Midtøsten-konflikten har dype røtter i arabiske lands vedvarende utfordringer med å etablere stabile politiske og økonomiske systemer.
Over nesten åtte tiår har regionen vært preget av uro, noe som direkte skyldes mislykkede forsøk på å opprettholde regional sikkerhet. Kompleksiteten i situasjonen er forsterket av den kalde krigen, innflytelse fra ikke-arabiske regionale makter, og fremveksten av ikke-statlige aktører, som har ført til en betydelig maktubalanse. I dagens geopolitiske klima står kampen hovedsakelig mellom Israel og Iran, med Saudi-Arabia, Tyrkia og USA som spiller sentrale roller. Hvordan Iran utfordrer det eksisterende maktforholdet og Israels respons vil forme Midtøstens fremtid.
Etter å ha oppnådd uavhengighet etter to verdenskrigene, har arabiske nasjoner stadig møtt utfordringer fra innenrikspolitiske omveltninger og mellomstatlige konflikter. Til tross for at mange regimer opprinnelig var pro-vestlige monarkier, oppsto sterke arabiske nasjonalistiske og Baathistiske bevegelser som forfektet sekulære ettpartisystemer, betraktet som en del av en arabisk renessanse. Inspirert av disse ideologiene, gjennomførte militære ledere kupp i land som Egypt (1952), Irak (1958), Jemen (1962), Syria (1963) og Libya (1969), og etablerte venstreorienterte republikanske autokratier som allierte seg med Sovjetunionen. Disse statene ble sett på som trusler av Amerika-vennlige nasjoner som Saudi-Arabia, Jordan, Israel og Tyrkia, samt Iran før 1979-revolusjonen.
Konflikten med Israel, som begynte umiddelbart etter statens etablering i 1948, har formet den arabiske verden betydelig. De nasjonale interessene til individuelle arabiske stater, snarere enn en følelse av kollektiv handling, drev Egypt, Syria og Jordan til å kjempe en rekke kriger med sin nye nabo. Målet med å beseire Israel var ikke primært å opprette en palestinsk stat, men å utfordre og måle Israels makt og eksistens. Dette understreker at de arabiske nasjonenes handlinger ofte var drevet av deres egne strategiske interesser, som territorial sikkerhet og regional dominans, fremfor en dedikert støtte til palestinsk uavhengighet.
Les også: Islamisme-ekspert: Hamas vil ikke ha fred og må bekjempes 🔒
Med Camp David-avtalene i 1979, hvor Egypt anerkjente Israel, skiftet Midtøstens geopolitiske balanse til den arabiske halvøy og Persiabukten. Samme år førte en revolusjon i Iran til etableringen av en islamsk republikk, mens en kortvarig okkupasjon av islams helligste sted i Mekka av ultrakonservative salafistiske krigere presset Saudi-Arabia til å støtte sunni-radikale grupper. Dette skjedde sammen med Sovjetunionens invasjon av Afghanistan, som økte transnasjonal jihadisme betydelig. På 1980-tallet støttet Gulfstatene Irak i krigen mot Iran for å motvirke iransk ekspansjon. Under denne krigen bygde Teheran sin viktigste regionale proxy, Hizbollah, etter Israels invasjon av Libanon i 1982. Mot slutten av tiåret sank den arabiske verden dypere inn i kaos, med islamistiske grupper som utfordret etablerte regimer mens Sovjetunionen nærmet seg sammenbrudd, noe som reduserte deres evne til å støtte sine allierte.
Den mest betydningsfulle hendelsen var Iraks invasjon av Kuwait, som førte til Gulfkrigen i 1991. Saudi-Arabia og andre arabiske Gulfstater stod overfor et stort strategisk dilemma; de trengte Irak som et forsvarsverk mot iransk ekspansjon, men hvis Irak kontrollerte Kuwait ville dette også utgjøre en direkte trussel mot dem, spesielt Saudi-Arabia. De var derfor nødt til å støtte den amerikansk-ledede militærkoalisjonen. Som et resultat av krigen ble den sunnimuslimske irakiske staten svekket, mens sjiaflertallet i sør ble styrket med nære bånd til Iran.
Al-Qaidas angrep på USA den 11. september 2001 førte til en dypere krise i den arabiske verden, spesielt for Saudi-Arabia. Bush-administrasjonens beslutning om å velte den irakiske regjeringen i 2003 og alliere seg med pro-iranske grupper var kritisk for realiseringen av Irans strategiske mål, samtidig som etableringen av Den islamske staten utvidet trusselen om transnasjonal jihadisme.
Den israelske tilbaketrekningen fra Gazastripen i 2005 og den påfølgende palestinske borgerkrigen etter Hamas’ valgseier i 2006 førte til at Hamas tok kontroll over Gazastripen i 2007. Iran benyttet denne muligheten til å øke sin støtte til Hamas, spesielt ved å levere raketter som støttet Hizbollah i 2006-krigen mot Israel. I løpet av 2010-tallet tjente Iran også på opprørene fra den arabiske våren.
Les også: Saudi-Arabia innrømmer å ha hjulpet med å forsvare Israel mot Iran
Opprørene i Syria og Jemen var til stor fordel for Irans strategiske ambisjoner i regionen. Teherans støtte til Assad-regimet i Syria har nesten gjort landet til en vasallstat. Iran tjente også på støtten til houthiene, som grep makten etter den jemenittiske statens sammenbrudd og var hovedmotstanderne i den saudiske intervensjonen i 2015. I løpet av 2020-årene hadde Iran etablert en sammenhengende innflytelsessfære som strekker seg fra dens vestlige grenser til det østlige Middelhavet, og opprettholder en permanent utpost i grensesnittet mellom Arabia og Rødehavet.
Den arabiske strategien for å motarbeide iransk makt i regionen har vært å alliere seg med Israel – en strategi som ble manifestert av Abraham-avtalene. Dette trekket var risikabelt, da arabiske stater risikerte kritikk for å forlate den palestinske saken. Dette forklarer hvorfor Riyadh hadde vanskeligheter med å normalisere forholdet til Israel i sine egne forhandlinger. Nettopp da det så ut som Saudi-Arabia var nær et gjennombrudd, angrep Hamas Israel den 7. oktober, noe som ødela samtalene og kastet regionen ut i en konflikt av enorme proporsjoner, en konflikt som fikk global resonans, spesielt i USA der det var økende studentprotester mot amerikansk støtte til Israel.
Siden den 7. oktober har det vært flere bemerkelsesverdige utviklinger. Tyrkia har vist seg å være lite effektiv i å håndtere krisen; Houthi-opprørere har angrepet internasjonale skip; pro-iranske militser har gjentatte ganger angrepet amerikanske mål i Syria, Irak og Jordan; og Israel har gjennomført luftangrep mot iranske anlegg i Syria og Libanon, noe som førte til Irans første direkte angrep mot selve Israel. Disse hendelsene understreker at regional sikkerhet i stor grad er påvirket av dynamikken mellom Israel og Iran.
De arabiske statene har vist seg å være ineffektive i å sikre regional stabilitet, spesielt siden deres historiske sikkerhetsgarantist, USA, nå sliter med indre uro og konflikter med sine stormaktsrivaler, Russland og Kina. Kampen for balanse mellom ulike interessegrupper fortsetter å forme regionens politiske landskap.
