Etter tiår med splittelser og mistillit vokser nå en ny vilje til samarbeid frem i Sentral-Asia. Regionens ledere ser for seg en framtid preget av integrasjon, tillit og gjensidig avhengighet.
Sentral-Asia er et sted der imperier gjennom historien har møttes og tidvis kollidert, noe som har preget regionens identitet. Det er et geopolitisk krysningspunkt hvor ulike kulturer, religioner og etniske grupper har levd side om side i århundrer – ikke alltid uten konflikt, verken innad i de sentralasiatiske landene eller mellom dem.
Regionen har derfor lenge vært fragmentert, preget av historiske rivaliseringer og uløste konflikter som har skapt interne motsetninger og mistillit. Men dette er nå i endring. De sentralasiatiske landene deler i økende grad en oppfatning av å stå overfor felles geopolitiske utfordringer og et felles eksternt trusselbilde, som igjen former deres syn på dagens politiske løsninger.
I en stadig mer urolig verden søker landene i regionen derfor nærmere hverandre. Med en felles historie og identitet har Sentral-Asia et solid grunnlag for tettere regionalt samarbeid. Det som forener dem, er ønsket om å sikre et trygt, stabilt, velstående og selvstendig Sentral-Asia.
På kort sikt er målet økt politisk og økonomisk integrasjon som gir gjensidig fordelaktige gevinster. På lang sikt er målet strategisk autonomi og – en eller annen form for – politisk union.
Les også: Det nye «store spillet»: Energireserver og naturressurser i Sentral-Asia 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
Kort oppsummering
I årene etter Sovjetunionens fall og oppnådd selvstendighet satte de sentralasiatiske landene nasjonal suverenitet høyere enn regional integrasjon. Det ble likevel gjort enkelte forsøk på å etablere ad hoc transnasjonale regionale samarbeidsprosjekter, men på en ganske begrenset måte.
På begynnelsen av 1990-tallet gikk landene i regionen for eksempel sammen om et felles løfte om å redde Aralsjøen. I 1994 opprettet de Organisasjonen for sentralasiatisk samarbeid, med mål om å styrke politisk, økonomisk, sikkerhetsmessig, kulturelt og humanitært samarbeid – inkludert etableringen av et felles marked. Organisasjonen eksisterte i nesten ti år, men mistet etter hvert sin relevans.
Idéen ble plukket opp igjen av Kasakhstans tidligere president Nursultan Nazarbajev 26. april 2007. Han foreslo en ny sentralasiatisk union for å skape en økonomisk og politisk sammenslutning etter modell av EU, som skulle omfatte de fem tidligere sovjetrepublikkene Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan, Turkmenistan og Usbekistan.
Etter å ha stått stille i lengre tid har utviklingen de siste årene tatt fart. De sentralasiatiske landene har beveget seg raskt mot tettere samarbeid og integrasjon på en rekke politiske, diplomatiske og økonomiske områder. Lederne i Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan, Usbekistan – og til en viss grad også Turkmenistan – har tatt konkrete steg for å styrke politiske bånd, løse grensespørsmål og starte felles prosjekter innen energi og infrastruktur.
Toppmøter som vendepunkt
En serie på seks presidenttoppmøter har lagt grunnlaget for dette skiftet. Samlingene i Dusjanbe i 2022 og i Astana i 2024 peker seg ut som særlig betydningsfulle, og baner vei for meningsfull økt politisk integrasjon mellom de sentralasiatiske landene i årene og tiårene som kommer.
I Dusjanbe opprettet lederne Sentral-Asia-5 (C5)-sekretariatet og et nasjonalt koordinatorråd, utformet for å formalisere regional dialog og sikre at seniordiplomater fra alle fem land forblir direkte engasjert i integrasjonsarbeidet.
På toppmøtet i Astana i august 2024 vedtok presidentene Central Asia Strategy for 2040, et langsiktig veikart som setter prioriteringer for de neste 15 årene. Strategien legger opp til tettere samarbeid på områder som politisk dialog, sikkerhet, handel, infrastruktur, klima og kulturell utveksling.
Grensetvister løst
Et av de mest ambisiøse målene er etableringen av en Schengen-lignende visumfri sone, som vil gi innbyggerne i Sentral-Asia rett til å reise fritt på tvers av regionen. Et slikt tiltak vil markere et historisk brudd med tiår av begrenset mobilitet og gjensidig mistenksomhet – og åpne for en ny tid.
Ifølge Javlon Vakhabov, administrerende direktør for International Institute for Central Asia i Usbekistans hovedstad Tasjkent, har løsningen av grensetvister vært avgjørende for framgangen i regionen.
– Vi har særlig fokusert på å løse uenigheter knyttet til regionale grensetvister, med stor suksess, sier Vakhabov i en kommentar til Geopolitika.
Les også: Et geopolitisk eksperiment i hjertet av Eurasia: Sentral-Asia samler seg 🔒
To langvarige konflikter – mellom Usbekistan og Kirgisistan, samt Tadsjikistan og Kirgisistan – har preget forholdet siden uavhengigheten på begynnelsen av 1990-tallet.
