En metafor brukt av den franske økonomen og politikeren Frederic Bastiat er lignelsen om det knuste vindu fra 1850.
Denne metaforen forklarer veldig enkelt en ond sirkel som fører med seg en rekke negative økonomiske problemer, dekket bak en tilsynelatende god tanke. I hans saksessay fra 1850 kalt «Det du ser, og det du ikke ser» forklarer Bastiat forhold som fortsatt er aktuelle.
Se for deg en baker som eier et bakeri. Så kommer bakerens uforsiktige sønn som klarer å knuse et av vinduene, noe som påfører eieren, bakeren, en dyr utgift på seks franc for å få det vinduet reparert og dermed gir glassmesteren et arbeidsoppdrag.
Lokale innbyggere mener at dette er bra for økonomien fordi det gir da glassmesteren arbeid. På overflaten ser det ut som om denne hendelsen skaper økonomisk aktivitet. Glassmesteren får betalt, som så kan bruke pengene på andre varer eller tjenester. Dette kan virke som en positiv syklus av forbruk og arbeid.
Dette minner veldig om ordtaket «Den enes død, den andres brød» som ble utviklet av Michel de Montaigne (1533-92), eller mer presist direkte oversatt fra fransk; «Den enes fordel er den annens skade.»
Bastiat argumenterer uansett for at det som ikke blir sett er at bakeren, som nå må bruke penger på å reparere vinduet, ikke kan bruke disse pengene på noe annet, som for eksempel nye sko eller en bok. Derfor mister andre næringsdrivende den økonomiske aktiviteten som kunne ha oppstått hvis vinduet ikke hadde blitt knust.
Økonomisk sett er ikke den knuste vinduet en gevinst, men et netto tap for samfunnet. Ressurser som kunne ha blitt brukt til å skape nye verdier blir i stedet brukt på å gjenopprette en tapt verdi. Eksempelet viser at ødeleggelse ikke skaper velstand, men heller reduserer den samlede rikdommen i samfunnet.
Hensikten med metaforen er å illustrere et konsept kjent som «det som blir sett og det som ikke blir sett» i økonomien, og advarer mot en vanlig misforståelse om økonomiske fordeler av skade eller destruksjon. I en moderne forstand ville bakeren naturligvis hatt en forsikring på sin eiendom, men poenget er metaforen rundt de ekstrakostnadene som påføres både eieren og samfunnet for øvrig.
Les også: Økonom advarer: Økte statelige utgifter truer Vestens industrielle fremtid 🔒
Bastiat bruker denne enkle metaforen for å utfordre ideen om at ødeleggelse eller skade kan være økonomisk fordelaktig. Det som ser ut som økonomisk aktivitet på kort sikt, kan faktisk være et tap når man tar i betraktning hva de samme ressursene kunne ha blitt brukt til ellers i samfunnet.
Moderne eksempler
I Norge har vi sett flere store byggeprosjekter, som Stortingets nye kontorbygg og Oslos nye hovedbibliotek Deichman, som har blitt betydelig dyrere enn opprinnelig planlagt. Når prosjekter går over budsjett, må staten bruke ekstra ressurser som kunne vært brukt på andre formål, som helse, utdanning, eller infrastruktur. Dette er et eksempel på hvordan midler blir bundet opp i å «reparere» eller ferdigstille et prosjekt, på bekostning av andre potensielle investeringer.
Støtte til ulønnsomme statlige bedrifter:
Staten har i flere tilfeller valgt å støtte eller redde ulønnsomme bedrifter, for eksempel fornybarselskaper med likviditetsproblemer eller konkursutsatte flyselskaper (som SAS). Selv om dette kan redde arbeidsplasser på kort sikt, binder det opp enorme summer av offentlige midler som kunne vært brukt på mer produktive investeringer. I Bastiat sitt perspektiv ser man kanskje bare jobbene som ble reddet (det som er sett), mens man overser de verdiene som kunne blitt skapt hvis ressursene ble brukt annerledes (det som ikke er sett).
Unødvendige byråkratiske utgifter:
Byråkratisering innen offentlige sektorer, som helsevesenet, kan ofte føre til betydelig økte kostnader uten tilsvarende forbedringer i tjenester. Midler brukt på unødvendig byråkrati kunne i stedet ha blitt brukt direkte på pasientbehandling, utdanning eller annen verdiskapende aktivitet.
Bastiat ville argumentert for at den «økonomiske aktiviteten» man ser i byråkratiet (det som er sett) faktisk er en distraksjon fra det som ikke er sett – nemlig hva disse midlene kunne ha bidratt til om de ble brukt mer effektivt.
Subsidiering av ineffektive energiprosjekter:
Staten har gitt betydelige subsidier til visse energiprosjekter som har vist seg å være ineffektive eller fordyrende, som for eksempel enkelte vindkraftprosjekter som møter stor motstand fra lokalbefolkning, men som også har høye kostnader. Pengene som brukes her, kunne vært investert i mer lønnsomme og miljøvennlige løsninger eller andre samfunnsnyttige prosjekter. Resultatet er at ressurser går til å dekke tap (det knuste vinduet), snarere enn å bygge ny verdi.
