Øyeblikksbilder fra tre byer på et europeisk kontinent i krise.
München om vinteren er smått nedslående, i motsetning til de tradisjonelt solfylte postkortene fulle av lagerøl og dirndl. Flyplassen ligger ganske langt fra Bayerischer Hof, arenaen for den 61. sikkerhetskonferansen i München og, som historien vil vise, den formelle aksepten av en fremvoksende flerpolet verdensorden og en erklært kursendring i den dominerende stormaktens overordnede strategi.
Noen dager tidligere erklærte forsvarsminister Pete Hegseth at USA vil forsøke å velte byrden av konvensjonell avskrekking over på europeerne, og at tiden for ubegrenset NATO-utvidelse i praksis er forbi. I løpet av de neste to ukene fikk europeiske ledere, under det største møtet av sikkerhetspolitiske eliter, høre fra den amerikanske visepresidenten at deres institusjoner i økende grad ligner på Sovjetunionens. Umiddelbart etter forsøkte den ukrainske presidenten, i sin mest kampklare form, å mobilisere Europa mot USA ved å etterlyse en europeisk hær som skulle drive utenlandske inntrengere ut av kontinentet og ved å hevde at USA burde erstattes av Ukraina i en europeisk allianse.
USA holdt deretter et eget møte med Russland om avspenning og ordnet det slik at Ukraina ble en moderne utgave av Belgisk Kongo – ukrainerne skulle overlate mineralressursene sine til USA mot at de fikk søke en sikkerhetsgaranti fra Europa. Tyskland holdt valg, og den nye lederen, Friedrich Merz, tok til orde for en tredelt atomordning med Storbritannia og Frankrike, i tråd med rop om en europeisk hær og, fra enkelte overivrige kontoer i sosiale medier, et mulig europeisk imperium. Det var ikke bare snakk om at imperialismen var på vei tilbake – selve fenomenet vendte tilbake i et så raskt og forvirrende tempo at det nesten føltes som om Jordens magnetiske poler hadde skiftet over natten.
Uber-sjåføren fra hotellet mitt til MSC var en eldre kvinne med nevrotiske vaner; hennes første forsøk på engelsk minnet meg om Ilka Grünings fru Leuchtag i Casablanca. Vi passerte Frauenkirche, omgitt av Balkan-kvinner i niqab som krysset gaten i store grupper og bevisst ignorerte grønt lys. Via Google Translate spurte jeg henne hva hun mente om Alice Weidel og fremgangen til Alternativ für Deutschland. Etter noen minutters misforståelser forklarte hun at landet hennes knapt er gjenkjennelig, og at hun og ektemannen har arbeidet i over førti år uten å ha mye å vise til fra staten. Ved nærmere spørsmål nevnte hun at tyrkiske innvandrere fremdeles jobber og stort sett er «europeisert», mens albanere, rumenere og ukrainere forsyner seg av alle ytelsene, og at hun som en kraftig protest planlegger å stemme – på CSU. AfD har til tross for veksten nådd et platå. Det utemmede Tyskland er fortsatt politisk splittet, og de fleste på høyresiden vegrer seg for å stemme på «erkeprøyssere» som er mot NATO og som ser på USA som okkupanter.
Les også: Fra idealisme til realisme: Tysklands geopolitiske oppvåkning 🔒
Foran Bayerischer Hof, omringet av forundrede unge politifolk fra hele Tyskland i anledning sikkerhetskonferansen, sto det også av en eller annen grunn et provisorisk minnesmerke med et galleri av Michael Jackson-postkort. Dette er klassisk tysk konservatisme, fastfrosset i de idylliske sent-1980-årene, badet i Reagan-glansen og Scorpions’ «Send Me an Angel». Med ett unntak: Hadde Tyskland hatt samme styrkenivå som på slutten av 1980-tallet – tolv divisjoner i den tyske hæren til å begynne med – ville vi ikke engang hatt samtalen om en transatlantisk splittelse. Til tross for tøff retorikk vet både amerikanere og tyskere instinktivt at det ikke er Frankrike eller Storbritannia, men Tyskland som har det transatlantiske spesielle forholdet med USA. Berlin er den virkelige premien for amerikanske hegemoniske ambisjoner. Har USA en villig partner i Sentral-Europa, vil europeisk politikk fortsatt være jevnbyrdig i makt, men underordnet i status overfor amerikansk handel og sikkerhet. Tyskland er dette landet: instinktivt proamerikansk, i motsetning til britene, uten de franske euro-hegemoniske ambisjonene, og ikke så stammebasert og ubetenksomt som de tidligere sovjetstatene.
