Slik kan man lage falske reportasjer og gi inntrykk av sannhet ved hjelp av kunstig intelligens.
I denne artikkelen bruker Ophélie Roque fra Geopolitikas partnerpublikasjon, Revue Conflits, KI-verktøy for å vise hvordan de kan brukes til å skape falske nyheter. Artikkelen er skrevet for å få leserne til reflektere over mulige misbruk av KI.
Artikkelen du skal lese er ren oppdiktning, et billedteppe nøye vevd av halvsannheter og KI-skapte bilder som bare har ett mål: å virke troverdig. Men hvorfor anstrenge seg med å etterligne forfalskerens håndverk? Svaret er enkelt: å vise hvor uklart «det virkelige» kan bli i KI-tidsalderen.
1) Bygge et narrativt rammeverk forankret i virkeligheten
Grunnmuren i artikkelen hviler på faktiske hendelser: konflikten øst i Den demokratiske republikken Kongo og særlig M23-opprøret i Nord-Kivu. KI-verktøyet (her ChatGPT) ble bedt om å lene seg på nettbaserte rapporter fra Human Rights Watch, FN og pålitelige aviser. Grovt sett trer disse hovedpunktene frem:
- En tilspissing av kamphandlingene i 2025 mellom FARDC og M23, med påstander om støtte fra Rwanda.
- Rollen til general Christian Tshiwewe Songesha, stabssjef for FARDC, i konflikten.
- MONUSCO- og EACRF-operasjonene, leirene for internt fordrevne i Kitchanga og kolerautbrudd.
Til sammen danner disse konkrete fakta et skjelett av sannhet.
2) Skape troverdige fiktive personer
For å gi fortellingen menneskelig tyngde fikk KI-en i oppdrag å skape figurer som virker mer ekte enn virkeligheten selv: Clarisse, student med amputert arm; major Didier, nesten et barn; Padre Carlo, misjonsprest; og Désiré, flyktning. De legemliggjør typiske roller – sivile ofre, unge stridende, desillusjonerte flyktninger og så videre. Historiene deres bygger på virkelige vitnesbyrd, men identiteter og samspill er ren fiksjon. Hver figur fikk navn, alder og personlige trekk som øker innlevelsen uten å være lette å verifisere.
3) Lage bilder med KI
Alle fotografiene er generert av ChatGPT. For hver situasjon – flyplassen i Goma, leiren i Kitchanga, Clarisse i Kibumba eller major Didier ved en veisperring i Rutshuru – ble det skrevet detaljerte tekstbeskrivelser for å fremstille troverdige, men falske, bilder.
Les også: Goma: Krig og spenninger i Kongo
Flyplassen i Goma: «Skumring over en støvete flyplass, vulkanske åser i bakgrunnen, MONUSCO-kolonner, FARDC-soldater, varmt og mettet lys.»
Clarisse: «Ung kongolesisk kvinne, 22 år, i et feltlasarett, venstre arm amputert, uforstyrrelig blikk, dempet lys.»
4) Veve en innlevende prosa
Artikkelstilen ble finjustert av KI for å etterligne krigskorrespondenters tone: korte setninger, sanselige observasjoner (støv, flybensin, fukt), og en veksling mellom nøkkelfakta og personlige tanker. Skuddlyder, landskapsbilder (Mikeno-fjellet, lavaen fra Nyiragongo) og sitatet «Krigen ligger ikke i skuddene. Den ligger i stillheten» skal gripe leseren. Førsteutkastet var godt, men jeg finpusset enkelte passasjer, mer av stilistisk lyst enn av nødvendighet. Virkelige referanser (steder, organisasjoner, offentlige personer) blandes med plausible rykter (morterskudd ved Rumangabo), mens tallet 60 000 fordrevne i Kitchanga er hentet fra ferske UNHCR-rapporter. Denne glidningen mellom fakta og fiksjon skaper en «foruroligende gjennomtrengelighet» mellom sant og usant.
Hvilke sluttbetraktninger?
Å lage denne falske artikkelen reiser mange etiske spørsmål. Innen journalistikk skal sannheten ha et tydelig kjennetegn, men hvis bruken av KI gir leseren et mer presist bilde av situasjonen på bakken, er det da så galt at sannheten et øyeblikk skyves til side?
Er det å skape fantasifigurer for å fange virkelighetens kjerne ikke nettopp en skapende gjerning? Gjør ikke også parfymøren det samme når han destillerer lukten av en eng til én essens? Må man skolde hver blomst for å få frem helheten?
Denne fiktive reportasjen, bygget på bruddstykker av sannhet og troverdige anekdoter, stiller et spørsmål: Hvis en oppdiktet fortelling kan fange essensen av en konflikt, er den da så fjern fra virkeligheten?
Men hvor plasserer vi da La Condition humaine av Malraux? Etter roman-foto og fotojournalistikk – er vi nå i roman-journalistikkens tidsalder?
Hvorfor ikke, så lenge én betingelse oppfylles: Journalisten må være ærlig og sette merkelappen «laget med KI» under hver artikkel som later til å være sann, men er litt oppdiktet.
Journal for mars 2025, øst i DR Kongo
Dag 1 – 5. mars 2025 – Goma, Nord-Kivu
Landingen ved Goma flyplass skjedde ved skumring; et blekt kveldslys slo mot de vulkanske åsene rundt. Da vi kom ut av flyet, luktet det støv og flybensin. Byen er nervøs og presset. MONUSCO-kolonner passerer overlessede pick-uper med soldater som mer eller mindre hører til DR Kongos væpnede styrker (FARDC). Blikkene er tunge, ansiktene lukkede; et sted svært nær fortsetter krigen.
