En krig mot Iran kan utløse langt mer enn et regimeskifte i Teheran. Den kan åpne for nye opprør, maktvakuum og regional destabilisering – et strategisk handlingsrom som sunnijihadistiske aktører vil kunne utnytte.
Under den flernasjonale krigen mot Islamsk stat (IS) fra 2013 til 2017 i Syria og Irak, var iranske proxy-grupper helt essensielle for at de religiøse ekstremistene i den sunnimuslimske terrorgruppen til slutt ble beseiret. Uavhengig av hva man ellers måtte mene om det autokratiske mullaregimet i Teheran, er det vanskelig å bestride at Den islamske republikken var blant IS’ mest formidable og effektive motstandere, og utgjorde en viktig brikke for at sunnijihadistene til slutt ble slått tilbake.
Dette er spesielt relevant i Irak, hvor de Iran-støttede sjiamuslimske militsene, Folkets mobiliseringsstyrker (Hashd al-Shaabi), var helt essensielle i kampen mot IS. Ikke bare sto de mellom Bagdad og IS-terroristene da sunnijihadistene avanserte sørover i 2014, men de var også aktive i å bekjempe dem på tvers av landet – inkludert i sunni-dominerte regioner – i etterkant. Mullaregimet i Teheran støttet også regjeringen i Bagdad på diverse måter – gjennom våpenleveranser, militære rådgivere og etterretningssamarbeid – gjennom hele kampen mot IS fra 2014 og utover.
En lignende historie kan fortelles i Syria, hvor den Iran-støttede sjiamuslimske terrorgruppen Hizbollah var helt avgjørende i kampen mot de sunnimuslimske terroristene i Islamsk stat. Hezbollah deltok spesielt i kamper mot IS i Qalamoun-fjellene langs grensen mellom Libanon og Syria, bidro til å sikre grenseområdet og deltok i koordinerte offensiver med den syriske hæren. Den islamske republikken ga også Assad-regimet en livslinje i form av militær og økonomisk støtte gjennom hele krigen mot jihadistene.
Les også: Syria: Spiser revolusjonen sine egne barn? 🔒
Mullaene i Teheran spilte derfor en helt essensiell rolle i at Abu Bakr al-Baghdadis fotsoldater – også kjent som al-Khawarij[1] – til slutt måtte gi opp, kaste sine svarte kjortler, flykte ut i ørkenen og blande seg med lokalbefolkningen. Men IS-terroristene ga aldri opp, og nettverkene ble aldri fullstendig eliminert. Jihadistene venter kun tålmodig på neste anledning til igjen å heise det svarte flagget og føre hellig krig – jihad – mot de vantro.
Målet vil alltid være det samme: Å opprette en islamsk stat – et kalifat – i henhold til deres ekstreme teologiske preferanser. De siste utviklingene i Midtøsten – med en israelsk-amerikansk krig mot Iran potensielt nært forestående – kan føre til at de geopolitiske konstellasjonene faller på plass, slik at al-Khawarij igjen ser sitt snitt til å krype ut av sine gjemmesteder for å nok en gang føre jihad for å opprette Guds rike på jorden.
Iransk maktvakuum
Hvis USA (og Israel) til slutt beslutter å gå til krig mot det sjiamuslimske mullaregimet i Iran, er det så å si umulig å forutse hva som til slutt vil skje med det iranske militæret og, i forlengelsen av dette, landets statsapparat. Det virker likevel trygt å konkludere med at jo mer ødelagt landets væpnede styrker blir, jo større blir de innenriks-, utenriks- og geopolitiske konsekvensene.
En amerikansk-israelsk militæroperasjon mot prestestyret vil etter all sannsynlighet desimere Irans militære kapasiteter, inkludert innenrikspolitiske ordenshåndhevings- og opprørsnedkjempingskapasiteter. Den iranske statens kapasitet til å beholde ro, opprettholde politisk stabilitet og slå ned opprør i landets svært etnisk mangfoldige provinser vil da drastisk reduseres.
