Mens mange av nabolandene strammer inn grepet om sivilsamfunnet, velger Usbekistan en motsatt kurs. Det kan endre landets forhold til både innbyggere og internasjonale samarbeidspartnere.
Det sivile samfunn, ofte omtalt som demokratiets ryggrad, har lenge møtt mistenksomhet, byråkratiske hindringer og politisk press i mange postsovjetiske stater. Usbekistan, som tidligere ikke var noe unntak, har nå tatt et avgjørende steg i motsatt retning. Den nye omfattende loven er ikke laget for å begrense NGO-er, men for å beskytte, styrke og integrere dem i landets styringssystem, og dermed legge grunnlaget for et mer robust sivilsamfunn.
I mange år forbød Usbekistans lovverk formelt statlig innblanding i NGO-ers virksomhet. Men det var et problem: forbudet manglet reell kraft. Den nye loven endrer dette ved å innføre administrativt ansvar for offentlige tjenestepersoner som ulovlig hindrer eller blander seg inn i NGO-arbeid. De som bryter loven, kan nå ilegges bøter på opptil femten ganger grunnbeløpet, og straffen øker ved gjentatte lovbrudd.
Dette er et betydelig skifte. I store deler av regionen ligger byrden med å følge lovverket fortsatt ensidig på NGO-ene. Samtidig møter tjenestepersoner ingen konsekvenser for maktmisbruk. Usbekistan setter derimot en presedens: staten selv kan stilles til ansvar når den undergraver sivilsamfunnet.
Les også: Usbekistan satser stort på utvinning av «det usynlige gullet» 🔒
Like viktig er det at loven styrker offentlig kontroll. Statlige organer må nå gjennomgå og svare på rapporter og anbefalinger fra NGO-er innen én måned. Manglende oppfølging medfører administrative sanksjoner. Denne bestemmelsen løfter overvåkingen fra sivilsamfunnet fra en symbolsk øvelse til en juridisk forpliktelse, og bringer Usbekistan nærmere de deltakende styringsmodellene som finnes i Europa.
Reformene letter også på frustrasjoner som NGO-er lenge har hatt. Straffer for mindre administrative overtredelser – som forsinkelser i rapportering, unnlatelse av å varsle myndighetene om arrangementer, eller bruk av uregistrerte symboler – er betydelig redusert. Skiftet fra å true organisasjoners overlevelse til å håndtere regelbrudd med rimelighet og rettferdighet gir en følelse av lettelse i NGO-miljøet.
Samtidig styrkes åpenheten. NGO-er er nå pålagt å offentliggjøre hvordan de bruker midler og eiendom, enten på sine offisielle nettsider, i mediene eller via sosiale plattformer. Dette gjenspeiler internasjonal beste praksis, der åpenhet bygger både giveres tillit og offentlig troverdighet.
Budskapet er tydelig: NGO-er er ikke motstandere som skal overvåkes og kontrolleres, men partnere i styringen, som må være både frie og ansvarlige.
Utover administrativ lettelse tetter loven også hull i finansielle og regulatoriske rammer. Skatteloven pålegger nå både juridiske og fysiske personer å erklære midler fra utlandet som brukes til samfunns- og politiske formål. Denne bestemmelsen skal styrke finansiell åpenhet og sikre samsvar med internasjonale standarder mot hvitvasking, og dermed berolige internasjonale partnere om Usbekistans forpliktelse til global styring.
Samtidig er loven om statlige avgifter presisert til å omfatte nyregistrering av NGO-er og deres filialer, noe som fjerner uklarheter som tidligere kompliserte deres rettslige status.
Disse justeringene kan virke tekniske, men de bidrar til et mer forutsigbart miljø for sivilsamfunnet – et punkt av særlig betydning for internasjonale NGO-er og givere.
Den nye loven gjenspeiler en bredere transformasjon som pågår i Usbekistan siden 2016: skiftet fra en ovenfra-og-ned, statssentrert modell til et mer inkluderende system der borgere og sivile grupper deler ansvar for nasjonal utvikling.
Les også: Usbekistan åpner økonomien for omverden
For nasjonale aktører betyr dette mer rom til å fremme saker, innovere og holde myndighetene ansvarlige. For internasjonale partnere – inkludert EU, som har gjort sivilsamfunnsengasjement til en bærebjelke i sitt forhold til Sentral-Asia – signaliserer loven at Usbekistan har som mål å møte globale styringsstandarder og å fremstå som en troverdig, reformvillig partner. Loven gir også potensielle fordeler for internasjonale NGO-er og givere, ved å tilby dem et mer forutsigbart og åpent operasjonsmiljø og styrke deres partnerskap med lokale aktører.
Til sammenligning beveger mange land i Eurasia seg i motsatt retning, med skjerpede restriksjoner mot NGO-er, særlig de med internasjonale forbindelser. Usbekistans tilnærming skiller seg derfor ut: den erkjenner at et motstandsdyktig sivilsamfunn ikke er en trussel mot stabilitet, men en garantist for den.
Ingen lov er selvsagt en mirakelkur. Det er gjennomføringen som blir den reelle testen. Å sikre at straffer mot tjenestepersoner håndheves rettferdig, at NGO-ers åpenhet er rimelig og tilgjengelig, og at sivilsamfunnets stemmer faktisk blir hørt, vil kreve kontinuerlig årvåkenhet. Det kan oppstå utfordringer med å sikre konsekvent håndheving av sanksjoner, å sørge for at NGO-ers rapportering ikke blir for byrdefull, og å etablere mekanismer for reell deltakelse fra sivilsamfunnet. Likevel bør ikke disse utfordringene overskygge den betydelige fremgangen loven representerer.
Vedtakelsen av loven markerer uansett en milepæl. Den sender et sterkt signal om at i Usbekistan er epoken med mistenksomhet mot NGO-er i ferd med å vike for en epoke med partnerskap, ansvarlighet og gjensidig tillit.
Balansering mellom Øst og Vest: Usbekistans nye utenrikspolitikk