Når man ser på Bastiat og hans metafor i en moderne kontekst, tenker man nok på ideen om effektivisering i offentlig sektor, slik som New Public Management (NPM) reformene fra 80-tallet opprinnelig var ment å gjøre. Noen vil kalle NPM en «privatisering» av offentlig sektor, men konseptet forsøkte snarere å hente effektiviseringsideer fra privat sektor og brakte de inn i offentlig sektor.
Freyr og Morrow
Freyr og Morrow er to batteriselskap som har mottatt betydelige investeringer og støtte fra både norske myndigheter og private aktører. Slike selskaper representerer en satsing på grønn teknologi og bærekraftig industri, som i prinsippet kan være positivt i et langsiktig perspektiv.
Imidlertid, har disse prosjektene vist seg å være mindre lønnsomme enn forventet, og blitt kritisert for manglende produksjon og at man ikke klarer å konkurrere globalt. Dette blir dermed en form for sløsing med offentlige midler, når det ikke bidrar til konkrete resultater. I så fall blir pengene som er investert i disse selskapene, de ressursene som kunne vært brukt på andre, kanskje mer presserende, samfunnsbehov eller mer effektive prosjekter.
Hvis staten binder opp store summer i støtte til disse batteriselskapene, kan det medføre at andre områder i økonomien, som helse, utdanning eller transportinfrastruktur, får mindre ressurser. Bastiat ville påpekt at selv om man ser de nye arbeidsplassene og teknologien som utvikles (det som er sett), ser man ikke de tapte mulighetene som følge av at disse ressursene ikke ble investert i andre sektorer (det som ikke er sett).
Det er alltid en viss grad av risiko knyttet til nye teknologier og markeder. Hvis Freyr og Morrow, eller liknende selskaper, ikke lykkes med å etablere seg som konkurransedyktige aktører i det globale markedet; kan det føre til økonomiske tap som ikke bare påvirker investorene, men også samfunnet som helhet, særlig når offentlig støtte er involvert. I et slikt tilfelle vil investeringene ikke bare være et tap i seg selv, men de kan også skape en falsk følelse av økonomisk vekst og stabilitet i en sektor som kanskje ikke er levedyktig.
Eksternaliteter
Mens det er viktig å satse på innovasjon og fremtidens teknologi, advarer Bastiat sin lignelse mot å overfokusere på synlige, kortsiktige gevinster uten å ta hensyn til hva som kunne vært oppnådd med alternativ bruk av midler. Dette gjelder særlig når det kommer til subsidiering av selskaper som kanskje ikke klarer å levere den verdien som forventes. Hvis store ressurser går til å støtte disse selskapene på bekostning av andre, mer umiddelbart lønnsomme prosjekter, kan det føre til en netto nedgang i samfunnets samlede velstand. Innovasjon er med andre ord alltid avhengig av de facto effektivitet for å gi helhetlig samfunnsnytte.
Fra et langsiktig perspektiv kan investeringer i grønn teknologi, som batteriproduksjon, ses som en måte å unngå betydelig større kostnader i fremtiden, både økonomisk og miljømessig. Dersom disse teknologiene lykkes med å redusere utslippene og andre eksternalitetskostnader, vil de kunne forhindre kostbare konsekvenser av ekstremvær og tap av biologisk mangfold.
Les også: EUs klimaselvmål
Det kan også bidra til en mer aktiv energisikkerhet som er mobil, spesielt med tanke på sårbarheter i energisektoren. Det uforutsette blir en kostnad for samfunnet i seg selv på mange måter, som også kan argumenteres ut i fra Bastiat sine argumenter om negative samfunnskostnader som ikke er sett (uforutsette).
Innovasjon i energisektoren som utvikler batteriproduksjon kan være nødvendig for å holde Norge konkurransedyktig, i en global økonomi. Selv om det innebærer risiko og betydelige investeringer, kan slike satsinger være avgjørende for å posisjonere Norge som en leder innenfor bærekraftig teknologi. Dette kan på lang sikt bidra til å sikre økonomisk stabilitet og vekst, i teorien.
Bastiat sin lignelse om det knuste vinduet advarer mot å overse alternative kostnader, men det er viktig å anerkjenne at i moderne økonomi kan de langsiktige miljømessige og teknologiske gevinstene veie opp for de kortsiktige økonomiske kostnadene, men bare dersom investeringene er vellykkede og bidrar til faktisk samfunnsmessig gevinst.
Fordelene som offentlige tjenestepersoner får nytte av, er det du ser. Nytteverdien som går til leverandørene, er fortsatt det man ser. Dette gjør i praksis folk blinde.
Bastiat advarer mot å rettferdiggjøre offentlig sløsing og dyre prosjekter. Selvsagt finnes det viktig infrastruktur som er nødvendig, men hvis de ikke viser seg å være nyttige, da blir de fordekt bak en illusjon om at det er blitt skapt arbeidsplasser.
Ulempen til skattebetaleren er det man ikke ser. Skaden som blir påført leverandøren eller de som produserer noe, er dermed det du ikke ser.
I slike spørsmål dukker dette fenomenet med tilkarringsvirksomhet. At offentlige aktører, utnytter et rigid offentlig system for sin egenrådige nyttverdi på bekostning av andre. Dette ville mest sannsynlig Bastiat sett på som en meget omfattende negativ kostnad for hele samfunnet.
Brüssel-veteran: – EU er uskikket til å håndtere dagens geopolitiske utfordringer 🔒