Det meste av NATO er på ingen måte en styrkeforsterker for USA. Amerika trenger egentlig verken Belgia eller Litauen; jo flere land i en allianse eller institusjon, desto mindre relativ innflytelse for hegemonen, på grunn av det rene antallet kokker på det demokratiske kjøkkenet. Derimot er Tyskland, med en høyt kvalifisert arbeidsstyrke og intakt industribase, Europas kompetente motor. Samtidig er Tyskland det landet som minst forstår forandringene som startet i USA i 2016. Av alle europeere er tyskerne mest forvirret over den plutselige støyen fra USA, selv om deres utenrikspolitiske interesser og handelsinstinkter ligger langt nærmere Trump enn Joe Biden eller Hillary Clinton.
Ingen steder var dette mer synlig enn i reaksjonene på visepresident JD Vances tale under konferansen. Hegseth hadde noen dager tidligere uttalt den mest betydningsfulle politiske setningen fra det nye Washington-lederskapet. I en tale til Ukraine Defense Contact Group i Brussel sa han at Ukraina ikke er velkommen i NATO, kanskje aldri, og at Europa må bære sikkerhetsbyrden for et Ukraina etter en våpenstillstand, ettersom USA ikke vil sette inn tropper i noen form. Han tok også til orde for et politisk skifte alle har fryktet: et ønske om å flytte byrden for «konvensjonell avskrekking» over på Europa. Det gjorde ikke saken bedre at en islamistisk innvandrer meiet ned en gruppe fotgjengere i Tyskland bare én til to dager senere.
Alvorlige menn i uniform fra Midtøsten og en spaltist fra The Atlantic som bor i Europa, ventet i sentralhallen på visepresidentens tale. «Tenk på siden i den kampen som sensurerte dissidenter, stengte kirker og avlyste valg. Var de de gode? Absolutt ikke», sa Vance. «For mange av oss på den andre siden av Atlanteren ser det mer og mer ut som gamle inngrodde interesser som gjemmer seg bak stygge sovjetiske ord som feilinformasjon og desinformasjon …». Lammende stillhet fulgte: Caliban (red. anm.: en figur fra Shakespeares The Tempest, ofte tolket som et symbol på den undertrykte «andre») var rasende over å se sitt eget speilbilde.
Les også: JD Vance har helt rett
I to tiår har europeerne spilt et taktisk smart spill. Allianselitteraturen gir rikelig historisk belegg for at allianser nesten aldri bygger utelukkende på etnisitet, rase, ideologi eller religion. Kommunismen holdt ikke fred mellom ulike kommunistland eller grupper. Islamister dreper flere muslimer enn andre. Kardinal Richelieu stilte seg berømt på protestantenes side mot en katolsk makt. Hele europeisk historie er full av skiftende allianser og forræderi, basert på geografi og asymmetri i interesser. NATO hadde i sine formative år et bestemt katolsk diktatur, en nasjon utelukkende styrt av militærjuntaer, og en stat som pendlet mellom demokratisk islamisme og militærdiktatur; ved ulike tidspunkter og steder – Suez, Kypros, Falklandsøyene – opplevde alliansen motstridende handlinger mellom medlemsstatene.
Også etter Den kalde krigen internaliserte og spredte de europeiske stormaktene ideen om at NATO alltid hadde vært en allianse basert på felles verdier; geografien spilte ingen rolle. Hensikten var å snylte på den amerikanske sikkerhetsparaplyen samtidig som man ga inntrykk av å være moralsk overlegne. Men sett fra Washington er det, takket være USAs dominerende posisjon i den europeiske maktbalansen, bare noen få europeiske land som både er økonomisk nødvendige og strategisk verdifulle.
