Kinas bruk av økonomiske pressmidler har fått stadig større politisk betydning i vestlige demokratier. Erfaringer fra blant annet Canada og Australia viser hvordan åpne samfunn kan bli sårbare for skjult påvirkning.
Bevisene er nå omfattende. Ifølge Atlantic Council-rapporten om hvordan Beijing bruker insentiver som verktøy i økonomisk statskunst, har Kinas økonomiske statskunst utviklet seg fra enkel bruk av markedsmakt til et sofistikert apparat utformet for å legge press på demokratiske institusjoner, bringe kritikere til taushet og dyrke innflytelsesrike eliter i den utviklede verden. Denne vurderingen samsvarer med funnene i Australia Strategic Policy Institute (ASPI)-rapporten The Chinese Communist Party’s coercive diplomacy, som bygger på dokumenterte enkeltsaker og deres systemiske betydning.
Det som skiller Beijings tilnærming fra tradisjonell stormaktskonkurranse, er den systematiske målrettingen av demokratiske sårbarheter. Som forskerne Matt Ferchen og Mikael Mattlin påpeker, virker Kinas økonomiske innflytelse gjennom flere kanaler – ikke bare gjennom handelssanksjoner eller investeringsløfter, men gjennom nøye pleide relasjoner som kan gjøre utenlandske eliter til talspersoner for kinesiske interesser. Australian Strategic Policy Institute (ASPI) dokumenterer 152 tilfeller av tvangsdiplomati mellom 2010 og 2020, med en tydelig opptrapping etter 2018. Vestlige demokratier må riktignok erkjenne at de historisk har benyttet egne former for økonomisk press og elitepleie – men Beijings nåværende tilnærming kjennetegnes av særlig grad av uklarhet og et langt større omfang.
Beijings mer subtile virkemiddel er lokking – den strategiske bruken av økonomiske incentiver for å påvirke beslutningstakere før direkte tvang blir nødvendig. Som Atlantic Councils William Piekos viser, har Kina «tilpasset sine tiltak til de spesifikke behovene til mottakerlandene og deres ledere eller politiske partier». Mercator Institute for China Studies (MERICS) fulgte over 123 tvangstilfeller mellom 2010 og 2022. Som Den europeiske parlamentariske forskningstjenesten påpekte, er Kinas tiltak «uklare og uformelle, og mangler ofte lovgivningsmessig begrunnelse eller bygger på bevisst feiltolkning av lovverk». Denne tvetydigheten gjør både diplomatiske reaksjoner og rettslige mottiltak mer krevende.
Det kanadiske laboratoriet
Canada illustrerer hvordan Beijing kan utnytte åpne samfunn. Saken om Michael Chan, tidligere statsråd i Ontarios regjering, er særlig opplysende. I 2024 konkluderte en offentlig granskning ledet av dommer Marie-Josée Hogue med at Chan hadde «nære relasjoner til tjenestemenn fra Folkerepublikken Kina», og at han hadde vært gjenstand for advarsler fra CSIS i flere år. Til tross for etterretningsvurderinger som pekte på sårbarhet for utenlandsk påvirkning, fortsatte Chan i provinsregjeringen. Chan avviste å ha gjort noe galt, og det ble ikke reist straffesak – en påminnelse om at etterretningsvurderinger og strafferettslig skyld er to ulike kategorier. Likevel representerer avstanden mellom etterretningsvarsler og politisk passivitet en systemisk sårbarhet.
Les også: Med Tyskland i sikte: Kinas utbredte innflytelsesnettverk avslørt🔒
Det andre eksempelet gjelder uoppgitte kinesiske «polititjenestestasjoner» som opererte i Toronto og Vancouver. I 2023 bekreftet det canadiske føderale politiet (RCMP) at anleggene var gjenstand for etterforskning. De fremstod utad som kontorer for administrative tjenester, men skal ifølge myndighetene ha drevet virksomhet for å legge press på dissidenter og deres familier. Hogue-kommisjonen dokumenterte hvordan disse nettverkene opererte, med involvering av lokale samfunnsaktører som nøt godt av Beijings støtte. Sakene representerer forsøk på å etablere det kinesiske strategidokumenter omtaler som en «forent front» – påvirkningsnettverk som opererer under terskelen for formelt diplomati.
