Den 4. mars 2025 kastes Syria inn i en ny voldsspiral. I Latakia slår Hayat Tahrir al-Sham (HTS) hardt ned på alawittbastioner, anklaget for opprør. Massakrer, plyndringer og sekteriske gjengjeldelser sprer seg, mens landet, overlatt til anarki, står i fare for å synke ned i en endeløs krig.
Den 4. mars 2025 ble den skjøre illusjonen om stabilitet i et post-Assad-Syria knust. I Latakia, den symbolske kystbyen, brøt det ut en dødelig konfrontasjon da medlemmer av Hayat Tahrir al-Sham (HTS), den sunnimuslimske islamistgruppen som nå dominerer den syriske overgangsregjeringen, ble drept nær Daatour, et overveiende alawittisk nabolag.
Gjengjeldelsen var rask og nådeløs: HTS omringet området og utløste et bombardement med tunge våpen i morgengryet. Øyenvitneskildringer og rystende bilder viser islamistiske pickuper, fulle av våpen, som farer gjennom gatene i høy hastighet, skyter vilkårlig mot boliger og fornærmer innbyggerne. Allerede dagen etter ble volden trappet opp: helikoptre slapp bomber over Dalieh, en alawittisk landsby øst for Banias, kjent som et pilegrimsmål for sine mausoleer og sin åndelige betydning, uten noen merkbar tilknytning til det tidligere Assad-regimets militærapparat.
Dette var ikke et enkeltstående sammenstøt. Den 6. mars lanserte HTS og deres allierte en storoffensiv langs den vestlige syriske kysten, rettet mot alawittsamfunn i Tartous, Banias og fjellandsbyene rundt Qadmous. Påskuddet var fremveksten av et angivelig «alawittisk opprør» ledet av Ghiath al-Dali, en tidligere general under Maher al-Assad, som kunngjorde dannelsen av et «militærråd» for å motsette seg det nye regimet. Men dette gryende opprøret, begrenset til bakholdsangrep utført av restene av Assads styrker, har verken omfang eller midler til å kontrollere regionen. Det tjente snarere som en beleilig begrunnelse for HTS til å orkestrere en sekterisk hevnaksjon som kostet hundrevis av sivile livet – både menn, kvinner og barn.
Brutaliteten er sjokkerende. I bydelen al-Qoussour i Banias fant det sted en reell pogrom, der hele familier ble massakrert og hus plyndret. I Qadmous deltes konvoier på opptil 200 kjøretøy opp i mindre enheter for å invadere landsbyene, utrydde innbyggerne og plyndre hjemmene deres. Selv de kristne familiene i Tartous ble ikke skånet; en prest og hans familie er blant ofrene. Alawittene, en heterodoks muslimsk sekt som utgjorde ryggraden i Bashar al-Assads regime, er hovedmålene, sett på av radikale sunnifaksjoner som frafalne som fortjener utryddelse.
Et maktvakuum frembringer anarki
Tre måneder etter Assads fall den 8. desember 2024 har Syria sunket ned i et lovløst kaos. Overgangsregjeringen, ledet av Ahmad al-Sharaa – bedre kjent som Abu Mohammed al-Jolani, en tidligere al-Qaida-kader – har ikke lyktes i å gjenopprette orden. HTS, som fremstår som Syrias de facto hær, mangler utdanning, samhold og legitimitet. Rekker av utenlandske krigere fra Albania, Egypt, Algerie og til og med Frankrike vitner om at regimet hviler på eksterne jihadistnettverk fremfor en samlet nasjonal styrke. Samtidig har rettssystemet kollapset: verken lovverk, operasjonelle domstoler eller mekanismer for ansvar er på plass. Anarkiet er totalt.
Les også: Assads fall: Utsiktene for en ny alawittisk stat i Syria
Denne kaotiske situasjonen står i skarp kontrast til Assad-epoken. Til tross for sin brutalitet – massakrer, forfalskede valg, allestedsnærværende undertrykkelse – opprettholdt regimet en viss indre sikkerhet og ga rom for ulike syriske samfunn, inkludert alawitter, kristne, drusere og kurdere. I dag er denne skjøre balansen borte. Radikale grupper, som fremstiller seg selv som frigjørere, påtvinger sine voldelige normer og retter seg mot dem de anser som hindringer for sin visjon om en sunnimuslimsk islamsk stat.
Alawittene: isolerte og misforståtte
Alawittene, rundt 1,7 millioner mennesker som utgjør 9 % av den syriske befolkningen, er spesielt sårbare. Tilbaketrukket i kystfjellene forsvarer de seg med våpen de lagret før Assads fall. Deres religiøse trosforestillinger – ærbødighet for Ali, innlemmelse av elementer fra treenigheten, avvisning av praksiser som ramadan – skiller dem både fra sunnier og sjiaer. De drikker alkohol, gir kvinner stor frihet og deler teologiske likhetstrekk med kristendommen, spesielt en tro på evig liv. Disse forskjellene har i lang tid næret ortodokse muslimers fiendtlighet mot dem, som betrakter dem som kjettere.
Under Assad nøt alawittene en uforholdsmessig stor innflytelse, en arv fra fransk kolonipolitikk som hadde fremmet denne minoriteten for å motvirke det sunnimuslimske flertallet. Deres støtte til Assad var imidlertid pragmatisk, ikke ideologisk. Alliansen hans med Iran og Hizbollah, inngått av nødvendighet, gjenspeiler ikke alawittenes egen holdning. For dem utgjør Iran snarere en trussel mot deres autonomi, en nyanse som HTS og dets støttespillere overser, idet de sidestiller hele samfunnet med Assads geopolitiske valg.
Les også: Fra jihad til inklusiv politikk? HTS-lederen forfører Vesten med falske løfter
Regional og global likegyldighet
Den internasjonale reaksjonen er, i beste fall, nølende. Da Assad falt i desember i fjor, hyllet arabiske medier, særlig i Gulf-statene, HTS’ fremgang som en seier over tyranniet, og skjulte dermed dens islamistiske agenda. Russland, Assads tidligere støttespiller, ba om et møte i FN, men Europa forble taus, i håp om en demokratisk utvikling under al-Sharaa. Bare Israel og USA har uttrykt støtte til de syriske minoritetene, etter å ha bidratt til å styrte Assad.
Tel Aviv, som er blitt bedt om hjelp, betinger sin bistand med at alawittene ikke har noen forbindelse til Hizbollah eller Iran – bånd som de fleste ikke har.
Andre minoriteter, som drusere og kurdere, følger situasjonen med skepsis men er maktesløse. Druserne støtter alawittene, men mangler midler til å gripe inn, mens kurderne fokuserer på å forsvare sine egne landsbyer. Overfor denne tragedien må det internasjonale samfunnet handle: sende observatører for å dokumentere overgrepene og utplassere en intervensjonsstyrke, slik som i Libanon, for å sikre tryggheten. Uten en rettsstat risikerer Syria å bli grobunn for en endeløs sekterisk krig.