«I årevis har vi fått høre at alt vi finansierer og støtter, skjer i demokratiets navn og våre felles verdier. Alt fra Ukraina-politikken vår til digital sensur presenteres som et forsvar for demokratiet», sa Vance. «Men når vi ser europeiske domstoler avlyse valg og høytstående tjenestemenn true med å avlyse andre, bør vi spørre oss om vi holder oss selv til en tilstrekkelig høy standard.»
For enkelte europeere som er vant til amerikanske moralprekener, lød det ikke annerledes. Vances tale i München «hørtes ut som det samme amerikanske nasjonsbyggingsprosjektet som alltid, bare med en ny ideologisk programvare», sa en britisk spaltist som ba om anonymitet. «Amerikanere forstår simpelthen ikke europeere.»
Det er sant. Men ettersom USA aldri vil akseptere et Europa dominert av ett flagg eller én hær, og allerede påvirker de statene som virkelig betyr noe for Washington, uavhengig av ideologi eller styresett, var den eneste synlige hensikten med Vances tale å provosere frem og måle en europeisk reaksjon for å se hvem som virkelig ønsker fortsatt amerikansk engasjement. Og europeerne skuffet ikke.
«Mange ledere har snakket om at Europa trenger sitt eget militære – en europeisk hær. Jeg mener tiden er inne. Europas væpnede styrker må opprettes.» Ukrainas president ble hyllet i hovedsalen mens han på besynderlig vis forsøkte å mobilisere Europa mot USA. Talen var dristig og selvmotsigende til det absurde: en liten stat i krig som krever beskyttelse, samtidig som den håner og truer sin hegemoniske beskytter. «For noen dager siden fortalte president Trump meg om samtalen sin med Putin. Ikke én gang nevnte han at Amerika trenger Europa ved bordet; det sier sitt», fortsatte han. «Ukraina vil aldri godta avtaler som lages bak vår rygg uten vårt nærvær. Og den samme regelen bør gjelde hele Europa. Ingen beslutninger om Ukraina uten Ukraina. Ingen beslutninger om Europa uten Europa.»
Les også: Trump 2.0 – en ny æra for Europa 🔒
Etter å ha krevd NATO-beskyttelse antydet han at Donald Trump taktisk støtter russerne, og forlangte et europeisk hegemoni – «en felles europeisk utenrikspolitikk og et høyere nivå av europeisk samarbeid» – for å presse Washington tilbake. Innen få timer tok den tidligere belgiske statsministeren og EU-føderalisten Guy Verhofstadt til orde for en europeisk hær, og Polens statsminister Donald Tusk sa at Europa burde være en militær stormakt i seg selv.
«Muligheten for en integrert europeisk hær slik du beskriver, er null. For meg er den en luftspeiling, et symbol snarere enn et politisk mål», sa Anna Sauerbrey, journalist i Die Zeit. «Den finnes ikke, først og fremst av praktiske og politiske grunner. Hvem skulle ha kommandoen? Ikke engang de mest EU-vennlige statene ville gi fra seg dette kjerneelementet av sin suverenitet … De 27 landenes militærkulturer er svært ulike, formet gjennom århundrer med særskilt nasjonal historie. Tysklands forsvar er for eksempel et parlamentarisk forsvar: Det er parlamentet som avgjør om det skal settes inn. I Frankrike, et presidentstyre, er det presidenten.»
En beregning fra den belgiske finansanalytikeren Herman Matthijs antydet at Belgia alene måtte bruke rundt ti milliarder euro mer på forsvar i et slikt scenario for å erstatte amerikanerne – langt over NATO-kravet om to prosent av BNP som landet allerede sliter med å nå. Men bagateller som forsvarsbudsjett eller BNP la ingen demper på entusiasmen i sosiale medier for en mulig «europeisk hær» og et føderalisert Europa. EUs utenrikssjef Kaja Kallas uttalte: «Den frie verden trenger en ny leder.» Den tidligere nederlandske forsvarsministeren Kajsa Ollongren oppfordret til å legge om til en kontinentomfattende krigsøkonomi. En svært nettaktiv nederlandsk influenser og selverklært Erasmus-student skrev på plattformen sin, i takt med mange andre: «Bygg og kjøp europeisk! Amerikansk utstyr er søppel.»
