Den Ukraina-relaterte «koalisjonen av villige» og behovet for globalt interdemokratisk samarbeid.
Under sin nye administrasjon i 2025 har USA demonstrativt vendt seg bort fra internasjonal demokratifremming, tett euro-atlantisk koordinering og direkte materiell støtte til Ukraina. Som et resultat av dette er det økende diskusjon om Europas nye rolle – både når det gjelder å forsvare Ukraina og å håndtere autokratier og andre internasjonale utfordringer. Ikke bare vil europeiske NATO-partnere måtte ta større ansvar for sin egen sikkerhet. Europa vil nå også måtte ta tak i andre grunnleggende globale spørsmål med liten eller ingen støtte fra USA – fra miljø- og menneskerettighetsbeskyttelse til politisk og sosioøkonomisk utvikling.
Imidlertid er «Europa» et diffust begrep når det gjelder utenriks-, sikkerhets- og forsvarsspørsmål. Til tross for nære bånd og geografisk nærhet har de europeiske nasjonene forskjellige strategiske kulturer og geopolitiske perspektiver. I mange europeiske land har fremveksten av radikale høyre- og venstrepartier ført til ekstrem polarisering av opinionen – ikke bare når det gjelder innenriks-, men også utenrikspolitikk.
Kontinentets nåværende geostrategiske pluralisme fører til inkonsekvente formuleringer av nasjonale interesser og divergerende synspunkter på viktige grenseoverskridende og globale spørsmål blant europeiske hovedsteder. Ideologiske skiller adskiller ikke bare EU fra illiberale europeiske stater utenfor unionen, som Belarus eller Serbia. Europas nåværende normative mangfold fører også til uenighet innenfor unionen om hva EUs utenrikspolitiske prioriteringer og mål bør være.
Hvordan kan demokratier forsvare seg?
Samtidig øker utfordringene og risikoen for global demokrati og frihet. I dag er det mer enn noensinne behov for EU som samler, formgiver og gjennomfører av en felles europeisk utenrikspolitikk – på samme måte som unionen fastsetter europeisk handelspolitikk. For å oppfylle denne oppgaven må EU-medlemslandene enten gå tilbake til sin tidligere relative normative konsensus eller vedta en ny traktat om Den europeiske union med sterkere overnasjonale fullmakter for Brussel, eller, i beste fall, gjøre begge deler. Ingenting av dette vil trolig skje i nær fremtid.
Les også: Vil USAs militærindustrielle kompleks sabotere Europas vei til strategisk autonomi? 🔒
Uten geostrategisk enighet mellom EUs medlemsstater og/eller en ny unionsavtale, er det behov for andre institusjonelle løsninger. En vei fremover er å opprette ad hoc-allianser for utenriks- og sikkerhetspolitikk mellom likesinnede EU-medlemsstater som går sammen for å forfølge dette eller hint mål. Lisboa-traktaten åpner for delvis samarbeid innenfor unionen og dermed felles handling fra grupper av likesinnede europeiske regjeringer. Konsensusprinsippet og nasjonal vetorett på grunnleggende beslutninger begrenser imidlertid den potensielle rollen til EUs råd, kommisjon og utenrikstjeneste som institusjonelle redskaper for en konsolidert utenrikspolitikk for engasjerte europeiske demokratier.
Uansett kan samarbeid innenfor Europa bare være effektivt i en viss grad. På egen hånd er europeiske demokratier for svake til å hevde seg i globale geopolitiske, økonomiske og militære konflikter. For et bredere transeuropeisk samarbeid er det nå i ferd med å vokse frem en modell for interdemokratisk planlegging og koordinering med den Ukraina-relaterte Coalition of the Willing (COW), som har vært i konsultasjon siden våren 2025.
Denne hittil uformelle og løse alliansen av demokratier samler 33 land hvis regjeringer i stor grad er enige om sine generelle verdier, nasjonale interesser og utenrikspolitiske mål. NATO og EU deltar også i COWs møter. COW omfatter land som er europeiske, men ikke EU-medlemmer, som Storbritannia og Norge, og til og med land langt fra Europa, som Australia og Japan. Selv om den nåværende COW kun behandler Ukraina, kan den i fremtiden utvide sitt fokus til andre spørsmål som er viktige for demokratiets fremtid over hele kloden.
