATO, der hvert land beholder sin egen hær samtidig som de er i stand til å handle i fellesskap.
Det første alternativet tillater spesialisering av nasjonene og dermed av ressursene som er allokert, mens det andre bevarer selvstendigheten til hvert medlem og muliggjør desentralisering av kommando og kontrollorganer. Det første valget ville være ideelt i et føderalt Europa, mens det andre ville være logisk i en konføderasjon. De politiske uenighetene om selve strukturen i Den europeiske union vil derfor få direkte innvirkning på organiseringen av alliansen.
Mangelen på konsensus kan derfor føre til en mellomløsning som ofte kombinerer svakhetene ved de ulike modellene.
En forsvarsindustri følger en militær doktrine
Opprettelsen av en europeisk forsvarsindustri vil stå overfor den samme utfordringen. En hær sitt materiell gjenspeiler nemlig en bruksdoktrine og en nasjonal strategi.
Et eksempel er Eurofighter, som ble satt opp mot Rafale, og som illustrerer denne vanskeligheten. Frankrike ønsket et fly som kunne lande på hangarskipet sitt, noe Eurofighter ikke er i stand til. Dermed må et land som Frankrike eller England kunne beskytte sine oversjøiske territorier, i motsetning til Polen. Noen vil trenge en ekstra hangarskipsgruppe, mens andre ønsker en pansret divisjon til.
Les også: Mellom makt og muligheter: Europas jakt på strategisk autonomi 🔒
Programmene SCAF (système de combat aérien du futur) og MGCS (main ground combat system) blir jevnlig forsinket av alle grunnene nevnt ovenfor. Denne typen uoverensstemmelser gjenspeiles også i materiell som kan virke ubetydelig, som valget mellom hjul eller belter for pansrede kjøretøy. Under sine operasjoner i Afrika har den franske hæren blitt vant til å basere seg på lett logistikk og dermed bytte dekk i stedet for å reparere belter. Selve valget av dette tilsynelatende trivielle utstyret avhenger av en doktrine, en operasjonstype og til og med et kulturelt forhold. I Frankrike bekrefter «den hellige veien i Verdun» seieren for logistikk med lastebil over jernbane. Denne operasjonen, som fortsatt anses som et eksempel på suksess, påvirker kulturelt de franske offiserene til å foretrekke denne typen utstyr.
Frankrike, det eneste landet i Europa som er i stand til å ta dette lederskapet
Likevel er det mulig å skape en ryggrad ved å basere seg på en klar doktrine og en allerede eksisterende industri. Den franske hæren besitter nemlig fortsatt alle moderne kapasiteter og produserer dem i stor grad nasjonalt.
Som det eneste EU-landet som innehar den, er Frankrikes kjernefysiske «paraply» fullstendig autonom og uavhengig. Den kunne utvikles til å matche den russiske, ettersom Frankrike ikke har undertegnet noen traktat som begrenser deres kjernefysiske kapasitet, og dermed ikke ville utfordre noen internasjonale normer.
Videre er integrering av utenlandske land i franske våpenprogrammer reell. Dette vil muliggjøre interoperabilitet dersom det er nødvendig i en multinasjonal allianse. Programmet «camo», som utstyrer den belgiske hæren med det nye Scorpions-materiellet, illustrerer dette.
Til slutt er de franske offiserenes operative erfaring uten sammenligning den mest omfattende i Vest-Europa. Dette vil gjøre det mulig å standardisere de ulike europeiske doktrinene, samtidig som man baserer seg på en viss erfaring med moderne strid og manøvrering. I tillegg har den franske opinionen, som er rammet i sitt innerste av ulike islamistiske angrep, hyllet ofrene av sine soldater i Afghanistan og Mali, og antimilitarismen er i dag nærmest ubetydelig. Slik er det ikke i store deler av Europa, særlig i Tyskland, hvor vekten av «Schuld» fremdeles er merkbar.
Dersom Frankrike brukte 5 % av BNP på sitt forsvar, ville landet nå 145 milliarder euro, noe som tilsvarer dagens russiske budsjett. Dette ville gjøre det mulig å øke bemanningen, finansiere forsvarsindustrien og tilby en troverdig alliert til land som grenser direkte til Russland. Ukraina mangler sårt et alternativ.
Frankrike har derfor kapasiteten til å ta initiativ til å foreslå et reelt alternativ til en allianse dominert av USA. Dette vil samtidig bidra til å reindustrialisere landets økonomi og produsere varer av høy verdi.
NUPI-forsker: – Kun Frankrike og Storbritannia kan lede Europa til strategisk autonomi 🔒
