I hjertet av energiomleggingene i det østlige Middelhavet har naturgass blitt en strategisk støtdemper for Israel og skapt gjensidige avhengigheter med Egypt og Jordan. Avtalen fra august 2025 med Kairo bekrefter at denne energistrukturen foreløpig ser ut til å tåle belastningen.
Israel, som lenge var avhengig av å importere energi (olje, kull og gass), har på bare ti år blitt en nøkkelaktør i gassdiplomatiet i det østlige Middelhavet. Avtalen som ble undertegnet i begynnelsen av august 2025 mellom det israelske selskapet NewMed Energy og det egyptiske selskapet Blue Ocean Energy viser denne radikale forvandlingen. Dokumentet, som vesentlig endrer vilkårene i en eksisterende gassavtale, åpner for eksport av ytterligere 130 milliarder kubikkmeter naturgass til Egypt, fordelt på to deler, til en anslått verdi av 35 milliarder dollar.
Avtale Israel / Egypt
Gassen skal fraktes fra offshore feltet Leviathan, der NewMed, Chevron og Ratio Energies er partnere. På sikt kan leveransen komme opp i nær 13 milliarder kubikkmeter per år, det dobbelte av volumet i den opprinnelige avtalen. Utvidelsen av kontrakten, som forlenger samarbeidet til 2040, avhenger av byggingen av en tredje undersjøisk gassledning samt andre nøkkelinfrastrukturer. Den forutsetter også flere regulatoriske godkjenninger som ventes i løpet av de neste månedene.
For å forstå rekkevidden av denne avtalen må den ses i sin historiske sammenheng. Fram til begynnelsen av 2010-årene importerte Israel det meste av gassen sin fra Egypt, i henhold til en bilateral avtale fra 2005. Men den politiske ustabiliteten etter de arabiske opprørene og de mange angrepene på rørledningen som krysser Sinai (både mot Israel og Jordan) tvang Egypt til å stanse leveransene allerede i 2012. For Israel ble dette et strategisk sjokk som utløste en fullstendig omlegging av energipolitikken.
Det var i denne sammenhengen offshorefeltene Tamar (2009) og Leviathan (2010) ble oppdaget. Leviathan, som ligger om lag 130 kilometer vest for Haifa, rommer alene mer enn 600 milliarder kubikkmeter gass og gir Israel både selvforsyning og eksportmuligheter.
Les også: Al-Sisi, den nye Ismail Pasja? 🔒
I 2023 lå det årlige israelske gassforbruket på rundt 13–14 milliarder kubikkmeter, en jevn økning siden 2010. Gassen brukes først og fremst til å produsere elektrisitet (70 %), og erstatter gradvis kull. Fram til nylig kom over 80 % av kullet Israel importerte, fra australske havner, særlig i Queensland. I tillegg har Israel tidvis importert kull fra Sør-Afrika, Colombia og Indonesia, men i betydelig mindre mengder.
Gass fra Middelhavet
Resten av gassen går til kjemisk industri, petrokjemi og enkelte nye transportprosjekter, selv om bruken av komprimert naturgass fortsatt er beskjeden.
Utviklingen av naturgass i Israel har i stor grad endret landets vannforsyning, særlig gjennom utbyggingen av anlegg for avsalting av sjøvann. De store avsaltningsanleggene som siden årtusenskiftet er bygget i Ashkelon, Hadera, Sorek, Ashdod og Palmachim, drives med strøm som i hovedsak produseres av naturgass. Dette indirekte båndet er avgjørende: Omvendt osmose-teknologien som brukes i Israel krever en stabil strømforsyning til kraftkrevende høytrykkspumper. Prosessen går ut på å presse sjøvann gjennom en halvpermeabel membran under høyt trykk (60–80 bar). Membranen slipper gjennom vannmolekylene, men stenger ute salter, mineraler og andre urenheter. I motsetning til naturlig osmose, der vannet spontant beveger seg fra et mindre saltholdig til et mer saltholdig miljø, snur omvendt osmose denne strømmen ved å påføre et trykk som overstiger det osmotiske trykket. Gassen som hentes opp fra offshorefeltene, driver kraftverkene som leverer strømmen, og sikrer dermed stabilitet, konkurranseevne og selvstendighet i den israelske avsaltningsmodellen.
Et nyskapende system
I motsetning til enkelte gulfstater som bruker gass direkte til termisk destillasjon, har Israel satset på et helelektrisk system koblet til det nasjonale nettet. Denne integrerte energistrategien har gjort avsalting til en bærebjelke i drikkevannsforsyningen, med rundt 80 % av husholdningsvannet i Israel. Uten naturgassen ville denne ytelsen vært vanskelig å opprettholde. Gjensidig avhengighet mellom energiressurser og vanninfrastruktur illustrerer Israels strategi: å basere politikken på egne ressurser for å sikre strategisk og geostrategisk autonomi. Det massive avsaltingsprogrammet har dessuten åpnet for å levere vann til Jordan, et tørt land som sliter med kronisk vannmangel.
Takket være avsaltningsanleggene som får strøm fra naturgass, kan Israel produsere mer vann enn landet selv trenger. Det gjør det mulig ikke bare å oppfylle vannforpliktelsene overfor Jordan i henhold til fredsavtalen fra 1994, men også å lede ekstra vann til Jordan fra andre israelske kilder. Avsalting er dermed ikke bare et nasjonalt sikkerhetsverktøy for vann, men også et diplomatisk og geopolitisk instrument som bidrar til å dempe det spente forholdet mellom de to landene.
Og mens det innenlandske forbruket av naturgass i Israel flater ut, bygges eksportinfrastrukturen – særlig mot Jordan og Egypt – kraftig ut.
