Bak tall og territorielle krav ligger en kamp om kollektive minner. Mediene i Jerevan og Baku blir arenaer der fortiden omskrives for å vinne nåtiden.
Det etniske motsetningsforholdet i mediene mellom de stridende statene har i den siste tiden fått særlig betydning, noe som gjør det nødvendig å studere det i lys av de nyeste hendelsene. Materialet utgjør rikt forskningsstoff i form av faglige beskrivelser av dagens geopolitiske situasjon og medietrender. Denne artikkelen har som mål å granske de grunnleggende årsakene til fiendtlige ytringer i den moderne grensekonflikten mellom postsovjetiske land i Øst-Europa og Kaukasus, nærmere bestemt konflikten mellom Armenia og Aserbajdsjan. Det gjøres et forsøk på å knytte den historiske fortiden til samtidige innsikter og utfordringer som et nødvendig grunnlag for meningsfull kommunikasjon og konfliktforskning.
I disse prosessene må man undersøke de etablerte, endrede og fremvoksende rollene til massemediene. Massemediene har en påvirkningskraft som forsterkes av vår usikkerhet om hva denne innflytelsen egentlig er, hvordan den kan fastslås og måles, og hvilken rolle enkeltpersoner spiller i prosessen. Slike spørsmål er spesielt viktige når man ser på medienes rolle i inter- eller tverrkulturell kommunikasjon. Selv om statseide medier i de tidligere diktatorisk styrte statene i Øst-Europa ikke klarte å fjerne rasemessige, etniske, religiøse eller kulturelle forskjeller og konflikter permanent, bidro de i noen tilfeller faktisk til det endelige sammenbruddet av de kommunistiske diktaturene som kontrollerte dem.
Det har skjedd en markant omveltning i Øst-Europa, og det finnes stadig flere bevis på at statlig kontroll, også over massemediene i de tidligere kommuniststatene, ikke la et varig grunnlag som kunne undertrykke den sosiale aggressiviteten vi ser i hverdagen. Etniske, rasemessige, kulturelle og historiske skillelinjer ble altså ikke overvunnet av en ny ideologi. Det er likevel viktig å forstå hvilke resultater som oppstår når bestemte temaer tas av dagsorden eller settes på den av massemediene. Selv da regjeringene i de kommunistiske republikkene i Øst-Europa angivelig hadde full kontroll over massemediene, fantes det mennesker som brukte moderne teknologi og ideologiske overbevisninger – ofte med religiøs eller etnisk appell – til å spre budskap som gikk på tvers av myndighetenes idealer.
Det ambivalente fiendskapet mellom armenske og aserbajdsjanske folk i historisk perspektiv
Hatytringer og diskriminerende utslag mellom armenere og aserbajdsjanere er ikke et nytt fenomen og har en ambivalent kjerne. Flere kilder gjennomgått i denne artikkelen (inkludert minner fra eldre intervjupersoner om egne livserfaringer) viser at utbredte hatytringer og diskriminering i Aserbajdsjan har vært en viktig drivkraft bak overgrep mot etniske armenere minst siden 1980-årene, om enn i relativt mild form sammenlignet med krigen i Nagorno-Karabakh i 2020.
Les også: Armenia, det forglemte kristne land? 🔒
I armenske medieanalyser og offentlige diskusjoner om regionale forhold dukker den sovjetiske fortiden ofte opp, særlig når samlivet med Aserbajdsjan omtales. Det ambivalente fiendskapet mellom den armenske og aserbajdsjanske nasjonen fremheves spesielt under sovjettiden, og fremdeles stiller forskere spørsmålet: Hva var drivkraften bak den fredelige sameksistensen og den mildere fiendtligheten mellom disse to nasjonene under Sovjetunionen?
Sovjetunionen samlet republikkene Armenia og Aserbajdsjan under sosialismens ideologi og ideen om «folkefellesskapets brorskap», innenfor rammer for sameksistens som tilslørte de motstridende og problematiske sidene ved deres historiske relasjoner. Både i minner fra sovjettiden og ut fra perspektivet til en tidligere seirende nasjon blir Sovjet-årene gjerne et referansepunkt som en historisk periode der Armenia dominerte over Aserbajdsjan, en sameksistens basert på armensk kulturell overlegenhet.
