Søndag 26. januar 2025 kunne jeg lese nok en gang i media at en ny kabel i Østersjøen hadde blitt skadet. Denne gangen var det en fiberoptisk kabel mellom Latvia og Sverige.
Europa står ved et avgjørende veiskille. Regionen omtaler Kina og Russland som betydelige trusler mot sikkerhet, demokrati og økonomisk stabilitet. Samtidig er Europa mer avhengig enn noen gang av de samme landene. NATOs nylige patruljering av Østersjøen som reaksjon på sabotasje av undersjøiske kabler er nok et eksempel på hvordan Europa responderer sent på kritiske utfordringer, mens retorikken om sikkerhet ikke gjenspeiles i handling. Denne inkonsekvensen avslører en dyp strukturell svakhet som ikke bare truer Europas sikkerhet, men også dets posisjon i verdenssamfunnet.
Europas dobbeltmoral: Trussel eller handelspartner?
Europa er fanget i et selvpåført paradoks: Mens kontinentets ledere peker på Kina og Russland som strategiske trusler, fortsetter regionen å finansiere disse regimene gjennom omfattende økonomiske bånd. Eksemplene er slående:
- Kinesisk dominans i grønn teknologi
Samtlige elbusser i Norge er kinesiske. Det samme gjelder en betydelig andel elbiler, elektriske arbeidsmaskiner og lastebiler. Kinesiskproduserte solceller, batterier og vindmøller fyller det europeiske markedet. Europa omtaler Kina som en trussel, men outsourcer samtidig sin grønne omstilling til kinesiske leverandører
Les også: Elektrisk sjokk fra Kina: Nå kommer nådestøtet mot bilindustrien
- Russisk energi gjennom bakveier
Til tross for krigen i Ukraina og en økende retorikk om Russlands trussel mot europeisk stabilitet, fortsetter russisk energi å strømme til kontinentet gjennom mellomledd. Selv om avhengigheten har blitt redusert, er Europa fortsatt langt fra uavhengig.
Denne dobbeltheten svekker ikke bare Europas sikkerhet, men også kontinentets troverdighet. Hvordan kan man forvente å bli tatt på alvor som en global leder når handlingene underminerer de uttalte målene?
Trump: Kritikken av Europas energipolitikk
Denne inkonsekvensen ble tydeliggjort under Donald Trumps første presidentperiode. I et møte med NATO-generalsekretær Jens Stoltenberg i 2018 kritiserte Trump Tyskland og andre europeiske land for deres avhengighet av russisk energi. Han uttalte:
“Vi beskytter Tyskland, Frankrike og alle disse landene. Vi skal beskytte dem mot Russland, men de betaler milliarder av dollar til Russland. Det er veldig upassende.”
Trump påpekte også hvordan Tyskland har gjort seg selv til “Russlands fange” ved å være avhengig av russisk energi, samtidig som NATO-landene forventer beskyttelse mot nettopp Russland. Denne kritikken var både betimelig og skarp. Trump utfordret Europas dobbeltmoral og stilte et spørsmål som fortsatt er aktuelt i dag: Hvordan kan Europa rope varsko om trusler fra Russland og Kina, samtidig som de finansierer de samme regimene?
Europas industrielle akterutseiling
Mens USA og Kina leder an i verdensøkonomien, sakker Europa stadig mer akterut. De største selskapene i verden i dag er amerikanske eller asiatiske, og mange av dem kinesiske. Teknologigiganter som Apple, Amazon, Alibaba og Huawei dominerer, mens Europa nesten ikke er representert. Dette skyldes flere faktorer:
- Underinvestering i forskning og utvikling
Europa har valgt regulering fremfor vekst. Mens USA og Kina har investert massivt i forskning og innovasjon, har Europa ikke prioritert de strategiske industriene som vil forme fremtiden.
- Overregulering som kveler vekst
Europeiske selskaper, særlig små og mellomstore bedrifter, møter et byråkrati som gjør det vanskelig å skalere globalt. Dette har gjort Europa mindre attraktivt for gründere og innovatører.
- Avhengighet av autoritære regimer
Kinesiskproduserte produkter dominerer kritiske sektorer i Europa. Ved å outsource produksjon av elbusser, batterier og annen teknologi til Kina, undergraver Europa sin egen innovasjonskraft.
Konsekvensene av Europas strategi
Europas mangel på strategisk sammenheng mellom ord og handling har alvorlige konsekvenser:
1. Sikkerhetspolitisk sårbarhet
Avhengigheten av kinesiske produkter og russisk energi gir autoritære regimer en uforholdsmessig stor innflytelse over Europa. Dette skaper en direkte trussel mot økonomisk og politisk stabilitet.
2. Svekket global troverdighet
Europas hykleri er tydelig for allierte som USA. Hvordan kan Europa forvente støtte fra demokratiske nasjoner når det ikke klarer å stå ved sine egne prinsipper?
3. Tap av innovasjonskraft
Ved å outsource nøkkelindustrier til Kina mister Europa muligheten til å utvikle egne globale selskaper. Dette forsterker regionens avhengighet og svekker dens konkurranseevne.
Veien videre: Hvordan gjenreise Europa
For å gjenvinne sin posisjon som en global aktør må Europa handle raskt og målrettet. Dette krever en helhetlig strategi som kombinerer politisk mot, økonomisk reform og strategisk samarbeid:
1. Bygge opp egen industri og innovasjon
Europa må investere i produksjon av grønn teknologi og digital infrastruktur. Dette inkluderer utvikling av elbusser, batterier og solceller produsert i Europa for å redusere avhengigheten av Kina.
Les også: Trumps plan for NATO sett gjennom en østerriksk økonomisk linse
2. Diversifisere forsyningskjedene
Europa må redusere importen fra autoritære regimer ved å styrke handel med demokratiske nasjoner og bygge opp lokal produksjon.
3. Reformere for vekst
Overreguleringen som kveler små og mellomstore bedrifter må fjernes. Europa trenger enklere tilgang til kapital, færre administrative hindringer og bedre insentiver for vekst.
4. Revitalisere energisikkerheten
Gjenopprett kjernekraft som en sentral del av Europas energimiks. Kombiner dette med investeringer i fornybar energi for å sikre langsiktig energiuavhengighet.
5. Politisk mot til å ta tøffe valg
Europas ledere må våge å prioritere langsiktig sikkerhet fremfor kortsiktige økonomiske fordeler. Dette krever en erkjennelse av at avhengighet av autoritære regimer er uholdbart.
Oppsummerende refleksjoner: Europas fremtid står på spill
Europa er i ferd med å marginalisere seg selv i verdenssamfunnet. Mens USA og Kina leder an i innovasjon og økonomisk dominans, fortsetter Europa å tape terreng. Kontinentets manglende samsvar mellom ord og handling truer ikke bare dets sikkerhet, men også dets relevans som global aktør.
Hvis Europa ønsker å gjenreise sin posisjon, må det handle nå. Dette krever ikke bare retorikk, men konkrete tiltak som styrker innovasjon, industri og uavhengighet. Hvis ikke, vil historien dømme denne generasjonen ledere som de som forspilte Europas fremtid. Nå er tiden for handling – før det er for sent.