Budapest
Buda, mitt andre stopp etter München, er klassisk sammenlignet med det mer moderne, anglo-amerikanske Pest. Jeg spiste lunsj på den vakre New York-kaféen og gikk opp trappene til den imponerende statuen av Sankt Stefan ved siden av Mattiaskirken. Der sto en eldre herre og spilte «Tjomnaja notsj» («Mørk er natten») på trekkspill – en sovjetisk klassiker skrevet under slaget ved Kursk i 1943. Det var under denne offensiven at Zjukovs «hovedangrep i sør» tilintetgjorde den tyske 9. armé, knuste nazistenes overtak på panservåpen for godt og endret krigens gang i Europa. Et passende bilde på det ambivalente forholdet mellom Budapest og Europa – i en tid der den ukrainske ekspedisjonsstyrken har lidd nederlag mot Russland ved Kursk.
Ungarn har vært det eneste landet som fra første stund motsatte seg en videreføring av krigen i Ukraina, og Viktor Orbán har betalt en enorm politisk pris for det. Her skiller Orbán seg fra Giorgia Meloni, som har beholdt sin sosialkonservative profil mens hun parkerte de euroskeptiske rivalene til høyre ved å stille seg på den euro-amerikanske linjen i Ukraina-spørsmålet. Ungarn skiller seg også fra Polen, som uansett regjering styres av et nærmest monomant historisk fiendskap mot enhver tilnærming til den store slaviske makten i øst. Orbán har forsøkt å posisjonere Ungarn som «ekte nøytral», en mellomstor stat i hjertet av Mellom-Europa, like langt fra alle de store maktsentrene.
Denne realismen har historiske røtter. Det var en ungarer fra Transilvania ved navn Urban (eller Orban på ungarsk) som oppsøkte bysantinerne for å selge datidens mest avanserte artilleriteknologi. Da de selvtilfredse bysantinerne avslo, viste Urban et klassisk eksempel på amoralsk og ikke-religiøs realisme ved å selge våpnene sine til Mehmed Erobreren i stedet.
Ungarerne og osmanene forble av-og-på-venner de neste hundre og femti årene under både János Hunyadi og Matthias Corvinus, i en pendling mellom korstogskrigføring og tilnærminger. Ungarerne, sammen med italienerne, ble hovedlærerne for den raskt europeiserende osmanske eliten. Osmansk hoffkosmopolitisme og samfunn speilet på et vis Ungarn og Italia, der arbeiderklassen forble homogen og reaksjonær, mens eliten innførte et tilnærmet rase-nøytralt meritokrati lik den romerske og britiske imperiemodellen. Dette fortsatte, slik A.J.P. Taylor skrev: «Middelklassen, den lavere adelen, fantes bare i Ungarn; og i Ungarn kunne intellektuelle, selv om de var slovakiske eller rumenske av opprinnelse, bli ‘magyarer’ på linje med godseierklassen.» Lajos Kossuth, helten fra den ungarske revolusjonen, hvis byste fortsatt står i USAs kongressbygning, var etnisk slovakisk lutheraner.
Les også: Ungarn fratatt vertsrolle for EU-toppmøte grunnet Orbáns «fredsdiplomati» 🔒
Viktor Orbán, som viderefører denne politiske tradisjonen, står overfor karrierens største utfordring. «Vi er fanget i kryssilden mellom store geopolitiske aktører: NATO har utvidet seg østover, og Russland har blitt stadig mindre komfortabelt med det. Russerne stilte to krav: at Ukraina skulle erklære sin nøytralitet, og at NATO ikke skulle ta opp Ukraina,» sa Orbán i 2022 da krigen brøt ut. «Disse sikkerhetsgarantiene ble ikke gitt russerne, så de bestemte seg for å skaffe dem med våpenmakt.»