Les også: Gruverevolusjonen i Rwanda 🔒
Siden nyttår har kampene hardnet til mellom soldatene og M23-opprørerne, som ifølge Kinshasa støttes av nabolandet Rwanda. General Christian Tshiwewe Songesha, stabssjef for de kongolesiske styrkene, er ventet i Rutshuru i morgen for å tenne kampmoralen. Offisielt er situasjonen «under kontroll». Uoffisielt er den eksplosiv.
Vi overnatter i et hus drevet av en belgisk hjelpeorganisasjon. Lokale journalister nevner Kitchanga, Mweso, Kibumba – landsbyer tatt, tapt og tatt igjen. En skitten utmattelseskrig der sivile sitter i skvis. Et sted i det fjerne knitrer en høyspentlinje.
Dag 2 – 6. mars 2025 – Kibumba, frontsonen
Vi forlot Goma ved daggry, eskortert av to pansrede MONUSCO-kjøretøy. Følget vårt skremmer; man vet aldri om et raskt machetehugg kan gjøre oss kortere. I Kibumba er luften mettet av tung fukt og enda tyngre frykt. Eksplosjoner markerer rytmen for fremrykningen. Her holder en håndfull soldater uten uniform en skrøpelig linje, og en kaptein fra 341. regiment innrømmer: «Vi mangler ammunisjon, men ikke mot.»
General Tshiwewe har nettopp tatt av i helikopteret sitt med et knippe nøye utvalgte journalister. Jeg ble igjen på bakken – ikke «salgsbar» nok. I en skole som er gjort om til feltsykehus møter jeg Clarisse, 22 år, student ved Universitetet i Goma. Venstre armen er borte; et tomrom gapende mot oss.
Om kvelden sov vi i en katolsk misjon. Presten, en eldre mann som kalles Padre Carlo, fører protokoll over alle fordrevne som strømmer til. Det finnes verken kirke, kors eller kanskje Gud igjen, men han blir fordi han tror. «De kommer fra Bwito, Nyiragongo, fra overalt. Det finnes ikke lenger noe tilfluktssted.»
Dag 3 – 8. mars 2025 – Rutshuru sentrum
Det var umulig å skrive i går. Vi ble stanset ved en M23-kontrollpost i åtte timer sør for Kiwanja. Opprørerne – tydelig ruset på hjemmelaget dop – kroppsvisiterte, forhørte, dyttet og truet oss. Kommandanten, knapt 17 år, kaller seg «major Didier». Han drikker ustanselig og viser arrene som pryder brystet: «Kniv her, granat der.» Det får ham til å le.
Rutshuru virker rolig. Tilsynelatende, for bygningene er pepret med kuler, skolene står tomme og markedene er øde. Jeg snakket med en offiser i EACRF, den regionale styrken fra Øst-Afrikas fellesskap: «Uten politisk vilje i Kigali og Kinshasa er vi bare plaster på et gapende sår.» Gapende – og verkende.
Les også: Jakter Frankrike på kjønnsorganene til afrikanere? 🔒
Om natten starter skytingen igjen. Silhuetten av Mikeno-fjellet tegner konturen av en sovende kjempe. Jeg skjønner ikke hvordan den holder ut med all ammunisjonen som hagler rundt.
Dag 4 – 10. mars 2025 – Kitchanga
Leiren for fordrevne har doblet størrelsen på under tre uker. Nå snakker man om mer enn 60 000 mennesker stuvet sammen i provisoriske skjul. UNHCR prøver å dele ut mat og vann, men håndgemeng oppstår, og verre: kolera truer.
Blant de fordrevne møter jeg en tidligere soldat. Han vil kalles Désiré og sier han er 45. Alderen er vanskelig å tolke; det er hardt å forestille seg livet før kaoset. Han flyktet fra Masisi med kone og tre barn og viser meg et bilde av huset sitt – nå knust. «Dette er ikke krig, det er jakt. Vi blir jaget, forfulgt, drept.» Han anklager opprørerne, men også enkelte FARDC-soldater, for plyndring og overgrep. Sannheten er alltid uklar her, bevegelig og seig som lavaen under Nyiragongo.
Et rykte svirrer: General Tshiwewe skal ha vært mål for et morterskudd nær Rumangabo. Ingen offisiell uttalelse. Stillheten rår.
Dag 5 – 12. mars 2025 – Goma, retur
Vi kom tilbake til Goma i morges. Langs veien ser vi arrene overalt: utbrente lastebiler, improviserte kontrollposter, dyrekadavre. Ved daggry eksploderte en improvisert sprengladning i Katindo. Tre døde, ifølge politiet.
Ettermiddagen tilbringer jeg på pressesenteret. En rwandisk kollega rekker meg en Human Rights Watch-rapport: summariske henrettelser skal ha funnet sted i Nyamilima. Partene skylder på hverandre. Historien er kjent – eller kanskje vi bare forstår at vi aldri vil få hele bildet. FNs sikkerhetsråd samles snart i New York, men her tror knapt noen på det. En høne krysser gaten; den mangler en vinge, like avhugget som mange andre håp.
Notert i forbifarten: «Krigen ligger ikke i skuddene. Den ligger i stillheten.»
De store sjøers felle: Konflikten mellom Rwanda og DR Kongo 🔒