– Et gjennombrudd kom da Usbekistan og Kirgisistan undertegnet og ratifiserte en grenseavtale som gjorde grensekryssing enklere for millioner av innbyggere. Folk fra begge land kan nå krysse grensen kun med ID-kort, forklarer Vakhabov, og legger til:
– Denne avtalen berører millioner av mennesker i både Usbekistan og Kirgisistan. At folk nå kan reise fritt mellom landene, var helt utenkelig før 2016. Lignende ordninger under forberedelse for Tadsjikistan, Kasakhstan og muligens også Aserbajdsjan. Dette peker mot et bredere skifte i retning av regional åpenhet.
Vann- og energisamarbeid
Om grensetvister tidligere har delt regionen, er vannforvaltning fortsatt et følsomt, men stadig mer presserende tema som krever regionale løsninger. Breene i oppstrømslandene Kirgisistan og Tadsjikistan gir næring til elver som er avgjørende for jordbruk og industri i nedstrømslandene Usbekistan og Kasakhstan.
I flere tiår har uenigheter om vannkraftverk belastet forholdet. Byggingen av Kirgisistans Kambarata-kraftverk, som påvirker vanntilgangen til Kasakhstan og Usbekistan, var et slikt stridstema. Etter år med mistillit ble de tre landene imidlertid enige om å bygge – og muligens drive – demningen sammen.
– For Usbekistan er jordbruket sterkt avhengig av vann som kommer fra Kirgisistan, og nå vil vårt folk dra nytte av denne avtalen, bemerker Vakhabov, før han legger til:
– Det pågår også samtaler om en lignende løsning for Tadsjikistans enorme Rogun-demning. En gang en kilde til kraftig konflikt med Usbekistan, kan prosjektet nå bli nok en prøvestein for regionalt samarbeid.
Turkmenistan
Regional politisk integrasjon innebærer per definisjon at land må gi fra seg noe av sin suverenitet for at det skal fungere. Ett land i Sentral-Asia har imidlertid vært særlig tilbakeholdent: Turkmenistan.
Prakteksempelet er landets strenge visumregime, som også rammer nabolandene. For å fly til Asjkhabad, hovedstaden i Turkmenistan, fra hvilken som helst annen hovedstad i Sentral-Asia, må man først kjøpe billett til Dubai og deretter fly videre derfra – til tross for at landene ligger rett ved siden av hverandre.
Vakhabov forklarer at Asjkhabad fortsatt er langt fra klar til å ta de nødvendige skrittene mot meningsfull politisk integrasjon. Samtidig understreker han at det er positivt at Turkmenistan de senere årene har økt sitt nærvær i regionale samarbeidsprosesser.
– Dette viser en reell vilje fra turkmensk ledelse til å engasjere seg med sine nærmeste naboer – og faktisk med hele Sentral-Asia. Men det er fortsatt langt igjen, sier han, og legger til:
– En milepæl og et svært positivt steg ville være om Turkmenistan på et tidspunkt i fremtiden kunne lette på sitt strenge visumregime – i det minste overfor sine nærmeste sentralasiatiske naboer.
Integrering
Til tross for åpenbare hindringer for økt regional integrasjon i Sentral-Asia ser Vakhabov optimistisk på fremtiden. Han avviser imidlertid tanken om integrering i ulike tempo mellom de sentralasiatiske landene:
Les også: Usbekistans nye NGO-lov: Fra kontroll til partnerskap
– Vi bør gå frem mot regional integrasjon samlet, ellers kan slike initiativer falle sammen. Det innebærer å respektere den nasjonale utviklingsveien til hvert enkelt land i Sentral-Asia, deres utenrikspolitiske linje og deres visjon for regionen, sier han.
Vakhabov er likevel håpefull om at de sentralasiatiske landene på et tidspunkt i fremtiden vil kunne realisere det de nå arbeider for å oppnå.
– Disse faktorene hindrer ikke våre bestrebelser på å samle Sentral-Asia. Nettopp derfor har vi ikke noe hastverk og påtvinger heller ikke landene vår visjon. Konsensus er avgjørende når man skal ta beslutninger om regional integrasjon.
Mot en felles framtid
Farten i integrasjonen markerer en tydelig endring fra tidligere tiår, da Sentral-Asia ofte ble beskrevet som en av verdens minst sammenknyttede regioner. Med grensetvister på vei til å bli løst, vannspørsmål håndtert i fellesskap og nye institusjoner som gir plattformer for dialog, snakker lederne nå åpent om å bygge en felles framtid.
– Vi har allerede oppnådd mye, og vi ønsker å oppnå enda mer fremover, forklarer Vakhabov, før han avslutter:
– Veien mot 2040 forblir usikker, men regionens nye ånd av kompromiss og samarbeid antyder at Sentral-Asia går inn i en avgjørende fase i sin post-sovjetiske transformasjon.
Ferganadalen: Et etnisk brennpunkt i hjertet av Sentral-Asia 🔒