Denne vurderingen skiller seg kvalitativt lite fra synspunktene til John Mearsheimer, George Kennan eller Donald Trump. Innen en uke etter Vances tale i München gjentok Orbán budskapet. «Europa vil bli ødelagt, inkludert den ungarske økonomien, og dette må stanses.» Ungarn ble nylig det første EU-medlemmet som gikk glipp av over én milliard dollar i midler på grunn av brudd på EU-standarder, og EU omgikk et ungarsk veto for å frigjøre om lag 800 milliarder dollar til Ukraina. Den ukrainske regjeringen har gjentatte ganger, både formelt og uformelt, forsøkt å få europeerne til å dumpe Ungarn og ta inn Ukraina i stedet.
Ukraina, i sin karakteristiske syrlige diplomatiske stil, uttalte at Slovakia og Ungarn «ikke trenger å være redde», at Ungarn sprer «desinformasjon», og at Ungarn bør sørge for at Russland «holdes ute av Europa», hva nå det måtte bety. Det sterkt antiamerikanske partiet Volt Europa har foreslått å frata Ungarn stemmeretten i Europaparlamentet. Den ungarske regjeringen svarte med å refse Ukraina for å ikke ønske å ville oppnå fred og for hvordan ukrainerne har behandlet sin store ungarske minoritet, blant annet ved å innkalle noen av dem til krigstjeneste.
Deler av Fidesz-eliten er privat bekymret for at Orbán er isolert i Europa, og uten en samordnet innsats fra amerikanerne for å støtte ham mot Brussel – som i økende grad fremstår som en rival til Washington – kan situasjonen hans bli enda mer usikker. Kontinuiteten i Fidesz-prosjektet etter Orbán er også på spill: Det finnes verken en klar reserve eller en karismatisk arvtaker. Til sist kom ekte nøytralitet med en pris, særlig i en tid da verden blir stadig mer imperialistisk i alt annet enn navn. «Tilgi meg, dette er første gang vi hører lignende uttalelser fra en amerikansk administrasjon om Ukraina, og vi kan ikke vite om dette vil vare eller er midlertidig, avhengig av hvem som styrer i Washington,» sa en ungarsk statlig forsker til meg under anonymitet.
Med en voksende økonomi som tørster etter amerikanske investeringer, håper Ungarn på en handelsavtale med USA og en mulig handelsrute mellom India, Italia og USA for å balansere Kinas Belte-og-vei-initiativ. Budapest er også interessert i å bygge et innenlandsk militær-industrielt kompleks. Hvis ukrainerne og tyrkerne kan ha en voksende og vellykket innenlandsk droneproduksjon, er Ungarn, med et høyt antall studenter innen realfag og teknologi og en månedlig minstelønn på rundt 700 dollar, ideelt posisjonert til å bli Europas senter for droneproduksjon. Landet kan fungere som et dreiepunkt for en ny amerikansk tilnærming til EU og Russland, dersom investorer i oppstartsbedrifter ønsker å kutte lønnskostnader og samtidig få tilgang til den voksende EU-støtten til militær forskning.
Likevel vil enhver europeisk eller amerikansk investering i det ungarske militær-industrielle komplekset være dødfødt så lenge Ungarn fremstår som økonomisk nær Kina. Hvis Fidesz’ naturlige allierte er realistiske republikanere i Washington, er kanskje den eneste måten å skyve dem fra seg på å klenge seg til deres største rival som er i ferd med å vende tilbake til sin dominerende maktposisjon i Østen.’
Roma
En usedvanlig høflig albansk-italiensk student i helseøkonomi ved et universitet i Roma, som ønsker å flytte til USA, kjørte meg til Trevifontenen. Mitt siste stopp før returen til USA var Den evige stad, hjemmet til det europeiske imperiet uten sidestykke. Giorgia Meloni forsøker, nesten alene blant europeerne, å være bindeleddet mellom de to sidene av Atlanteren. Av alle de store vestlige maktene blir Italia ofte feilaktig sett på som den svakeste økonomien. Men det er den eneste økonomien som virkelig er robust internt, samt en makt med en fungerende forsvarsindustriell luft- og romfarts- og KI-sektor. Både Storbritannia og USA er stolte av sin kapitalisme, men Roma er den egentlige småbedriftsbyen, hvor man finner en god restaurant og kafé på hvert gatehjørne, og en kopp kaffe med bordservering koster under to dollar. Det sikret økonomisk overlevelse og raskere gjenreisning etter covid, da mange småbedrifter i USA enten ble stengt eller slukt av kjeder under og etter nedstengingen og opptøyene i 2020.
