Den politiske kampen om formannskapet i Den afrikanske union dreier seg stadig om maktkamp og personlige ambisjoner, snarere enn å være rettet mot Afrikas store prosjekter.
Med det forestående valget av neste leder av kommisjonen i Den afrikanske union (AU), ser det igjen ut til at kampanjen brukes av kandidatene for å fremme sine egne politiske ambisjoner i sine respektive land. Mens AU står overfor store utfordringer som gjennomføringen av Agenda 2063 og iverksettelsen av den kontinentale frihandelssonen (ZLECAf), sliter organisasjonen med å etablere en uavhengig og upartisk styring som er fri for nasjonale politiske konfrontasjoner.
En kampanje under innflytelse av landenes interne politiske kalender
Den 13. desember var den TV-sendte debatten Mjadala Afrika mellom de tre kandidatene til formannskapet – Raila Odinga, tidligere statsminister i Kenya, Mahamoud Ali Youssouf, utenriksminister i Djibouti, og Richard Randriamandrato, tidligere utenriksminister i Madagaskar – egentlig ment å handle om presentasjonen av deres programmer for styringen av AU. Men fokuset gled raskt over på den interne politiske maktkampen i Kenya under valgkampen.
Mens kenyanske motstandere av Raila Odingas kandidatur inntil da hadde holdt seg til en intens digital kampanje, dukket det etter debatten opp en påstått meningsmåling fra tankesmien Amani Africa (publisert av magasinet Jeune Afrique) som viste at bare 26 % av de spurte lot seg overbevise av prestasjonen hans, mot mer enn det dobbelte for Ali Youssouf. Denne meningsmålingen viste seg senere å være falske nyheter, noe tankesmien selv bekreftet på sosiale medier. Men skaden var allerede skjedd: Denne manipulasjonen styrket den utbredte oppfatningen blant afrikanere om at dette valget uunngåelig påvirkes av nasjonalpolitiske hensyn. For øvrig utgjør kandidatprofilene som regel et bevis på dette kroniske fenomenet.
Les også: Egypt i orkanens øye 🔒
La oss først se på Raila Odinga. Han har aldri lagt skjul på sine presidentambisjoner, da han fem ganger har vært en mislykket kandidat i dette valget. I 2023 måtte han til og med forlate sin stilling som høyrepresentant for infrastrukturutvikling i AU fordi han ikke klarte å la være å blande seg i Kenyas indre anliggender. Han hadde blant annet offentlig nektet å anerkjenne William Ruto som valgt president. Når det gjelder Ali Youssouf, sier observatører at dersom han skulle tape valget om AU-setet, vil han trolig stå fritt i presidentkampen i Djibouti som finner sted … i 2025. På dette tidspunktet ser dermed bare den madagassiske kandidaten ut til å ikke ha en parallell politisk agenda.
Et politisk møte som er fratatt sitt egentlige innhold
Dette fenomenet er ikke nytt, men det ser ut til å nå nye høyder i den aktuelle valgkampen, på bekostning av sentrale spørsmål om fred, sikkerhet, utvikling og regional integrasjon. Likevel inngår det i en historisk og grunnleggende tendens der ledervervet i AUs kommisjon oftere betraktes som et springbrett for egen karriere enn et virkemiddel for å utvikle kontinentet.
Slik var det blant annet for Jean Ping, som ledet AUs kommisjon fra 2008 til 2012. Etter at perioden var over, forsøkte han å bli president i Gabon, der han stilte mot Ali Bongo – en ambisjon som banet vei for politiske spenninger i landet. På samme måte brukte Nkosazana Dlamini Zuma, som ledet AU fra 2012 til 2017, denne erfaringen til å styrke sitt kandidatur i ANC, regjeringspartiet i Sør-Afrika.
Men denne politiseringen av AUs formannskap handler ikke bare om personlige ambisjoner. Den gjenspeiler en grunnleggende svakhet ved institusjonen. Som følge av dette ender AUs ledere ofte opp i en symbolsk posisjon, der de må sjonglere medlemslandenes motstridende dagsordener. I en slik situasjon blir det fristende å konsentrere seg om egne eller nasjonale interesser i stedet for å vie seg fullt og helt til det kontinentale oppdraget.