Den australske smeltedigelen
Australias erfaring går forut for Canadas offentlige oppgjør. Senator Sam Dastyari trakk seg i 2017 etter avsløringer om at han hadde mottatt betalinger fra Kina-tilknyttede givere, og senere advart forretningsmannen Huang Xiangmo om at telefonen hans trolig var overvåket av etterretningstjenester. Dastyari motsa også sitt partis politikk om Sør-Kinahavet under en pressekonferanse sammen med Huang. Huang selv, som donerte millioner til begge de store partiene, fikk sin permanente oppholdstillatelse trukket tilbake i 2019. Avgjørelsen ble begrunnet med hans forbindelser til Kinas kommunistpartis avdeling for arbeid med den forente fronten.
Disse sakene førte til Australias lover mot utenlandsk innblanding i 2018 – lovgivning som statsminister Malcolm Turnbull uttrykkelig knyttet til bekymringer om kinesisk påvirkning. Som ASPI bemerket: «Tvangsdiplomati er dårlig forstått, og land og selskaper har slitt med å utvikle et effektivt verktøysett for å stå imot og motarbeide det.» Den australske responsen viste at demokratier kan handle besluttsomt når bevisene blir uomtvistelige.
Å forstå Beijings logikk
Kinesiske forskere gir innsikt i denne strategien. Jian Jisong ved Zhongnan University of Economics and Law har skrevet at «Kina bør frigjøre sin tenkning og fullt ut ta i bruk det viktige verktøyet ensidige sanksjoner». China Institute for Contemporary International Relations (CICIR) har argumentert for en forsiktig bruk av «økonomiske sanksjoner mot de landene som truer vårt lands nasjonale interesser». Fra Beijings perspektiv representerer disse verktøyene legitime svar på det som oppfattes som vestlig innringing – en forståelsesramme demokratier ikke behøver å akseptere, men som de bør forstå.
Asymmetrien er fortsatt kjerneproblemet. Demokratiske samfunn som verdsetter ytringsfrihet, åpne markeder og politisk pluralisme, skaper betingelser som lukkede systemer kan utnytte uten tilsvarende sårbarhet. Japans tidligere ambassadør til Australia, Shingo Yamagami, advarte mot det han kalte «Kina-magi» – at demokratier blir «oppslukt av denne magiske kraften og besatt av å unngå å gjøre sine kinesiske motparter misfornøyde».
Allianseimperativet i en tid med amerikansk usikkerhet
Å motvirke Beijings påvirkningsoperasjoner krever kollektiv handling, og kollektiv handling forutsetter USA. Five Eyes-alliansen gir et grunnleggende rammeverk for etterretningsdeling. Partnerskap med Japan, Sør-Korea og Taiwan tilfører utfyllende kapasiteter og felles interesser. Disse relasjonene er avgjørende for enhver seriøs respons.
Samtidig står demokratiene overfor et ubehagelig paradoks. USA under president Trump har ført en politikk som belaster nettopp de alliansene som er nødvendige for å møte Beijing effektivt – gjennom tollsatser mot allierte, skepsis til multilaterale institusjoner og en mer transaksjonell tilnærming til sikkerhetsforpliktelser. For Canada, som deler verdens lengste ubevoktede grense med USA, har denne usikkerheten en særlig alvorlig betydning.
Les også: Beijings lange arm: Hvordan Kina former EU innenfra 🔒
Det grunnleggende spørsmålet er om dagens utvikling representerer et midlertidig avvik eller en varig omlegging. Vil USA vende tilbake til multilateralisme og rådgivende diplomati? Eller vil ensidigheten forsterkes? Nøkterne analytikere erkjenner usikkerheten – og nettopp denne usikkerheten blir i seg selv utnyttbar.