For angelsaksiske øyne tilbyr Meloni en merkverdig mal for et vellykket høyre-realpolitisk diplomati med et sivilisasjonsvinklet preg, en klassisk balansegang for en mellommakt, så formbar at den ofte ikke tilfredsstiller noen – men alltid overlever. Meloni var den første lederen som besøkte Det hvite hus etter Trumps seier for å fremme handelsavtaler. Innen to uker etter Vance-talen i München var hun den første til å avfeie planene om å sende europeiske fredsbevarende styrker til Ukraina, samtidig som hun tok til orde for å gi Kyiv «NATO-lignende» sikkerhetsgarantier. Den geopolitiske analytikeren Alice Carrazza kommenterte: «Roma støtter styrket europeisk militært samarbeid, men bare som et supplement til NATO, ikke som et alternativ. Italia vil forbli på linje med Washington på grunn av felles strategiske interesser – særlig i Afrika, hvor sikkerhet er en grunnleggende prioritet. Hvis EU vender seg innover, vil Italia se utover.»
Les også: Italiensk analytiker: – Meloni i skvis mellom USA og Europa 🔒
Meloni har posisjonert seg på motsatte side av Matteo Salvinis og Silvio Berlusconis russervennlighet og har dermed skaffet seg forutsetninger for å megle mellom et panikkslagent liberalt europeisk etablissement og de voksende høyre-realistene i Amerika. I et forsøk på å navigere denne umulige posisjonen sa hun at mens enhver fredsavtale i Ukraina krever en sikkerhetsgaranti (åpen for tolkning), vil et brudd mellom Europa og Amerika være dødelig for Europa og føre til at krigen vender tilbake til kontinentet. Etter det fransk-britiske forslaget om en «koalisjon av villige» for å sette inn tropper i Ukraina sa Italia umiddelbart nei; Meloni uttalte at Italia ikke var interessert i å sende tropper for å holde orden i Ukraina. Den nåværende forsvarsministeren, Guido Crosetto, en tidligere kristendemokrat som nå tilhører Meloni-leiren, sa at Europa ikke kan ha sin egen hær, men bare interoperabilitet innenfor den europeiske søylen i NATO: «Ett felles europeisk rekrutteringssenter som starter i morgen og først har soldater klare om tjue år? En europeisk krigsskole med ferdigutdannede offiserer om fem? Det er det eneste som i det hele tatt er mulig.»
Kvelden før jeg forlot Europa, møtte jeg Federico Petroni, USA-observatør og redaktør i Limes, over en tallerken amatriciana. «En europeisk hær uavhengig av eller bygget som motpol til USA er en drøm Italia ikke har råd til. Italias eksistensielle interesse er å sikre fri ferdsel gjennom maritime flaskehalser som knytter økonomien vår til verdensmarkedene,» sa Petroni. «Det kan bare skje i partnerskap med den amerikanske marinen. Å satse mot sjømakten er bare gjort én gang før – det endte i katastrofe.»
Det kan gi deg nakkesleng å oppleve de to Rom – og dermed de to Europa: først nonnene som ber ved graven til Sankt Peter for helsen til dagens pave og absolutte monark, deretter en spasertur over Tiber til Colosseum, hvor Cæsars statue tidløst og stumt håner teknokratiet. Til syvende og sist står både Europa og Amerika ved en korsvei fordi de ikke klarer å bestemme gjennom hvilket prisme de skal betrakte sin sivilisasjon og allianse.
