I skyggen av kollapsen til Assad-regimet vokser et nytt maktapparat frem, der stammelojalitet erstatter statsinstitusjoner. Konsekvensen kan bli et sterkt, men også mer utbyttende kleptokrati.
Den omfattende stammemobiliseringen i Sør-Syria denne sommeren var ikke bare et lokalt maktspill, men det første tydelige signalet på den fundamentale transformasjonen av den syriske staten. Mens det internasjonale samfunnets oppmerksomhet var rettet mot maktvakuumet i Damaskus etter Bashar al-Assads fall, ble grunnsteinene lagt for en ny statsmaktstruktur i regionene.
Under ledelse av Ahmed al-Sharaa erstatter det nye regimet Assad-basert asabiyya (sektbasert solidaritet) med et system bygget på stammelojalitet. Dette representerer imidlertid mer enn et politisk maktskifte; det innebærer importen av en fullstendig økonomisk modell for ressursutvinning. Syria bygger ikke en ny stat, men reetablerer den kleptokratiske modellen som har preget nabolandet Irak, med dysfunksjonell styring og institusjonalisert utarming som resultat.
Anatomien av et nytt syrisk maktkompleks
For å forstå dette strukturelle skiftet, må man se forbi de politiske markeringene i Damaskus. Al-Sharaas nye orden er i hovedsak bygget på lojaliteten til sunni-arabiske stammer som utgjorde ryggraden i Hay’at Tahrir al-Sham (HTS). Som statsviteren Haian Dukhan har dokumentert i sin banebrytende bok State and Tribes in Syria: Informal Alliances and Conflict Patterns, er dette en bevisst strategi for å konsolidere kontroll gjennom patron-klientnettverk.
Les også: Nytt Syria, nytt Midtøsten? 🔒
Dukhans forskning viser hvordan stammestrukturer tilpasser seg og forhandler sin rolle i forhold til sentralmakten – en dynamikk HTS nå utnytter fullt ut. Men prosessen handler om mer enn militær lojalitet; den handler om kontroll over statens økonomiske fundament. Kampen om de oljerike områdene i Deir al-Zor, som fortsatt er en blodig arena for konflikt mellom stammer, kurdisk-ledede styrker (SDF) og IS-restgrupper, illustrerer hva som står på spill. Kontroll over energiressurser og grenseoverskridende smuglingskorridorer utgjør selve grunnlaget for makt—en økonomisk operasjonsmodell HTS perfeksjonerte gjennom sin krigsøkonomi i Idlib.
Irak som en manual for statlig desintegrasjon og kleptokrati
Parallellen til Irak etter 2003 fungerer som en illustrasjon på hvordan en stat kan bli kapret gjennom etnisk og sektbasert maktfordeling. Det etnisk-sekteriske kvotesystemet, kjent som muhasasa ta’ifia, ble i praksis en institusjonalisert lisens for ressursutplyndring. Som Fanar Haddad viser i Sectarianism in Iraq: Antagonistic Visions of Unity, ble statlige etater og ressurser gjort om til personlige besittelser (fiefdoms) for partier, militser og stammebaserte allianser. Målet var ikke effektiv styring, men maksimering av renteøkonomisk utbytte.
Dette handler ikke lenger om enkeltstående korrupsjonstilfeller, men om et fullt utviklet kleptokrati. Gjennom arbeidet til investigative nettverk som Organized Crime and Corruption Reporting Project (OCCRP) og lekkasjer som Pandora Papers, er den globale dimensjonen avslørt: milliarder av dollar i irakiske oljeinntekter har blitt systematisk kanalisert ut av landet via offentlige kontrakter, skjulte offshoreselskaper og investeringer i luksuseiendommer i byer som London, Dubai og Beirut. Ifølge Sarah Chayes i Thieves of State: Why Corruption Threatens Global Security, er korrupsjon ikke en utilsiktet feil i systemet, men selve systemets kjerne. For den styrende eliten er staten et verktøy for privat berikelse, mens majoriteten av befolkningen står tilbake med sviktende velferdstjenester og kollapsende infrastruktur.
Syrias særegne variant: Mot et sentralisert, autoritært kleptokrati
Likevel er det en viktig forskjell mellom de to modellene. Mens Iraks ressursutplyndring preges av kaotisk konkurranse og desentralisert korrupsjon, utvikler Syrias nye modell seg mot et mer sentralstyrt og autoritært kleptokrati. Én dominerende aktør—al-Sharaas HTS-nettverk—har tilgang til hele statsapparatet for å formalisere og skale opp de utvinningsmekansimene de allerede behersker.
Les også: Syria overtatt av islamister: En geopolitisk katastrofe i horisonten? 🔒
Gjennom utnevnelse av lojale stammeledere til sentrale ressurskontrollpunkter, etableres et hierarkisk patron-klient-system der lojalitet belønnes med andeler av det økonomiske utbyttet. Dette er en effektiv strategi for kortsiktig kontroll, men den forsterker også systematisk ekskludering. Grupper utenfor alliansen—kurdere, drusere, ismaelier og ulike kristne minoriteter—risikerer ikke bare politisk marginalisering, men også fullstendig ekskludering fra nasjonal økonomisk fordeling. Slik skapes et varig skille mellom en ny, styrtrik elite og en utarmet befolkning—en oppskrift på fremtidig ustabilitet og konflikt.
Konklusjon: En fremtid sikret i utlandet på bekostning av egen befolkning
Ved å replikere Iraks mislykkede statsmodell, er Syrias nye ledere i ferd med å skape et «Frankenstein-monster» av konkurrerende væpnede grupper med økonomiske interesser. Den langsiktige konsekvensen er ikke bare politisk fragmentering, men etableringen av en rentier-stat uten funksjonelle offentlige tjenester. Statens formål reduseres til å generere rikdom som kan overføres raskt til utenlandske bankkontoer og eiendomsporteføljer.
Advarselen fra Irak er klar: en stat konstruert for å bli plyndret, vil etterlate et plyndret folk. Den største trusselen mot Syrias fremtid er dermed ikke Assads-spøkelser, men implementeringen av en velprøvd modell for statskapring fra innsiden. Mens det syriske folket står overfor en uklar og utrygg fremtid, er den nye elitens velferd allerede sikret—i utenlandsk valuta og på utenlandske banker.
