De militære og geopolitiske målene bak Israels angrep på Iran. Den vaklende situasjonen i Den islamske republikken. Atomspørsmålet. Fakta og fordypning.
Nederlaget i de fem rundene i atomforhandlingene mellom USA og Iran i Oman har svekket president Trumps omdømme som fredsmekler, avdekket svakhetene i hans forhandlingsteam og stengt alle diplomatiske muligheter for å løse konflikten mellom Den islamske republikken Iran og staten Israel – en konflikt som ble utløst av pogromen 7. oktober 2023.
Forhandlingene var satt sammen på lignende vis som Trumps samtaler med Russland: de europeiske allierte – og den direkte involverte staten, Israel – ble holdt utenfor. De amerikanske forsøkene på å få til en avtale om Irans atomprogram, som har pågått siden Trump inntok Det hvite hus, har ikke gitt konkrete resultater. Tvert imot har de økt spenningen med Europa, særlig da Trump foreslo sin russiske kollega Putin som fredsmekler mellom Israel og Iran.
Trump har alltid hevdet at Iran verken kan eller må få atomvåpen, men han har sendt motstridende signaler om hva slags avtale han forhandler om og om hvor dypt USA skal engasjere seg økonomisk i regionen.
Dette er uakseptabelt for den israelske regjeringen. I frykt for at Iran raskt kan skaffe seg evnen til atomangrep, har Israel utnyttet et gunstig geopolitisk øyeblikk og uklarheten fra Det hvite hus til å gripe en historisk mulighet: å angripe Irans anlegg for urananrikning. Netanyahus regjering brøt dermed de uklare forhandlingene fra Teheran for å nå to strategiske mål:
- Stanse programmet for urananrikning
- Fremprovosere regimeskifte i Iran
Operation Rising Lion
«Operation Rising Lion», som startet 13. juni 2025, involverte over 200 kampfly som angrep de iranske atomanleggene i Natanz, Fordo og Isfahan, samt militære installasjoner i det nordvestlige Iran, ifølge De israelske forsvarsstyrkene (IDF).
Natanz, 225 kilometer sør for Teheran, er administrasjonssenter i Natanz fylke, provinsen Esfahan, og huset tidligere Irans største anlegg for urananrikning med 14 000 sentrifuger, ifølge IAEAs kvartalsrapport fra juni 2025. Strømbruddet etter det israelske angrepet 16. juni 2025, dokumentert av satellittbilder fra Maxar Technologies, lammet sentrifugene og forsinket kraftig Irans evne til å anrike uran.
Les også: Nattens krigspsykologi: Iran gir næring til frykten
Operasjonen var lenge planlagt og kompleks, men skadene på anleggene i Fordo og Isfahan var begrensede. Det viser hvor robust Irans atominfrastruktur er: Den er gravd dypt ned og beskyttet av bunkere som er vanskelige å slå ut utenfra. Fordo-anlegget kom nesten uskadd fra angrepet og bevarer landets kjernefysiske kapasitet.
IAEAs rapport fra juni 2025 bekrefter at Natanz er ødelagt uten radioaktiv lekkasje, mens det befestede Fordo fortsatt gjør det mulig for Iran å anrike uran. Atomprogrammet er altså satt tilbake, men viser fortsatt stor motstandskraft.
Med «Operation Rising Lion» tok Israel også i bruk sin velkjente «halshoggingstaktikk», tidligere rettet mot Hizbollah, ved å gå direkte etter ledersjiktet i Den islamske republikken – som Israel mener sto bak Hamas-angrepet 7. oktober 2023. IDF-raidene tok livet av flere sentrale militærledere, deriblant forsvarssjef gen. Mohammad Bagheri, IRGC-sjef Hossein Salami, lederen for Khatam al-Anbia, Gholam Ali Rashid, og Khameneis rådgiver Ali Shamkhani. Ifølge forsvarsminister Katz ble også store deler av IRGCs flyvåpenledelse drept – blant andre stabssjef gen. Amir Ali Hajizadeh samt lederne for UAV-styrken og luftvernet – da bunkerkomplekset der de hadde samlet seg, ble truffet. Også atomforskere som Fereydoon Abbasi, Mohammad Mehdi Tehranchi, Ahmad Reza Zolfaghari, Amir Hosein Feqhi og Abdluhamid Minoucher ble drept.
Likvidasjonene fortsetter. I tillegg til å «halshogge» forsvaret og atomsektoren viser de Israels betydelige etterretningskapasitet og den psykologiske effekten Mossads infiltrering har på regimet.
Irans «Operation True Promise 3»
Irans gjengjeldelse kom nesten umiddelbart. «True Promise 3» startet 13. juni 2025, da Revolusjonsgarden (IRGC) skjøt hundrevis av ballistiske missiler og droner mot israelske baser og byer. 17. juni kunngjorde brigadegeneral Kioumars Heidari på statlig TV at kamikazedronen Arash – kjent for høy presisjon og slagkraft – var avfyrt mot Tel Aviv og Haifa.
Strategisk forverring
Israels militæroperasjoner mot Iran, igangsatt 13. juni 2025, er et «beregnet» forsøk på å svekke Irans ballistiske rakettkapasitet, som utgjør en strategisk trussel mot Israels sikkerhet.