Et splittet Europa
Alle store republikker eller imperier gjennom historien har på et vis vært trosbaserte; det er fortsatt den eneste naturlige måten å oppnå varig politisk legitimitet, enhet og utholdenhet, akkurat som enhver revolusjonær kraft i historien på lang sikt har vært puritansk og splittende. Små republikker kan tillate seg å være mer homogene og ikke trosbaserte, men da er de sårbare for ytre påvirkning eller å bli erobret. Denne motsetningen var tydelig både i USA og i land i et potensielt forent Europa i første kvartal av 2025.
Den europeiske union står overfor strukturelle utfordringer. Et kontinent som historisk aldri har vært samlet uten våpenmakt eller erobring, ønsker som kollektiv å være et imperium via USA. Unionen er ute av stand til å håndheve noen orden uten amerikansk makt og gavmildhet, samtidig som den ofte moraliserer overfor Amerika, selv når disse verdiene virker stadig mer frynsete, åpne for tolkning og umulige å håndheve. Det finnes ingen Cæsar, Karl den store, Napoleon eller Hitler som venter i kulissene. Ingen enkeltstat i Europa er i stand til å oppnå militært hegemoni over hele kontinentet, i motsetning til USA i 1945 og på nytt i 1989.
Les også: Toje om EU og realpolitikkens brutale retur: – Europa vil gradvis bli mer mørkeblått og kaotisk 🔒
Den europeiske union er en kunstig konstruksjon, og den europeiske freden er utelukkende en sekundær bivirkning av amerikansk dominans. Amerikanske reaksjonære forstår ikke at de slumrende splittelsene i Europa er konstitusjonelle, ikke bare mellom folkegrupper, men mellom etnisiteter. Å appellere til en paneuropeisk identitet er praktisk talt umulig; det vekker århundregamle etniske konflikter til live, samtidig som det eliminerer kravene til millioner som i dag befinner seg innenfor Europas grenser, men som befinner seg i gråsonene av disse etniske skillelinjene. Sosialkonservatisme kunne ikke forene ungarere, tsjekkere, polakker og slovaker – ikke etter at Russland invaderte Ukraina. Å appellere til geografi reiser et annet problem for en enhet hvis eksistens bygger på en tendens til stadig territoriell ekspansjon og omforming. Tenk på den polsk-franske tilnærmingen til Tyrkia på bekostning av forholdet til Hellas og Armenia som en reaksjon på russisk revansjisme. Dette gjenoppliver eldre katolsk-islamske politiske allianser mot en samlet ortodoks makt – en eliteallianse som bare lar seg forklare geografisk og ikke ideologisk, særlig ettersom europeerne står overfor et ulmende internt islamsk opprør.
Kultur påvirker politikk. Uten en samlende trosbekjennelse eller anvendelig makt har Europas eliter ikke skapt noen paneuropeisk identitet, men de har klart å oppløse de fleste lokale bånd, samt den relative makten og konkurransekraften til de enkelte statene. Tyskland kan ikke ha tolv divisjoner i hæren slik landet hadde i 1989, ganske enkelt fordi flertallet av tyske ungdommer i generasjon Z heller vil bli erobret enn å forsvare landet sitt eller et mulig imperium. Amerika står naturlig nok ikke overfor noen umiddelbar europeisk dominans. «En samlet europeisk stat ville vært en konkurrent til USA, men sjansen for en slik stat er ekstremt liten i den fremtiden som er relevant for politikkutforming, så politikken trenger ikke bekymre seg mye for det,» sa Justin Logan, forskningsdirektør ved Cato Institute, til meg da jeg var tilbake i Washington, DC.
Men mørke skyer samler seg i horisonten. En del av risikoen er intern. Donald Trump vant valget i 2024 da en epokedefinerende fleretnisk koalisjon samlet seg om målet om et fornyet amerikansk århundre. Denne koalisjonen står nå i fare for å falle fra hverandre, drevet av åpenlys etnisk hets i sosiale medier rettet mot deler av egen leir, og stygge offentlige krangler mellom teknologilibertarianere og tradisjonelle konservative om økonomiske spørsmål – noe som har ført til organisatorisk rot og tidvis kaos. Her finnes det verken realisme eller tilbakeholdenhet, langt mindre et samlende optimistisk narrativ eller en eksemplarisk opptreden som resten av verden kan etterligne.
