De tiltakene som president Donald Trump har satt i gang for å forhandle fram en slutt på krigen i Ukraina, har tatt en uventet og dramatisk vending.
Jeg er ikke blant dem som er imot at den amerikanske presidenten snakker med Russlands president, Vladimir Putin. Jeg er heller ikke motstander av at den nye utenriksministeren, Marco Rubio, møter sin russiske motpart, Sergej Lavrov. En krig som ikke kan vinnes på slagmarken, må avsluttes med forhandlinger, men fredssamtaler fører ingen vei dersom én av partene stenges ute.
I de siste dagene har president Trump, som opprinnelig snakket ganske fornuftig om å starte forhandlinger med Russland, avslørt sine egentlige mål, nemlig å få Ukraina til å kapitulere. Det første tegnet på hva som var i ferd med å skje, kom på et Nato-møte i Brussel 12. februar, da forsvarsminister Pete Hegseth blant annet erklærte at: «For Trump-administrasjonen er en tilbakevending til grensene fra før 2014 et urealistisk mål»; «USA vil ikke støtte ukrainsk Nato-medlemskap som en del av en fredsavtale»; og at amerikanerne ikke ville gi Ukraina sikkerhetsgarantier.
Etter det TV-iscenesatte bakholdsangrepet som fulgte president Zelenskyjs avslag på å undertegne den endelige avtalen om mineralressurser – utarbeidet av Det hvite hus og som skulle gi USA 50 % av inntektene fra statlige ressurser, inkludert sjeldne jordarter, olje, gass og logistisk infrastruktur – bestemte Washington seg for å stanse militærhjelpen til Ukraina. Samtidig fortsetter de å gå etter president Zelenskyj for å svekke troverdigheten hans, basert på desinformasjon, propaganda og den forvrengte virkeligheten Moskva presenterer.
USA tvinger Ukraina og landets europeiske allierte til å kapitulere, og støtter dermed en fiende og angriper, nemlig Russland. I tillegg påtvinger USA sin avgjørelse med størst mulig uklarhet, uten å involvere det angrepne landet eller Europa i forhandlingene. De gir seg ut for å være for fred, men belønner i praksis en angrepskrig mot et uskyldig land, nekter å fortsette å levere forsvarssystemer til et invadert Ukraina og tvinger landet til å akseptere at angriperen beholder den militære gevinsten.
Dette er en strategi for å «gjøre Amerika stort igjen» (MAGA), der man bruker overdreven makt mot sine egne allierte og har presset Ukraina til å gi etter og si seg klar til å undertegne «når som helst» en rammeavtale som gir USA rett til å utnytte landets naturressurser – til tross for Det hvite hus sin kunngjøring om å stanse amerikansk militærhjelp.
USAs geopolitiske ambisjoner setter Europas sikkerhet i fare
Faren for en omfattende krig i Europa, med Russland som drivkraft, blir stadig mer reell på grunn av president Trumps omveltende utenrikspolitikk. Siden slutten av andre verdenskrig har USAs militære tilstedeværelse i Europa vært både en fredsgarantist og et symbol på amerikansk globalt lederskap.
Trump-administrasjonen ser imidlertid ut til å tro at fredelig sameksistens mellom Vesten og Russland er mulig, og overser den imperialistiske kursen til dagens russiske ledelse. Moskvas geopolitiske mål mangler økonomisk begrunnelse og styres snarere av forestillinger om historisk global makt. Dagens amerikanske utenrikspolitikk virker rettet mot å undergrave tilliten mellom allierte og kan føre til en mulig oppløsning av EU og NATO, som er et strategisk mål for Moskva.
En tillitskrise når det gjelder USAs lojalitet, forsterket av den økonomiske og informasjonskrigen rettet mot egne allierte og partnere, kan også utløse en geopolitisk og militær krise i Indo-Stillehavsregionen. Mens Kremls ledelse fortsatt følger strategier fra den kalde krigen, drevet av dyp frustrasjon over Sovjetunionens fall og et ønske om hevn overfor Vestens ledelse, er alle europeiske ledere overbevist om at selv om det skulle inngås våpenhvile mellom Russland og Ukraina, ville Moskva ikke bare bryte den på kort varsel, men også utvide aggresjonen til Baltikum.
Den ekstreme hasten president Trump legger på forhandlingene, framstår mer som en «strategisk kapitulasjon» enn en vanlig forhandlingsprosess for å få slutt på en krig. Og dette, som forventet, styrker russernes posisjon ytterligere. «Strategisk kapitulasjon» er en ordnet overgivelse for å oppnå bestemte politiske fordeler fra seiersherren i en krig, når man står overfor et totalt nederlag og okkupasjon.
Hvorfor Trumps USA tvinger dette på Ukraina og hele Vesten, forblir et dypt mysterium.
