Syria er gradvis i ferd med å bli en jihadistisk republikk; den største risikoen er at landet utvikler seg til et «jihadistan», et tilfluktssted for internasjonale jihadister som planlegger angrep mot Vesten.
Assad-regimets fall 8. desember 2024 skapte strukturelle utfordringer i det nye Syria, som nå kontrolleres av den tidligere lokale Al-Qaida-grenen Hayat Tahrir al-Sham (Organisasjonen for frigjøringen av Levanten – HTS).
Blant hovedutfordringene er den økonomiske kollapsen, utslettelsen av middelklassen, landets oppløsning under de facto-kontroll av ulike fraksjoner, og ytre trusler – særlig Israel. Men den mest avgjørende utfordringen gjelder de utenlandske jihadistiske krigerne som kom til Syria for å «støtte sine brødre i jihad mot Assad-regimet». Disse erfarne og kampvante krigerne utgjør ryggraden i HTS’ militære styrke, og dermed i den nye syriske hæren.
I motsetning til enkelte kilder som undervurderer antallet, teller de titusenvis av individer.[1] De kommer hovedsakelig fra Europa, Asia og Balkan, og de representerer et komplekst problem, både i syrisk sammenheng og internasjonalt. Hva er de største utfordringene disse krigerne skaper for det nye syriske regimet? Kan de integreres i det syriske samfunnets sosiale vev, med dets kompleksitet og mangfold, samtidig som de legger bort sin militante jihadisme? Denne artikkelen forsøker å gi noen svar.
Internasjonal jihadisme vs. lokal jihadisme
Utenlandske jihadistiske krigere, som kom til Syria fra og med 2012, ønsket å støtte sine syriske brødre i jihad for å styrte Assad-regimet og etablere et islamsk kalifat. Men forskjeller i ideologi og interessekonflikter har ført til at de har delt seg i to hovedretninger innen jihadismen: Islam stat (IS), som fremmer internasjonal jihad med mål om å oppheve Sykes–Picot-grensene, og Al-Nusra fronten, som sverget troskap til Al-Qaida av taktiske grunner, men som forsvarte en syrisk, nasjonal jihad, foreløpig innenfor anerkjente internasjonale grenser.
Les også: Jihadistlederens dilemma: Kan al-Jolani balansere ekstreme visjoner og pragmatiske behov? 🔒
Lederen for Al-Nusra fronten, Abu Mohammad al-Jolani, er i dag Syrias president (Ahmad Al-Sharaa). han er mer pragmatisk enn lederne for Islamsk stat og forsøker å bygge en lokal jihadistisk kjerne for ikke å skremme vestlige makter og oppnå en form for regional og internasjonal legitimitet. I de fleste av sine offisielle taler sier han at organisasjonens hovedmål kun var å styrte Assad-regimet. Han gjentar forsikringer til nabolandene om at hans jihadisme først og fremst er lokal og springer ut av en særskilt syrisk erfaring.
De utenlandske krigerne, som teller titusenvis, er fanget i disse kampene mellom «jihadistbrødrene». Men deres viktigste fraksjoner – som Turkestans islamske parti (TIP), den utenlandske brigaden ledet av franskmannen Omar Omsen og dominert av europeere, samt tsjetsjenerne – har valgt å slutte seg til Al-Nusra-fronten. Denne gruppen, som senere ble til HTS, klarte å tiltrekke seg dem med løfter om å få del i territoriene som var erobret fra Assad-regimet, og ved å gi dem frihet til å styre sine egne interne anliggender. Med andre ord valgte de mest betydningsfulle gruppene av utenlandske krigere en lokal form for jihadisme og bidro til å slå tilbake den internasjonale jihadismen med nederlaget til Islamsk stat.
Den nye syriske hæren
Utenlandske krigere spilte en stor rolle i Assad-regimets fall. Videoer de selv filmet i den første uken av kollapsen viser franske jihadister som rykker inn i kystbyen Latakia, der de blir tatt imot med varme av lokalbefolkningen. Man kunne også bekrefte deres tilstedeværelse i Damaskus, særlig tsjetsjenere og uigurer, som hadde sine egne sjekkpunkter og brigader.
Disse krigerne sluttet seg til den nye syriske hæren, som i hovedsak består av salafist-jihadistiske brigader fordelt mellom den 82. og 84. divisjon. Divisjonene er utplassert i det nordlige Syria (Idlib, utkanten av Aleppo, utkanten av Homs og hovedveiene som forbinder disse tre byene) samt langs den syriske kysten.
Les også: Syria overtatt av islamister: En geopolitisk katastrofe i horisonten? 🔒
Den 84. divisjon domineres for eksempel av Turkestans islamske parti, som er stasjonert i Latakia og i de overveiende alawittiske forstedene. Den utenlandske brigaden – også en del av 84. divisjon og hovedsakelig bestående av europeere – holder derimot til i isolerte leirer i Idlib, der selv syriske sikkerhetsstyrker nøler med å gå inn. Slik deler de utenlandske krigerne territorier og innflytelse med andre syriske jihadistfraksjoner i en skjør maktbalanse. Episoden som involverte Omar Omsen er et eksempel på dette.