Under sovjettiden var Nagorno-Karabakh en autonom region, en administrativ enhet opprettet av sovjetiske myndigheter i Aserbajdsjanske SSR (Nagorno-Karabakh autonome oblast). Den eksisterte fra 1923 til 1991. Flertallet av innbyggerne var armenere (antallet armenere i Nagorno-Karabakh var 132 800). Gjennom hele Sovjet-Aserbajdsjans eksistens (28. april 1920 – 30. august 1991), bortsett fra de aller siste årene, utgjorde armenere den største minoriteten i republikken (170 310 armenere utenfor den autonome regionen). Likeledes utgjorde aserbajdsjanere den største minoriteten i Sovjet-Armenia.
Spørsmålet om områdets territorielle tilhørighet er en av hovedårsakene til den armensk-aserbajdsjanske konflikten, og har vært en sentral faktor bak utbruddene av Karabakh-krigen i ulike perioder. Det armenske flertallet i den autonome regionen erklærte løsrivelse fra Aserbajdsjan i 1991 som et uttrykk for nasjonal selvbestemmelse. Denne erklæringen fulgte massakrer på etniske armenere og tvangsdeportasjon fra Aserbajdsjan. Kulminasjonen var den første Karabakh-krigen tidlig i 1990-årene. 20 Armenere er blitt anklaget for grufulle forbrytelser mot aserbajdsjanere under denne krigen.
Nagorno-Karabakh-konflikten og krigene har fått folk til å glemme flere tiår med sameksistens under Sovjetunionen.
Til tross for forsøk på politisk og offentlig nytolkning av Armenias forhold i og til regionen (forholdet mellom Armenia og naboland sammenlignes ofte med evnen til å kommunisere med naboer i hverdagen), oppfattes forbindelsene til nabostatene, særlig Aserbajdsjan, i stor grad som et uforanderlig faktum som ikke påvirkes av politiske og historiske utviklinger. Offentlig diskurs om vanskelige relasjoner uttrykkes med formuleringer som «det har vært slik i århundrer», «det har alltid vært sånn», «en tyrker forblir en tyrker», «vi var vitne til folkemord», «de begikk folkemord» og lignende.
Les også: Hva kan Europa gjøre for Armenia? 🔒
Offentlige oppfatninger om forholdet mellom Armenia, regionen og nabolandene – og hvordan disse relasjonene har utviklet seg – er i stor grad preget av historisk kontekst og minnepolitikk, ferske spor og traumer etter den andre Karabakh-krigen, eldre generasjoners erfaringer fra Sovjet-tiden, daglige mediepåvirkninger og spekulasjoner fra aktører med ulike politiske interesser.
Etter den andre Karabakh-krigen i 2020 er offentlige forestillinger om fredelig sameksistens med Aserbajdsjan i stor grad befestet, men ved siden av radikalt avvisende synspunkter finnes det også stemmer som kritiserer slike holdninger, forsøker å vise empati med det aserbajdsjanske samfunnet og trekker paralleller til krigens tragiske følger for begge befolkninger.
I dag skiller det armenske samfunnet, ved siden av de politiske og økonomiske forbindelsene til nabolandene, også ut det menneskelige nivået i relasjonene. Mens idéen om gjensidig nytte ofte preger forholdet til Tyrkia og Aserbajdsjan – og gjør økonomiske forbindelser relativt ordnede og fordelaktige – møtes forsøk på å regulere relasjoner mellom folk, uttrykt som «vennskap», som regel med langt større skepsis.
Vår forskning viser at ulike samfunnssegmenter, inkludert medier i Armenia, baserer sine vurderinger av regionen på analyser av interesser og innflytelse, særlig Russlands rolle i regionen og graden av Armenias politiske handlefrihet. Karabakh oppfattes som en sone for russiske interesser og innflytelse, og Russland tilskrives både rollen som krigsanstifter og som den «uunnværlige» strategiske allierte – et forhold der forverring kan få alvorlige konsekvenser for Armenia. Det er lett å se at dette ikke bare er en offentlig, men også en dominerende politisk tankegang og diskurs i Armenia, noe som viser den direkte koblingen mellom det offentlige og det politiske feltet.