Konflikten kan destabilisere hele regionen: Iran er svekket etter tapet av nøkkelpersoner, mens maktvakuumet i Gaza og Libanon øker når Hamas- og Hizbollah-ledere faller. Selv om Iran fortsatt har rundt 3 000 missiler, presser IDFs ødeleggelser av utskytningsplattformer og de pågående angrepene mot Israel landets rakettstyrker hardt.
Les også: Krig i Iran: Alea iacta est
Israel kan på sin side ikke bære enda en langvarig front som den i Gaza. Uten et diplomatisk spor må landet opprettholde evnen til langvarige operasjoner mot en langt sterkere fiende enn Hamas. Det vil kreve bunker-bryterbomber for å ødelegge underjordiske anrikningsanlegg og støtte fra USA.
Begge parter sliter: Antallet iranske missilangrep ble redusert fra rundt 200 missiler 13.–14. juni til 80 den 15. juni, ifølge ISW – en nedgang på 60 %. Ødeleggelsen av 1 200 utskytere og 400 missiler i Kermanshah begrenser Irans evne til å holde ut: I dagens tempo kan lageret være tomt innen tredje kvartal 2026.
Israels cyberoperasjoner svekker dessuten iranske styrker. Et IDF-angrep 15. juni 2025 ødela en firedel av navigasjonsprogramvaren i Arash-dronene og senket treffsikkerheten med 30 %, ifølge en RUSI-rapport.
Geopolitiske dynamikker
Opptrappingen mellom Iran og Israel omkalfatrer regionale og globale allianser – med tydelige utslag hos Irans partnere.
• Russland og Kina: Russland leverte mer enn 1 200 tonn rakettdrivstoff til Iran i 2024. Samtidig presser Kina Moskva til å dempe støtten, fordi Beijing er avhengig av iransk olje og av at Hormuzstredet – flaskehalsen for all iransk olje og rundt 20 % av verdens eksporterte råolje – holdes åpent. Skulle Iran stenge stredet, ville oljeprisene skyte i været, med store følger for global inflasjon og økonomi – men også for Irans egne finanser og logistikk.
• Tyrkia: Tyrkia har allerede tatt imot over 300 000 iranske flyktninger (UNHCR, juni 2025) og har truet med å stenge grensene dersom konflikten eskalerer ytterligere. Det vil legge stort press på befolkningen – og dermed Irans utholdenhet og innflytelse.
Et nytt Midtøsten?
Regimeskifte: Hvis Israel velger å eliminere Irans øverste leder Ayatollah Ali Khamenei, kan et kupp følge. Hvilke scenarier åpner seg dersom Den islamske republikken faller? I en overgangsperiode kunne israelske spesialstyrker bak fiendens linjer trolig kunne håndtere Fordo (et av stedene som produserer Irans atomarsenal) uten å be USA slippe bunker-bryterbomber. Målet om regimeskifte innebærer dermed også å stanse Irans militære atomprogram uten direkte amerikansk inngripen. Ved å felle det teokratiske regimet og utnytte maktvakuumet vil Israel kanskje kunne knuse den iranske atomtrusselen for godt. Kanskje er det derfor presidenten har gitt seg selv to uker til å bestemme om han skal gripe inn.
Flertallet av iranere er lei av undertrykking, korrupsjon og isolasjon. Men et folk under fremmed ild oppfører seg ikke som et folk som «bare» lider under et undertrykkende regime. Man gjør ikke opprør når bombene faller. Om man likevel prøver, krever det lederskap, tid, samhold og trygghet å rive ned et 40 år gammelt autoritært styre som fortsatt henretter enhver mistenkt kollaboratør.
Statsminister Netanyahu henvender seg ofte direkte til det iranske folket med løfter om frihet. Det gjorde han også i fjor, etter at to iranske generaler ble drept ved ambassaden i Damaskus. Nå gjentar han budskapet, denne gangen gjennom flygeblader som israelske fly slipper over Teheran. Budskapet når ut til rundt to millioner innbyggere i en by med nesten ti millioner mennesker, med oppfordringer om å gjøre opprør mot regimet – så langt uten å utløse synlige reaksjoner i det iranske sivilsamfunnet.
Les også: Israel satt på prøve av America First-doktrinen 🔒
Å styrte et regime gjennom krig eller kupp utenfra fører nesten alltid til kaos og manglende legitimitet. Det har vi sett i Irak, Syria og Libya. Ingen legitim regjering kan kalles hjem fra en teokratisk diaspora, og det er urealistisk å vente at en anerkjent politisk ledelse straks springer ut av de iranske protestbevegelsene.
Skulle regimet falle på få uker, ville enhver etterfølger bli sett på som «innsatt», ikke som legitim. Hvor bred støtte vil en midlertidig overgangsregjering få? Iran har erfart slike perioder før – kulminasjonen var revolusjonen som brakte Khomeini til makten. Det bør være en lærepenge.
Europas irrelevans
EU ble også overrasket av denne konflikten og er åpenbart splittet om hvilke tiltak som skal iverksettes. Unionen frykter først og fremst at Irans regime svekkes så mye at hele Midtøsten kastes ut i katastrofe: en ny eskalering? Kaos i Teherans gater? Et libysk sammenbrudd?
Disse bekymringene er legitime. Likevel burde Europa støtte Det hvite hus’ diplomatiske innsats for å hindre Iran i å skaffe masseødeleggelsesvåpen – uten samtidig å overlate sine strategiske, geopolitiske og samfunnsøkonomiske interesser til beslutningene til president Trump og statsminister Netanyahu.
Kampen om Iran: Atomprogram, regimeendring og regional uro 🔒