Denne tvetydigheten kan ikke brukes som begrunnelse for handlingslammelse. Canada og allierte demokratier må engasjere amerikanske institusjoner – Kongressen, utenriksdepartementet og etterretningstjenestene – som fortsatt er forpliktet til allianser, selv når signalene fra den utøvende makten spriker. Allierte må også gi offentlig uttrykk for bekymring når amerikansk politikk undergraver kollektiv sikkerhet, og dermed vise strategisk selvstendighet fremfor refleksmessig underdanighet. Samtidig må de ramme sin argumentasjon inn i amerikanske interesser og vise at konsultasjon også tjener Washingtons mål.
Japan tilbyr en nyttig modell. Tokyo har håndtert usikkerheten ved å fordype bilateralt forsvarssamarbeid, samtidig som landet har investert i regionale partnerskap gjennom Quad. Japan har akseptert økte byrder, men samtidig insistert på konsultasjon. Dette er et eksempel på sofistikert allianseforvaltning under krevende forhold – ikke kapitulasjon, men strategisk tilpasning.
Anbefalinger for demokratisk motstandskraft
For det første bør demokratier etablere obligatoriske registre for utenlandsk påvirkning med reell håndhevingskapasitet. Australias ordning for åpenhet om utenlandsk påvirkning er et naturlig utgangspunkt. Slike registre må også fange opp pleierelasjoner – som donasjoner, styreverv og gjestfrihet – som ofte går forut for politisk påvirkning. Avveiningen innebærer både administrativ belastning og risiko for å hemme legitim diasporaaktivitet; riktig kalibrering er derfor avgjørende.
For det andre bør etterretningsdeling om utenlandsk innblanding gjøres operativ på politisk nivå. Canadas erfaring viser at etterretningsvarsler forble graderte, samtidig som de berørte fortsatte i offentlige verv. Five Eyes bør etablere dedikerte kanaler for å dele vurderinger med sikkerhetsklarerte politiske ledere. Dette innebærer reelle avveininger mellom kildevern og institusjonelt forsvar, som hvert demokrati må håndtere i tråd med sine rettslige tradisjoner.
Les også: Gjennom historiens prisme: Nøkkelen for å forstå Kinas geopolitiske strategi 🔒
For det tredje bør demokratier utvikle koordinerte mekanismer for økonomisk motstandskraft som går utover Five Eyes og inkluderer partnere i Indo-Stillehavet. Kinesisk tvang lykkes særlig når land står alene overfor Beijing. Kollektive ordninger for økonomisk sikkerhet vil kunne endre Beijings kalkyler, selv om gjennomføringen krever å overvinne betydelige samordningsutfordringer og ulike nasjonale interesser. Japan, Sør-Korea og Taiwan besitter teknologiske kapasiteter som gjør dem uunnværlige partnere, til tross for deres egne komplekse forhold til både Beijing og Washington.
For det fjerde må mellommakter som Canada investere i evnen til å påvirke amerikansk politikk. Det innebærer å bygge relasjoner til lovgivere, tankesmier og næringslivsaktører som kan fremme allierte interesser i amerikanske politiske debatter. Strategisk selvstendighet utfyller snarere enn motsier allianseforpliktelser – Canada kan hevde sine interesser samtidig som landet erkjenner at de best ivaretas gjennom fungerende partnerskap, også når disse er under press.
Beijing har vist både evne og vilje til å rette seg mot demokratiske institusjoner. Veien videre krever samarbeid med et USA der allianseforpliktelsen er usikker, bygging av koalisjoner med partnere i Indo-Stillehavet som opererer med andre kalkyler, og forsvar av åpne samfunn uten å forlate verdiene som skiller dem fra autoritære alternativer. Demokratier har stått overfor slike utfordringer før. Om de vil klare det igjen, avhenger av valg som ennå ikke er tatt – valg som krever klart blikk, ærlig vurdering av avveininger og en kollektiv vilje som overskrider nasjonale grenser, samtidig som den respekterer dem.