Nye kalde og varme kriger
Dagens viktigste globale konflikt dreier seg, i Stanford-professor Michael McFauls ord, mer om autokratier mot demokratier og mindre om et «sivilisasjonssammenstøt», som den avdøde Harvard-professoren Samuel Huntington uttrykte det for mer enn tre tiår siden. Huntingtons berømte tese forklarer ikke det nåværende samarbeidet mellom det kristne ortodokse Russland, det islamske fundamentalistiske Iran og det paleokommunistiske Nord-Korea i krigen mot det kristne ortodokse Ukraina. Sammensetningen av Shanghai Cooperation Organization eller BRICS-gruppen samsvarer ikke med Huntingtons modell for kulturelt bestemt internasjonalt samarbeid og konflikt. Derimot fanger tittelen på denne månedens bok Autocrats vs. Democrats: China, Russia, America, and the New Global Disorder av McFaul, tidligere amerikansk ambassadør i Moskva, bedre den viktigste dimensjonen av fremtidig mellomstatlig samarbeid og konfrontasjon.
Det felles initiativet innenfor rammen av COW for å hjelpe Ukraina fra EU- og ikke-EU-land er derfor ingen tilfeldighet, men snarere symptomatisk. Det er en del av en global omtegning av konfliktlinjene som følge av den økende verdensomspennende motsetningen mellom åpne ordninger på den ene siden og begrensede eller lukkede ordninger på den andre. Dette bør ha institusjonelle implikasjoner for forholdet mellom europeiske og ikke-europeiske demokratier som er interessert i å forsvare og fremme liberale demokratiske verdier og regler.
Les også: Europa ved Ukrainas sykeseng: Fra fredsbevaring til strategisk avskrekking? 🔒
I dag er autokrater og deres diplomater, samt ideologer som den russiske fascisten Aleksandr Dugin, engasjert i å etablere og utvide transkontinentale statlige og ikke-statlige nettverk og allianser. Antiliberale regjeringer, partier og intellektuelle fra Asia, Europa, Amerika og Afrika støtter og koordinerer i økende grad med hverandre. Av hensyn til egenbevaring bør prodemokratiske europeiske og ikke-europeiske stater, partier og andre organisasjoner gjøre det samme. Regjeringer og sivilsamfunn i liberale demokratier må bygge mer effektive og omfattende verdensomspennende koalisjoner og institusjoner på tvers av geografiske og kulturelle grenser.
G7 og NATO, som potensielle knutepunkter for globalt interdemokratisk samarbeid, hemmes for tiden av den antiliberale impulsen, administrativ amatørisme og strategisk forvirring i den nye amerikanske administrasjonen. EU plages fortsatt av nasjonale motsetninger mellom medlemslandene og strukturelle komplikasjoner i beslutningsprosessene. På denne bakgrunn kan den hittil uformelle COW-koalisjonen knyttet til Ukraina tilby en løsning. Sammen med andre nettverk kan COW tjene som et eksempel eller til og med en kjerne for fremtidig generelt internasjonalt samarbeid mellom pro-demokratiske regjeringer og grupper.
Politiske konklusjoner og politiske anbefalinger
Pro-demokratiske tjenestemenn, journalister og intellektuelle bør anerkjenne COW som potensielt relevant ikke bare for ad hoc-støtte til Ukraina i dets forsvar mot Russland. COW kan også diskuteres offentlig som et innovativt utstillingsvindu og fremtidig rammeverk for permanent interdemokratisk samarbeid for andre og bredere formål. Den resulterende konseptualiseringen av en generisk COW bør skje i konteksten av en økende verdensomspennende konfrontasjon mellom demokratier og autokratier, samt økende samarbeid mellom autoritære ledere og deres ideologer på tvers av grenser, kulturer og kontinenter. Rent europeisk prodemokratisk fellesaksjon er utilstrekkelig, selv i det (ofte usannsynlige) tilfellet av full deltakelse fra alle EUs medlemsland, kandidatland og assosierte land.
Regjeringsorganer, politiske partier og tenketanker i de 33 deltakerlandene i COW bør:
- Diskutere hvordan COW kan videreutvikles til et generisk rammeverk for interdemokratisk samarbeid, eller hvordan det kan brukes som en mal for etableringen av en slik koalisjon.
- Utvide denne koalisjonen til en permanent og institusjonalisert internasjonal sammenslutning av demokratier med bredere, langsiktige og globale mål samt flere medlemmer.
- Invitere andre demokratier fra Europa, Amerika, Afrika og Asia som ennå ikke er med i COW, til å bli med i en bred, langsiktig og global koalisjon av demokratier.
- Bestemme hvordan en slik sammenslutning kan forholde seg til, utfylle og knytte seg til eksisterende vestlige allianser, som NATO, EU og G7.
NUPI-forsker: – Kun Frankrike og Storbritannia kan lede Europa til strategisk autonomi 🔒