I utenrikspolitikken er implikasjonene tydelige. Trumps personlige instinkt om å unngå konflikter i Midtøsten og Europa, samt hans ideer om å integrere Panama og Grønland tettere i den amerikanske innflytelsessfæren, er prisverdige. Men de står i kontrast til administrasjonens svært revolusjonære og evangeliserende kulturholdning overfor Europa og Canada. En grunnregel i utenrikspolitisk realisme sier at enhver revolusjonær stat innbyr til en balanserende koalisjon. «Makt ber om å bli balansert», som Kenneth Waltz skrev.
Les også: – Det er i USAs interesse å holde Europa delt 🔒
Selv om europeerne strukturelt sett kan være delte når det gjelder å danne et faktisk imperium, er europeiske og canadiske elitekretser det ikke. De sitter på sidelinjen og koker av raseri mens de venter på en mulighet til å slå tilbake. Vances forrige opptreden i München befestet hans posisjon som den rasjonelle tenkeren og arvtakeren til det realistiske høyre. Denne gangen ble Vance oppfattet som en blanding av Napoleon og Robespierre i europeiske elitekretser – mer opptatt av å eksportere enn å eksemplifisere en revolusjon, fransk stil fremfor amerikansk stil. Selv om EU ikke utgjør noen militær trussel mot det amerikanske hjemlandet, er europeerne fullt i stand til å støtte rivaliserende stormakter for å ødelegge amerikansk handel og dollaroverlegenheten permanent, selv om det koster dem dyrt. Og selv om amerikanere generelt foretrekker Trumps rettferdige handelsholdning, finnes det ingen beviser for at de ønsker å leve under et reelt autarki (red. anm. politisk eller økonomisk system som forsøker å gjøre hjemlandet mest mulig uavhengig av andre land). Å forfølge det ville gjøre MAGA radioaktivt i generasjoner.
Til syvende og sist klarer ikke europeiske konservative – som både er ideologiske allierte og geografisk strategiske – å vurdere om Trump-administrasjonen vil støtte dem dersom de avviser et mulig EU-imperium, eller om de tvert imot vil bli kastet under bussen. Enda verre er usikkerheten om et regjeringsskifte i USA vil føre til at de må betale prisen i form av hevn fra den andre transatlantiske siden. Strategisk usikkerhet i utenrikspolitikken er ikke bra av åpenbare grunner. Og ingen i dagens administrasjon har gjort noe forsøk på verken å drøfte de gjenoppdukkende intraeuropeiske skillelinjene på en akademisk måte eller å innlede nødvendig diplomatisk kontakt med de allierte kreftene. Et konsolidert EU, selv som handelsstormakt, er en sivilisatorisk trussel mot amerikansk velstand og dominans. Et splittet Europa er det ikke.
Amerikanere hater å bli hatet, og derfor institusjonaliserte de fred på det europeiske kontinentet i stedet for å praktisere en mer håndterlig maktbalanse. Resultatet har vært europeisk gratispassasjermentalitet og amerikansk militært overstrekk. En bedre lære for den nye amerikanske høyresiden er ikke å erstatte nyliberalisme og neokonservatisme med en annen type verdievangelisering. Cæsar i Gallia er fortsatt en ganske god mal å følge. Nøkkelen er å være fokusert, delvis trekke seg tilbake og la de naturlige europeiske splittelsene få gro; kun alliere seg med de få som er geografisk og materiell viktige. Allianser basert på verdier, slektskap, religion eller ideologi er en oppskrift på katastrofe.
«Divide et impera – det forkastede tyranniets prinsipp – kan under visse forutsetninger være den eneste politikken som får en republikk til å fungere etter rettferdige prinsipper,» skrev James Madison om å styre en stor republikk. Det er også et solid prinsipp for utenrikspolitikk. Litt retorisk tilbakeholdenhet vil heller ikke skade.
Dette innlegget ble først publisert i The American Conservative.
Europa har mistet plassen ved bordet – nå står det på menyen 🔒