Fiendebildet: Propaganda med mellometnisk fiendtlig tale under Nagorno-Karabakh-krigen i 2020
Kort status for konflikten: Etter nær tre tiår med armensk kontroll over Nagorno-Karabakh og de såkalte okkuperte territoriene gjenvant Aserbajdsjan suverenitet over to tredeler av det omstridte området i 2020 som følge av den andre Karabakh-krigen. Etter avslutningen av den aktive fasen, startet partene fredsforhandlinger (november 2020–september 2023). Samtalene gjorde imidlertid ingen fremgang, og i september 2023 igangsatte Aserbajdsjan en ny militæroperasjon som resulterte i full kontroll over Nagorno-Karabakh.
Etter gjenerobringen frøs Aserbajdsjan først, men gjenopptok senere bilaterale samtaler med Armenia, dog i et annet format. Etter den militære suksessen var Aserbajdsjans posisjon sterk nok til å presse Armenia til forhandlinger uten mellommenn som Russland, EU og USA, som Baku anklaget for å bruke mekling til å styrke sin egen politiske posisjon i regionen. Til tross for at Nagorno-Karabakh igjen er under aserbajdsjansk suverenitet, gjenstår flere spørsmål mellom partene. I de pågående samtalene diskuterer de: (1) gjensidig anerkjennelse av territoriell integritet; (2) grensefastsettelse og demarkasjon; og (3) gjenåpning av transportruter, inkludert den såkalte Zangezur-korridoren som forbinder Aserbajdsjan med eksklaven Nakhitsjevan og videre til Tyrkia og Europa.
Hovedretninger for anti-armensk propaganda og hatprat i Aserbajdsjan og dens uttrykk i mediene under Nagorno-Karabakh-krigen i 2020
Én av hovedlinjene i moderne aserbajdsjanske medier er å aktualisere bildet av «den fiendtlige armenieren» i den offentlige bevisstheten. For å undersøke dette gjennomførte jeg en kvalitativ gjennomgang av russiske og engelskspråklige artikler fra ti aserbajdsjanske nettmedier.
Den kvalitative studien av aserbajdsjanske medietekster gir grunn til å anta at myndighetene i Aserbajdsjan, ved stadig å vise til «fiendearmenieren» i mediene, holder samfunnet i en atmosfære av uro og spenning og dermed gjør det mer styrbart. For å forsterke dette settes armeniere og aserbajdsjanere opp som motpoler i tekstene. Armeniere fremstilles, i motsetning til aserbajdsjanere, som bærere av alle tenkelige negative egenskaper.
Les også: Står Armenia alene? En fremtid uten Russlands beskyttelse 🔒
Enhver fellesnevner mellom armeniere og aserbajdsjanere utelukkes, noe som kan føre til fremmedfrykt og gjøre det umulig å leve side om side i regionen – noe som er usikkert for begge land. Det skapes et inntrykk av at hovedoppgaven til de aserbajdsjanske mediene er å «avsløre» armeniernes «umenneskelige natur» og «kriminelle planer».
Dermed rettferdiggjøres enhver negativ handling mot en armener, også fysisk forfølgelse.
I aserbajdsjanske medier framstilles på den ene siden «fiendearmenieren» som svak og maktesløs og lett å utslette om man vil, samtidig som det snakkes om terrorister – armenere som i århundrer skal ha begått ulike voldshandlinger mot aserbajdsjanere.
Et tydelig eksempel på hvordan hatprat på etnisk grunnlag formes i massemediene, er de tematiske oppslagene om Armenia og armenere i aserbajdsjanske nettmedier. Slike oppslag utgjør en betydelig del av den daglige nyhetsstrømmen, ikke bare i konfliktstoff, men også innen sport, kultur, økonomi osv.
«Hatprat» har en klar adressat; i dette tilfellet opptrer «Armenia som stat», «myndighetene til den armenske republikken (AR)» og «armenere/AR-borgere/den armenske diasporaen» som adresser i de aserbajdsjanske mediene.
