I en tid hvor verdensledere roper høyere enn noensinne, og hvor den globale orden preges av polarisering, tollmurer og strategisk rivalisering, finnes det fortsatt steder hvor stillhet taler med større kraft. Ett av disse stedene er det Sixtinske kapell i Vatikanet – et rom hvor historien, kunsten, troen og makten møtes – og minner oss om hva som virkelig står på spill.
I fjor hadde jeg den store gleden av å delta på en av de siste messene med pave Frans på Petersplassen. På første rad, helt fremst på podiet, satt jeg bare noen få meter fra Den hellige far. Min datter, knapt en halv meter fra hans Hellighet idet han passerte oss. Vi delte dette øyeblikket med sognepresten fra Bragernes kirke og hans datter. Det var ikke bare et liturgisk øyeblikk, men en stillferdig påminnelse om at mennesket fortsatt søker det hellige, det tidløse, det som transcenderer politikkens og teknologiens øyeblikkslogikk.
Timene etter – og kapellets tale
Noen timer senere stod vi i det Sixtinske kapell. Kontrasten var slående – fra Petersplassens åpne, folkerike landskap til kapellets tette, kontemplative rom. Der, under Michelangelos Skapelsen og Dommedag, omgitt av det ypperste av menneskelig ånd og håndverk, ble det umulig å ikke tenke større. Jeg ba. Jeg lyttet til stillheten. Og jeg stilte meg spørsmålet: Hva skjer med vår verden når vi ikke lenger søker rom for ettertanke, mening og ansvar?
I den refleksjonen fant jeg gjenklang hos Henrik Wergeland – en norsk tenker og dikter som forsto koblingen mellom tro, frihet og samfunn langt bedre enn mange i dag. Han skrev:
Les også: Den gresk-katolske kirken og Ukraina-krigen 🔒
«Lys! mere lys! for Folket! mere Sandhed til Folket!»
(Henrik Wergeland, fra diktet «Til min Gyldenlak», 1840)
Dette er ikke bare en poetisk linje. Det er en politisk og sivilisatorisk programerklæring. Et samfunn som ikke sørger for både opplysning og verdighet, for både brød og innsikt, mister ikke bare styringskraft – det mister sjelen.
Frihandel som moralsk prosjekt
I dag snakker vi mye om maktbalanse, eksportkontroll, sanksjoner og proteksjonisme. Men vi snakker lite om de moralske fundamentene bak den økonomiske verdensorden. For frihandel handler ikke bare om økonomisk effektivitet – den handler om tillit. Om å respektere individets evne til å skape, bytte og bygge. Om muligheten til å løfte seg selv og andre ut av fattigdom gjennom samarbeid, ikke isolasjon.
Mer enn 800 millioner mennesker har de siste tiårene blitt løftet ut av ekstrem fattigdom. Ikke på grunn av bistand. Ikke gjennom autoritær styring. Men gjennom tilgang til globale markeder og teknologi. Dette er ikke ideologisk synsing – dette er empiri. Dette er Mises i praksis.
Likevel ser vi i dag en proteksjonistisk bølge skylde inn over både Europa og USA. Tollsatser økes. Handelsavtaler brytes. Politiske aktører bruker «økonomisk suverenitet» som retorisk skjold for nasjonalistisk politikk. Men Wergeland ville advart oss – for som han skrev i sitt politiske verk Almuens Konge i 1838:
«Frihedens Værn er Frihedens rette Brug.»
Med andre ord: Når vi begynner å misbruke begrepet frihet – ved å bruke det som unnskyldning for isolasjon og kontroll – da har vi allerede forlatt frihetens kjerne.
Vatikanet som moralsk speil
Det Sixtinske kapell er mer enn et hellig rom. Det er et speil. Et sted hvor kardinalene samles for å velge ny pave – og samtidig tvinges til å se opp på en himling som minner dem om dommen, om skapelsen, om menneskets forgjengelighet. Et rom som tvinger makten til å se sin egen begrensning.
Vatikanet, verdens minste stat, utøver i dag en moralsk og geopolitisk kraft som langt overgår sin størrelse. I en verden preget av fragmentering og verdiløs pragmatisme, representerer Vatikanet noe fast. Et punkt hvor lederskap fortsatt kobles til ydmykhet, hvor ansvar fortsatt har et åndelig anker. Avdøde Pave Frans minte oss ikke bare om nåde og nestekjærlighet – men om urett, om likegyldighet, og om det moralske ansvaret som følger med makt.
Europa uten sentrum?
Der jeg stod i kapellet, slo en annen tanke meg: Hva skjer med Europa når det mister sitt moralske sentrum? Når våre samtaler om konkurransekraft og industri ikke lenger kobles til menneskeverd, rettsstat og verdiskapingens etikk?
For Europas storhet har aldri vært et resultat av militær dominans alene. Den har vært forankret i idéen om individets ukrenkelighet, rettssikkerhet og fri samhandling. Hvis vi nå ofrer disse verdiene for kortsiktige nasjonale gevinster, risikerer vi å tape det som virkelig betyr noe – vår sjel.
Les også: Pius XII og Den kalde krigen 🔒
Wergeland advarte mot dette allerede på 1830-tallet. I Om den norske Bondes Forfærdigelse til Lovgivning skrev han:
«Den største Skam for en Fri Mand er at gjøre sig selv uværdig til Frihed.»
Det gjelder fortsatt – for enkeltmennesket, men også for nasjoner.
En geopolitikk for mennesker
Som førsteamanuensis ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN), med faglig fokus på entreprenørskap, økonomi og verdiskaping, og som skribent innen geopolitikk, ser jeg det som en del av mitt akademiske og samfunnsmessige kall å forene økonomisk innsikt med strategisk forståelse. Ikke for å skape nye ismer – men for å forsvare tidløse prinsipper: At mennesker trenger frihet. At markeder bygger på tillit. At samfunn – dersom de skal bestå – må forankres i noe større enn seg selv.
Jeg reiste hjem fra Roma med en ny ro – men også med fornyet besluttsomhet. Vi må skrive, tale og kjempe for det som holder sivilisasjoner oppe: frihet, ånd og ansvar. Frihandel er ikke bare økonomi – det er praktisert tillit. Det er brobygging, ikke barrikader.
Og kanskje trenger vi – som samfunn, som kontinent og som verdensborger – igjen å finne vårt eget Sixtinske kapell. Ikke for å male tak, men for å løfte blikket. Ikke for å bli blendet av freskene, men for å minne oss om hvem vi er – og hvem vi har ansvar for å bli.