Siden moderne Iran er et svært heterogent og multietnisk land, er det all grunn til å frykte at en iransk stat i oppløsning vil bli et kaotisk foretak. I takt med at den iranske staten nedgraderes militært og sentralregjeringens makt og autoritet forvitrer, vil flere folkegrupper kunne se en strategisk mulighet til å utnytte vakuumet som oppstår for å karre seg til politisk makt – med vold om nødvendig.
Les også: Syria overtatt av islamister: En geopolitisk katastrofe i horisonten? 🔒
Langvarig marginaliserte minoritetsgrupper – hovedsakelig kurderne, balutsjerne, aserierne og araberne – som i forskjellige grader har opplevd en viss diskriminering fra den persiske majoritetsbefolkningen – har alle insentiver til å ta til våpen for å forbedre sin politiske situasjon innad i Iran i kaoset som eventuelt oppstår i en krigssituasjon.
Fra perspektivet til Irans mange etniske minoriteter vil det sannsynligvis aldri finnes en bedre mulighet for å reise seg opp og ta til våpen mot den persisk-dominerte sentralregjeringen i Teheran – uavhengig av om den ledes av religiøse mullaer, Pahlavi-rojalister, eller sekulære republikanere – under og i kjølvannet av en amerikansk-israelsk militæroperasjon. De vil derfor gjøre alt i sin makt for å forbedre sin politiske posisjon som følge av at mullaregimet faller.
Jo mer omfattende militæraksjonene blir, desto svakere blir sentralregjeringen militært, desto større insentiver har Irans etniske minoriteter til å utføre voldelige opprør. Disse insentivene vil sannsynligvis ikke forandre seg dersom en ny persisk-dominert regjering i Teheran skulle oppstå. Den iranske staten kan derfor gå gjennom en langvarig periode med ustabilitet og – i verste fall – defragmentering og oppløsning, som følge av en omfattende amerikansk-israelsk krig mot landet.
Al-Khawarij 2.0
Et slikt utfall vil få dramatiske geopolitiske konsekvenser ikke bare for Iran, men også for Midtøsten som helhet. Med regionens viktigste sjiamuslimske maktsenter i kne, vil den religiøse maktbalansen i regionen – spesielt i Levanten – skifte drastisk til fordel for sunnimuslimske jihadister.
En slik geopolitisk situasjon er fruktbar grunn for en ny runde med ekspansjon fra al-Khawarij. Med deres mest formidable motstander ute av bildet, har maktbalansen skiftet dramatisk til fordel for de sunnimuslimske jihadistene. De sjiamuslimske militsene som var så avgjørende i å beseire IS-terroristene forrige gang, vil ikke lenger ha støtte fra Iran, så deres maktgrunnlag vil dramatisk synke og deres militære kapasiteter lide. De vil derfor ikke like effektivt kunne stå imot al-Khawarij som forrige gang.
Med en president med jihadistisk bakgrunn allerede ved makten i Syria – som av mange anses som en ulv i fåreklær og som kun venter på en ny anledning til å gjenoppta jihad mot de vantro – er situasjonen ytterligere skjerpet. Samtidig ble den beryktede jihadistleiren al-Hol nylig tømt for potensielle terrorister som nå befinner seg på frifot. Alt ligger i prinsippet til rette for at al-Khawarij igjen kan innlede en ekspansjon som kan bli mer omfattende enn sist. Om de kaller seg Islamsk stat, al-Nusra-fronten, al-Qaida eller noe annet, vil i så fall kun være semantikk.
Sluttnoter
[1] Al-Khawarij var en tidlig islamistisk utbryterbevegelse med radikal teologi og opprørsstrategi. I moderne diskurs brukes betegnelsen normativt om jihadistiske grupper som anses å stå i ideologisk forlengelse av denne tradisjonen.
