Siden Middelalderen har kristne, og senere katolikker, med jevne mellomrom feiret et hellig år: et jubileumsår og et år for tilgivelse. Utover den botspregede karakteren i seremoniene fremhever denne hendelsen – som etter hvert har fått et globalt omfang – den sentrale rollen som byen Roma og dens biskop har i troslivet til over 2 milliarder kristne.
Den første feiringen av et romersk jubileum fant sted i 1300 etter oppfordring fra Bonifatius VIII og har fortsatt i åtte århundrer. Formen har endret seg, men grunnlaget er det samme: Tilgivelsen for synder gis til troende som kommer til Roma for å be ved apostlene Peter og Paulus’ grav i en handling av tro og bot. Fra 1400-tallet blir dette konkret gjennom passeringen av en helt virkelig dør, med sterk symbolsk betydning. Pave Bonifatius mente at denne seremonien skulle gjentas ved hvert århundreskifte. Men svært tidlig mente mange kristne – blant dem store helgener som Birgitta av Sverige – at den burde holdes hvert kvart århundre, slik at hver generasjon kunne få del i nåden i dette særskilte året og få sine synder ettergitt. Bare 1800-tallet bryter dette mønsteret, på grunn av politiske hendelser som hindret feiringen i 1800, 1850 og 1875.
Etter Det andre Vatikankonsilet, da 1975 nærmet seg, var Paul VI i tvil om han skulle innkalle til en feiring som noen i hans krets og innen vestlig bispekollegium anså som anakronistisk og utdatert. De stilte et dobbelt spørsmål: hvordan forene bildet av en fattig Kirke med de barokke romerske seremoniene, og – mer konkret – hvordan kunne en moderne hovedstad romme en hellig atmosfære? Til slutt ble Paul VI, etter undersøkelser, overbevist om at jubileumsåret fortsatt var en levende tradisjon gjennom en dobbel bevegelse, både «historisk og evig», og at man i datidens forbrukersamfunn, midt i de tretti velstandsårene, måtte gi det hellige synlighet.
De rituelle handlingene utføres av den romerske pontifeks, hans legater og den liturgiske strukturen knyttet til det apostoliske palasset, mens pilegrimenes reise er personlig. Det er derfor et privilegert øyeblikk i Kirkens liv, siden det samler geistlige og lekfolk rundt den samme begivenheten.
Les også: Når gravkamre blir geopolitikk: Roma-katakombenes uventede velgjører 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