I aserbajdsjanske medier bygges fiendebildet både rundt staten Armenia og, mer spesifikt, rundt det armenske folket. Dette forsterkes gjennom følgende negative karakteristikker: fascister, terrorister, banditter, mordere, bøller, barbarer, nasjonalister, desertører, sjåvinister, aggressorer, inntrengere, kriminelle, okkupanter, bødler, løgnere, umennesker, forræderske naboer (фашисты, террористы, бандиты, убийцы, головорезы, варвары, националисты, дезертиры, шовинисты, агрессоры, захватчики, преступники, оккупанты, палачи, лжецы, нелюди, вероломные соседи).
Under Nagorno-Karabakh-krigen i 2020 tiltok hatytringene, spesielt på etnisk grunnlag. Fra 27. september 2020 har overvåkning av aserbajdsjanske medier og sosiale nettverk registrert omfattende hat og oppfordringer til drap, vold og tortur, også rettet mot barn.
Kjernen i det etniske hatet ligger i de bevisste fysiske smertene, den følelsesmessige lidelsen og den offentlige ydmykelsen aserbajdsjanske styrker påfører armenere som blir tatt til fange eller henrettet både i krig og fredstid.
Dette kommer særlig tydelig frem i offentlig spredte videoer på sosiale medier (Telegram, Instagram osv.) der soldater bruker diskriminerende retorikk mens de utøver vold mot armenere, blant annet ved seksuell vansirelse av kvinnelige soldaters kropper og andre former for grov vold. Stiftelsen Center for Law and Justice «TATOYAN» analyserte til sammen 287 videoer og fotografier som dokumenterer grove og alvorlige overgrep begått av aserbajdsjanske militære styrker. Videoene ble oversatt til engelsk og russisk.
Særegenheter ved fiendebildet i Armenia og dets uttrykk i mediene under Karabakh-krigen i 2020
Armenia har i årevis vært i en krigstilstand, som part i en uløst konflikt, omgitt av fiendtlige omgivelser og en fiendtlig historisk hukommelse; landets sikkerhetsutfordringer og prioriteringen av å bevare egen identitet gir en særskilt måte å oppfatte fienden på.
I dag er oppfatningen av Aserbajdsjan og Tyrkia som fiendtlige ganske fast forankret i den armenske befolkningen. Fiendebildet konstrueres og identifiseres derfor hovedsakelig rundt disse landene og folkene. For å undersøke hvordan fiendebildet kommer til uttrykk i armenske medier, gjennomførte jeg en kvalitativ gjennomgang av artikler fra ti armenske nettmedier.
Selv om fiendebildet finnes som en grunnpremiss i armenske medier, er det vanskelig å finne bevisst anti-aserbajdsjansk stoff i nyhetene. Det er heller ingen vesentlig forskjell mellom opposisjons- og regjeringsvennlige medier; begge har i praksis samme tilnærming. Den eneste forskjellen ligger i analytiske artikler, som i opposisjonsmedier kan være mykere eller hardere alt etter politisk kontekst og formål. Analytiske artikler er generelt et svakt punkt i armenske medier. Hensikten er sjelden å forstå – ingen ser ut til å stille et slikt krav – men snarere å overbevise.
Analytiske artikler er fulle av merkelapper, fordi forfatterne mener at merkelappene er en viktig del av analysen, uansett hva stoffet handler om – den «monstrøse» Putin, det «ydmykende» europeiske verdigrunnlaget eller den «barbariske» aserbajdsjaneren. Tendensen er at merkelappene er målet; uten dem blir analysen redusert til tørre nyheter.
Ved konfliktdekning er det også viktig å skape en viss grad av empati, men under krigen i Karabakh i 2020 er det merkbart at armenske medier manglet empati ikke bare for aserbajdsjanere, men også for falne armenske soldater. Mediene omtaler dødsfall enten i svært tørre, offisielle meldinger – kanskje det beste innen dagens medieprofesjonalitet – eller, for å si det rett ut, som om det var et sportsresultat: «Én ble drept på vår side, nå får vi se hva vårt tilsvar blir.»
Det er trist, for de snakker om utsiktene til en løsning eller aserbajdsjansk aggresjon, men skriver ikke om menneskelige historier, om konkrete tap på begge sider. Med tanke på at Armenia nylig har opplevd krig, er fiendebildet nå svakere tegnet enn det kunne ha vært. Med andre ord: Det fiendtlige kollektive bildet av tyrkere og aserbajdsjanere blir ikke sterkt understreket i medier og sosiale medier. Det finnes riktignok, men kunne ha vært langt mer oppildnet.