Egypt og behovet for energi
Egypt har på få år gått fra å være nettoeksportør til å bli importør av gass, før landet igjen ble en viktig aktør takket være oppdagelsen av det enorme Zohr-feltet i 2015. Likevel har svake utenlandske investeringer, rask vekst i innenlands forbruk og strukturelle problemer i den egyptiske energisektoren begrenset landets fremmarsj som eksportplattform. Egypt satser derfor på en «regional hub»-strategi, ved å bruke sine to LNG-terminaler i Idku (Alexandria) og Damietta til å reeksportere israelsk gass som LNG til Europa og delvis erstatte russisk gass.
Les også: Stormvarsel i Øst-Middelhavet 🔒
Jordan nyter også godt av dette. I tillegg til vannforsyningen er det hasjimittiske kongedømmet en del av denne energiomleggingen. Allerede i 2016 undertegnet Jordanian National Electric Power Company (NEPCO) en avtale med Noble Energy (nå Chevron) om å importere 45 milliarder kubikkmeter (BCM) israelsk gass fra Leviathan-feltet over 15 år, altså rundt 3 BCM per år. Jordan-Israel-rørledningen ble satt i operativ drift i 2020. I dag utgjør naturgassen importert fra Israel rundt 80–90 % av gassen som brukes til kraftproduksjon i Jordan.
Denne utviklingen inngår i en bredere institusjonell integrasjon, illustrert ved opprettelsen i 2020 av Eastern Mediterranean Gas Forum (EMGF), som samler Israel, Egypt, Kypros, Hellas, Italia, Jordan, Frankrike og Den palestinske myndigheten. Ett av målene for forumet er å samordne energipolitikken mellom kyststatene, i en ramme som ekskluderer Tyrkia, hvis konfrontasjonslinje mot Kypros og Hellas og fiendtlighet mot Israel vekker bekymring. Ved å bygge ut sitt eksportnettverk til Egypt og Jordan og planlegge fremtidige forbindelser til Kypros, Hellas og det europeiske fastlandet, posisjonerer Israel seg som en viktig aktør for energisikkerheten i Euro-Middelhavsregionen.
Tyrkia i spillet
De siste årene har imidlertid tilnærmingen mellom Egypt og Tyrkia, samt krigen på Gazastripen, introdusert nye usikkerhetsmomenter og spenninger som kan undergrave det regionale energisystemet som møysommelig er bygget det siste tiåret rundt israelsk gass. Systemet hviler på en skjør balanse mellom teknisk samarbeid, økonomisk gjensidig avhengighet og delvise geopolitiske allianser. Hver av disse pilarene kan rystes av de siste utviklingstrekkene.
Les også: Hellas’ storstrategi 🔒
Tilnærmingen mellom Egypt og Tyrkia, som begynte i 2021 og ble forsterket etter jordskjelvene i Anatolia i 2023, kan få betydelige konsekvenser. Historisk har de to maktene vært rivaler i det østlige Middelhavet – særlig om eksklusive økonomiske soner, støtte til Det muslimske brorskap og innflytelse i Libya – men de har gradvis gjenopprettet diplomatiske forbindelser og utforsker nå samarbeidsformer, også innen energi. Dermed forsøker Tyrkia, som er holdt utenfor Eastern Mediterranean Gas Forum (EMGF), nå å komme inn igjen i de regionale kretsløpene og sikre sine gassleveranser i en situasjon som er blitt mer urolig etter krigen i Ukraina. Dersom Ankara og Kairo skulle samarbeide om prosjekter som konkurrerer med dem Israel er involvert i – for eksempel ved å knytte egyptisk gass til Tyrkia via Middelhavet eller støtte offshore-prosjekter i omstridte områder – kan det svekke Israels nøkkelrolle i regionale eksportstrømmer og gjenopplive maritime tvister.
Parallelt har krigen på Gazastripen siden oktober 2023 blåst nytt liv i regionale spenninger og satt den politiske stabiliteten som trengs for å videreføre store energiprosjekter, i fare. Diplomatisk sett har folkepresset i den arabiske verden, særlig i Jordan og i mindre grad i Egypt, økt skepsisen til samarbeidsavtaler med Israel på strategiske områder som vann og energi. Massive demonstrasjoner har funnet sted i Jordan mot import av israelsk gass, som opinionen omtaler som «stjålet gass», tappet fra omstridte områder eller kjøpt på urettferdige vilkår. Å opprettholde de strategiske avtalene med Israel svekker disse regimene internt.
Det er nettopp i denne krevende sammenhengen at kunngjøringen fra NewMed Energy om utvidelse av sin gassavtale med Egypt får full betydning. Til tross for økende regionale spenninger, den vedvarende konflikten på Gazastripen og diplomatiske omveltninger i det østlige Middelhavet, bekrefter dette tillegget – som åpner for eksport av ytterligere 130 milliarder kubikkmeter fra Leviathan-feltet – styrken i partnerskapene som er bygget i et ustabilt miljø. Det viser at bak politisk retorikk og folkepress er energisamarbeidet mellom Israel, Egypt og Jordan fortsatt robust, velfungerende og gjensidig fordelaktig. Selv om opinionen i disse landene symbolsk kan avvise israelsk gass, betrakter regjeringene fortsatt denne forsyningen som pålitelig, konkurransedyktig og strategisk. I denne sammenhengen fungerer energi – i motsetning til Russlands bruk av den – som en geopolitisk støtdemper i Levanten, fordi den skaper en logikk av gjensidig avhengighet, langsiktig planlegging og økonomisk rasjonalitet som foreløpig står imot de geopolitiske turbulensene.
