Vesten må finne en måte å operere diplomatisk og militært på i flere konfliktsoner. Det er på tide å vende tilbake til et forsømt Midtøsten.
Midtøsten – i hvert fall store deler av det – er i en tilstand av kaos. I Gaza er Israels forsvarsstyrker i en eksistensiell krig med Hamas, mens i Nord-Israel forbereder landet seg på en total konflikt med Hizbollah i Libanon. Samtidig, og mot bakgrunnen av en allerede apokalyptisk humanitær krise i Jemen, fortsetter Iran-støttede houthi-ekstremister å angripe handelsskip og amerikanske marinefartøy i Rødehavet, noe som forstyrrer en av verdens travleste skipsfartsruter. I Syria – et land som i stor grad er glemt av det internasjonale samfunnet – sliter sivile med å overleve den største økningen i vold de har sett på år. I Irak er regjeringen i samtaler med Tyrkia for å gjennomføre en storstilt offensiv mot Kurdistans Arbeiderparti (KKP), mens i Iran går landets fundamentalistiske regime stille med planer om kjernefysisk gjennombrudd og regionalt hegemoni.
Som FNs kontor for samordning av humanitære saker nylig bemerket, har situasjonen i Midtøsten sannsynligvis «aldri vært verre.» Likevel, til tross for disse katastrofene, ser det ut til at vestlige nasjoner – inkludert Canada – ikke har noen strategisk plan eller visjon når det kommer til Midtøsten. Hvis dette ikke adresseres, vil denne totale mangelen på strategisk engasjement føre til dødelige og katastrofale konsekvenser.
«Dreiningen» i Washington
Den 29. september i fjor sa USAs president Joe Bidens nasjonale sikkerhetsrådgiver Jake Sullivan at «Midtøsten-regionen er roligere i dag enn den har vært på to tiår.» Naturligvis eldet Sullivans bemerkninger dårlig (og raskt) – bare en uke senere sjokkerte de grusomme terrorangrepene i Israel den 7. oktober verden. Imidlertid avslører Sullivans uttalelse et dypere problem når det gjelder amerikansk strategi og mangel på fokus på Midtøsten.
Siden 2011, da Obama-administrasjonen kunngjorde sin «Dreining til Asia» har USA og dets allierte blitt laserfokusert på Indo-Stillehavet og de mange truslene som Kina utgjør – som amerikanske tjenestemenn beskriver som landets «topputfordring». Av en rekke grunner gir det mening at internasjonal oppmerksomhet har flyttet seg fra Midtøsten og mot Beijing.
Fra utbredte utenlandske innblandingskampanjer, til ustanselig kommersiell spionasje, store menneskerettighetsbrudd, og flere kritiske saker relatert til økonomisk konkurranseevne – for ikke å nevne en truende invasjon av Taiwan – har USA og dets allierte god grunn til å dedikere hoveddelen av sine militære, økonomiske, og diplomatiske ressurser mot det Fjerne Østen. I tillegg ble USAs Asia-dreining også drevet av et ønske om å trekke seg fra et Midtøsten som kostet USA og dets allierte milliarder av dollar og tusenvis av liv. Dessverre har Vesten imidlertid ikke klart å trekke seg tilbake fra regionen, og de har heller ikke gjort en spesielt god jobb med å konfrontere Kina. Det vi sitter igjen med er en stadig mer aggressiv og selvhevdende kinesisk regjering, og et Midtøsten som har spunnet ut av kontroll.
Les også: USA må kanskje manøvrere rundt NATOs Artikkel 5
I de senere årene har flere store saker holdt Biden-administrasjonen, og dermed også mange av dens allierte, forankret til Midtøsten på en eller annen måte. Likevel, med USAs blikk rettet mot Asia – og nå Ukraina – har mange av disse sakene ikke bare stagnert – de har forverret seg. For eksempel, i tillegg til en katastrofal tilbaketrekning fra Afghanistan som har ført til et gjenoppstående og undertrykkende Taliban, har USA og dets allierte vært ute av stand til å flytte nålen på den iranske atomavtalen. I tillegg har normaliseringen av forholdet mellom arabiske land og Israel – en annen søyle i Bidens klønete og naive tilnærming til Midtøsten – knapt flyttet seg siden de historiske Abraham-avtalene under Trump-administrasjonen.
Faktisk, det som en gang så ut til å være en uunngåelig oppvarming av diplomatiske relasjoner mellom Jerusalem og Riyadh, ser nå ut som en fjern fantasi som hviler på en enda mer illusorisk prestasjon – palestinsk statsdannelse. Alt i alt – USAs feilslåtte omkalibrering mot Kina har etterlatt vestlige interesser – spesielt nasjonal sikkerhet – forferdelig eksponert i Midtøsten.
Å ha mange kjeler på ovnen er ingen unnskyldning for å la én koke over uten tilsyn. Som Jon Hoffman nylig skrev i Foreign Policy – «regionen står i brann, og Washington har skylden.»
Veien Fremover – for Canada
Fremover må USA og dets internasjonale allierte vende tilbake til Den arabiske halvøy og den omkringliggende regionen. Mens krigen i Ukraina raser videre og Kinas ondsinnede globale strategier intensiveres – må Vesten finne en måte å operere diplomatisk og militært på i flere konfliktsoner. Dette betyr på ingen måte å gjøre livet enklere for Xi Jinping og det kinesiske kommunistpartiet eller Vladimir Putin og hans bøllete marionetter. Snarere betyr det å utøve større forutseenhet i Midtøsten, spille på våre styrker på en slik måte at våre interesser er beskyttet og fremmet, og å møte realitetene i en raskt endrende region. Det betyr å søke ut og eliminere jihadister som utnytter kaos for å puste nytt liv i barbariske terrornettverk, det betyr å kvele spredningen av radikale ideologier som, siden 7. oktober, ser ut til å ha intensivert og spredt seg fra Canberra til Ottawa, og det betyr å hindre land som Iran, med et brennende ønske om regional dominans, fra å oppnå sine målsetninger.
Les også: Israels amerikanske demografiske knipe
For Canada må restart-knappen trykkes på en ikke-eksisterende Midtøsten-strategi. Så utfordrende som det kan være – spesielt gitt begrensede ressurser og det som ser ut til å være absolutt null politisk vilje – må Ottawa finne en måte å gjøre Midtøsten til en prioritet igjen, sammen med krigen i Ukraina og Indo-Stillehavet. Et vesentlig element av denne omstarten betyr å støtte og investere i våre minkende militære styrker. Avgjørende betyr det også å endre retorikken og faktisk stå opp for hva Canada er og hva canadiere tror på, i stedet for å slippe ut vage offentlige uttalelser ment å blidgjøre palestinske demonstranter som plager landets jødiske befolkning.
År etter år, regjering etter regjering, og krig etter krig, minner Midtøsten verden om sin betydning. Dessverre har vestlige ledere forsøkt å løsrive seg fra en region som krever vår kollektive oppmerksomhet, ressurser, og innsats. Hvis vi mislykkes i å handle, hvis vi mislykkes i å refokusere på Midtøsten, kunne vi, nok en gang, snuble halvsovende inn i katastrofe, død, og fortvilelse.
Sammen i våpen må USA, Canada, og våre internasjonale allierte være klarsynte, bestemte, og urokkelige i møtet med terrorister og tyranner i Midtøsten – vår overlevelse og den til vestlige liberale demokratier avhenger av det.
Denne innlegget ble først publisert i MLIs Inside Policy. Det har blitt oversatt fra engelsk.
Post-populismen står til å vinne stort i Europa – når vil den krysse havet til Amerika?