Les også: Etter tapet av Nagorno-Karabakh: Hva nå for Armenia? 🔒
I stedet fremheves fredsagendaen. Den fremmes av staten, men så langt uten stor suksess i befolkningen. Det er tydelig at samfunnet i stor grad ikke er klart for dette, særlig rett etter krigen. En armensk politisk tenketank, «The Caucasus Institute», har gjennomført en lignende undersøkelse av hvordan fiendebildet uttrykkes i armenske medier for ti år siden. Instituttets overvåking viste at nivået av fiendtlig språk ikke var kritisk, og tvert imot er på vei ned. Selv under krigen i 2020 forekom det ikke åpenlys fiendtlig språkbruk. I TV-reportasjene, for eksempel, var uttrykkene forholdsvis behersket, uten ekstreme fargelegginger.
Konklusjon:
Denne studien viser at manifestasjoner av «hatprat» og fiendebildebygging finnes i både armenske og aserbajdsjanske medier. I armenske medier kommer bildet av Aserbajdsjan som fiendtlig stat klarest til uttrykk, men i hovedsak uten åpenbare oppfordringer til aggresjon mot det aserbajdsjanske folket, slik det tydelig fremkommer i aserbajdsjanske medier. Sammenligner vi de geopolitiske, sosioøkonomiske og innenrikspolitiske komponentene i Aserbajdsjans bilde av Armenia med Armenias bilde i aserbajdsjansk presse, ser vi at Armenia fremstilles som «en stat på randen av sammenbrudd, med utallige problemer innen politikk, økonomi, militærvesen, demografi, utdanning og andre områder, fullstendig avhengig av Russland».
Hovedkildene er regjeringsrepresentanter, journalister, eksperter samt personer fra ulike samfunnslag (noe som også fremgår av nettkommentarene til artiklene). Granskningen av aserbajdsjansk medieinnhold de siste årene viser at dette er en målrettet statlig politikk iverksatt av Aserbajdsjan.
Tidligere spenninger og konflikter mellom den aserbajdsjanske staten og etniske armenere bidrar til historisk etnisk hat i det aserbajdsjanske samfunnet. Denne forskningen viser at offentlige oppfatninger av regionen, forholdet mellom Armenia og Aserbajdsjan og deres endringer i stor grad formes av den historiske konteksten og minnepolitikken, de ferske sporene og traumene etter den andre Karabakh-krigen, eldre menneskers erfaringer fra sovjettiden, daglige medievrier og spekulasjonene til aktører med ulike politiske interesser.
Sluttnoter
[1] Fred L. Casmir: Communication in Eastern Europe: The role of history, culture, and media in contemporary conflicts. Pepperdine University, Routledge, New York, London: Lawrence Erlbaum Associates, Inc. 1995.
[2] Tatul Hakobyan: Armenians in Soviet Azerbaijan. In: Civilnet, 01 May, 2020
[3] 1news.az, Bakupost.az, Trend.az, Oxu.az, Aze.az, Apa.az, Contact.az, Haqqin.az, Vesti.az, Day.az.
[4] Available at the official website of the Human Rights Defender of the Republic of Armenia (13.01.2021) : https://ombuds.am/ru/site/ViewNews/1486
[5] Report on: Azerbaijani ongoing hatred policy towards Armenians: A state sponsored motivation for atrocities. The Center for Law and Justice “TATOYAN” foundation. Yerevan, 2022. https://tatoyanfoundation.org/wp-content/uploads/2022/09/%D4%B6%D5%A5%D5%AF%D5%B8%D6%82%D5%B5%D6%81.pdf
[6] Available at: http://cloud.ombuds.am/index.php/s/YprA6DwjpPTNQ7P
[7] 168.am, hayeli.am, armlur.am, news.am, armtimes.am, armenpress.am, zham.am, hraparak.am, iravunk.com, politik.am
[8] https://www.c-i.am/hy/mission-and-history/
Hybridkrigføringens skjulte verden: Armenia kjemper for sin overlevelse 🔒