Omar Omsens opprør
Sikkerhetsstyrkene til det nye styret i Damaskus gikk ved midnatt 21. oktober 2025 til angrep på «leiren for franske krigere» i Harem i Idlib-provinsen, ledet av den senegalesisk-franske jihadisten Omar Omsen. Opprøret begynte da en ung jente ved navn Sarah klarte å rømme fra den «franske leiren» med hjelp av en kvinne på innsiden. Omsen svarte med å piske kvinnen 40 slag og kidnappe datteren til Sarah.
Syriske myndigheter har lenge sett med skepsis på Omar Omsen, fordi han styrer leiren på egen hånd, bruker egne jihadistlover, driver sitt eget islamske tribunal og skremmer befolkningen i Harem. Da kidnappingen fant sted, benyttet det nye syriske regimet anledningen til å sende sikkerhetsstyrker for å ta kontroll over leiren. Operasjonen mislyktes: De franske jihadistene var langt mer erfarne, mens de syriske styrkene var unge, dårlig utstyrt og uerfarne. De utenlandske krigerne omringet sikkerhetsstyrkene og tvang regimet til å mobilisere militære styrker med tungt våpen og artilleri.
Omsen ba deretter andre utenlandske brigader om å komme ham til unnsetning, og advarte om at dersom Syrias president klarer å knuse den «franske leiren», vil de stå for tur. Noen fraksjoner, særlig usbekiske,[2] svarte positivt, frustrert over presidentens pragmatisme og hans innrømmelser overfor USA, som oppfattes som jihadistenes hovedfiende. Spenningen økte og stadig flere utenlandske krigere sluttet seg til Omsen. Maktbalansen tippet i det nye regimets disfavør, mens enkelte syriske fraksjoner nektet å kjempe mot sine «brødre» for å «tilfredsstille Vesten».
Les også: Fra jihad til inklusiv politikk? HTS-lederen forfører Vesten med falske løfter
Regimet ble tvunget til å stanse operasjonen, og en avtale ble fremforhandlet gjennom sjeiker og utenlandske jihadistledere, som sikret ro og «anvendelse av syrisk lov på Omar Omsen» i bortføringssaken. Dette opprøret viser de utenlandske jihadistenes overlegne styrken på bakken og deres autonomi overfor det syriske regimet. Integreringen av disse krigerne i det nye Syria vil forbli komplisert, selv om de innehar nøkkelroller i hæren eller administrasjonen. De foretrekker å ha egne innflytelsessfærer og leirer – reelle, isolerte enklaver. Deres rolle som den militære ryggraden i det nye islamske regimet understreker den ekstreme skjørheten i Syria, fragmentert mellom de facto-myndighetene i nord og sør og leirer av utenlandske jihadister.
Konklusjon
Omsens opprør viser hvor vanskelig det er å integrere utenlandske jihadister i den syriske samfunnsveven. De bor i selvstyrte leirer, atskilt fra lokalbefolkningen, og lever etter sine egne juridiske, militære og sosiale systemer. Antallet øker fordi jihadistiske familier og venner ankommer for å bosette seg permanent i Syria, av frykt for gjengjeldelse i hjemlandet.
Deres største utfordring er isolasjonen og manglende kjennskap til den komplekse sosiale strukturen i Syria, samt deres avvisning av presidentens pragmatisme. Den brå endringen i Ahmad Al-Sharaas tale etter å ha møtt Putin, Trump og Macron, og hans planer om en amerikansk militærbase i Damaskus,[3] skaper dyp uro blant de utenlandske jihadistene. Omsens opprør samler disse frustrasjonene og avslører både regimets svakhet og integrasjonens sammenbrudd.
Syria er gradvis i ferd med å bli en jihadistisk republikk, men den største risikoen er at landet utvikler seg til et «jihadistan», et tilfluktssted for internasjonale jihadister som planlegger angrep mot Vesten. Et land som tidligere var kjent for toleranse og religiøst mangfold, står nå i fare for å falle under økende innflytelse fra utenlandske jihadister, mens Vesten ser på med bekymring.
Sluttnoter
[1] Det finnes ingen presise tall for hvor mange de er. Realistiske anslag antar rundt 30 000 stridende, uten å regne med deres familier. Dette tallet ligger nærmest virkeligheten, ettersom utenlandske krigere har slått seg ned i Syria siden 2012, og strømmen over den tyrkisk-syriske grensen aldri har stoppet. I tillegg har bare noen hundre vendt tilbake til hjemlandet, noe som ikke er utslagsgivende.
[2] Usbekerne har tatt med hele familier til Syria, anslått til flere tusen. Disse familiene har bosatt seg i alawittiske landsbyer som ble tømt etter massakrene begått av det nye islamistiske regimet i mars 2025.
[3] Ifølge Reuters skal den amerikanske militærbasen ligge ved Mazzé militærflyplass, midt i Damaskus. Målet med basen er å overvåke en mulig sikkerhetsavtale mellom Israel og Syria. https://www.reuters.com/world/middle-east/us-military-establish-presence-damascus-airbase-sources-say-2025-11-06/.
