Gjennom hele sin historie har Polen utviklet sin strategiske og forsvarsmessige tenkning for å møte truslene som har hvilt over landets territorielle integritet.
Polens sikkerhetsforhold – helt fra statens opprinnelse – har i hovedsak vært bestemt av landets geostrategiske plassering i det som kalles den «vestlige geopolitiske bruddsonen», eller mer generelt, mellom Øst og Vest. Derfor har Polen fra tidens begynnelse måttet løse strategiske dilemmaer som har oppstått fra denne situasjonen.
For eksempel spurte man seg under Piast-dynastiet hvordan man kunne forsvare seg mot å bli absorbert av Vesten; under Jagellonene hvordan man kunne møte makten fra Øst; under de valgte kongene hvordan man kunne stå imot samtidige angrep fra østlige og vestlige stormakter; og under delingene hvordan man kunne unngå å bli germanisert i vest og russifisert i øst.
Senere, i nesten hele perioden som medlem av Warszawapakten (WP), hadde Polen ingen egen nasjonal sikkerhetsstrategi – heller ikke på forsvarsområdet – fordi landet, som de andre WP-statene, sto under press fra Sovjetunionen og derfor bare kunne iverksette løsninger som samsvarte med Warszawapaktens doktriner.
Etter kommunismens fall i 1989 og Sovjetunionens oppløsning i 1991, ble Polens viktigste utfordring innen statens sikkerhet og forsvar – og samtidig den største vanskeligheten – å frigjøre seg fra mentaliteten som «utfører» av strategiske oppgaver pålagt utenfra, og å starte egne prosesser for selvstendig å forme sitt indre og ytre sikkerhetsmiljø i tråd med nasjonale interesser.
Man kan derfor skille ut tre hovedperioder i den strategiske utviklingen av Polens forsvarspolitikk de siste tretti årene:
Les også: Forsvarsvekstbonusen i Sentral- og Øst-Europa 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
De territorielle variasjonene til Polen gjennom århundrene 🔒
