«Vi har gått fra en verden med markeder til en verden full av overvåkning. I dette økosystemet blir våre valg omgjort til data, og i det stille former den autoritære teknologien livene våre.»
– Shoshana Zuboff.
«Evnen til å samle inn og analysere personopplysninger kan gjøre det mulig for én enkelt aktør å kontrollere hele samfunnet. Teknologisk fascisme er ikke lenger science fiction, den veves inn i våre algoritmer.»
– Yuval Noah Harari.
I boken Apocalypse Nerds, comment les technofascistes ont pris le pouvoir (Apokalypsenerder: Hvordan teknofascistene har tatt makten) stiller forfatterne Nastasia Hadjadji og Olivier Pesquet spørsmål ved den påståtte utviklingen som er i gang om hvordan makten endrer karakter ved hjelp av teknologi – i en form for antidemokratisk og ultraliberal motrevolusjon. Beskrivelsen ligger tett opptil Giuliano da Empolis velkjente Ingénieurs du chaos (Kaosets ingeniører). Hva er de dypere motivene hos den teknologiske eliten, og hvilken fascinasjon utøver den? Kan teknologi føre til fascisme, eller mer generelt til autoritarisme?
For å parafrasere Albert Camus er det avgjørende å «sette riktig navn på tingene», fordi holdninger, reaksjoner og konsekvenser kan bli forskjellige.
Hvordan har vi beveget oss fra et «libertariansk, vennligsinnet fiendtlig forhold til staten» til fascistiske hilsener (Elon Musk 20. januar 2025)? Hva er egentlig forskjellen mellom «teknoautoritarisme» og «teknofascisme»?
Teknoautoritarisme
Autoritarisme er et politisk styresett der makten er samlet hos én person eller en gruppe, med få eller ingen politiske friheter, motmakter eller innsyn. Denne autoritære makten tar i bruk teknologi som middel til tvang, overvåkning og sanksjoner. Arketypen på teknoautoritarisme er Kina, der ansiktsgjenkjenning og stordata gjør det mulig å følge borgernes bevegelser og atferd, og der data gjennom det sosiale kredittsystemet brukes til å belønne eller straffe visse handlinger som anses som asosiale eller antikinesiske. Kinesiske myndigheter benytter også digital sensur ved å blokkere eller filtrere nettsteder, manipulere algoritmer eller påtvinge nasjonale plattformer, som den såkalte «store brannmuren».
Les også: USA: Silicon Valley inntar makten 🔒
Mer generelt brukes teknoautoritarisme også til å påvirke opinionen, svekke tilliten til institusjonene eller legitimere et autoritært styre, som for eksempel i Russland. Målet er å sikre politisk stabilitet og forhindre motstand, ved å bruke teknologi som et effektivt kontrollverktøy. Teknoautoritarisme oppstår i sammenhenger der teknologi fungerer som redskap for overvåkning, styring og sosial kontroll, uten nødvendigvis å være forankret i en omfattende totalitær ideologi.
Selv om det strengt tatt ikke finnes et sammenhengende ideologisk grunnlag, finnes det likevel noen sentrale prinsipper som utgjør fundamentet for teknoautoritarismen: rasjonalisering av makt, overvåkning som garanti for orden, løftet om teknologisk effektivitet, uthuling av privatlivet og algoritmisk sosial ingeniørkunst.
Det finnes heller ingen egentlige «offisielle» tenkere som åpent bekjenner seg til teknoautoritarisme. Likevel har en rekke filosofer, statsvitere og teoretikere analysert, kritisert eller forutsett dens intellektuelle grunnlag, former og avsporinger. Blant forløperne, og hvis vi går langt tilbake, finner vi Jeremy Bentham (1748–1832) med panoptikonet, Max Weber (1864–1920) med analysen av byråkratisk dominans, og, nærmere vår tid, Jacques Ellul (1912–1994).
Blant teoretikere som har studert kontroll og overvåkning, kan vi nevne Gilles Deleuze (1925–1995) og Shoshana Zuboff (født 1951), særlig gjennom hennes begrep «overvåkningskapitalisme»[1]. Innen politikk og geopolitikk, der teknoautoritarisme analyseres som et samtidspolitisk system, finner vi blant annet Yuval Noah Harari (født 1976), Evgeny Morozov (født 1984), Kai-Fu Lee (født 1963), kinesiske tenkere innen «smart authoritarianism», samt Byung-Chul Han (født 1959), som beskriver fenomenet som «digital frivillig underkastelse».
Begrepet teknoautoritarisme dukker også opp i filmatiske fiksjonsverk som Black Mirror (Charlie Brooker). Flere episoder – blant annet «Nosedive», «Arkangel» og «Shut Up and Dance» – skildrer samfunn styrt av rangering, overvåkning og algoritmer. Maktutøvelsen kommer da ikke fra en diktator, men fra et integrert teknisk system som alle aksepterer. Dette er en form for diffus teknoautoritarisme, der alle blir hverandres overvåkere.
Les også: «Manifest destiny» og det amerikanske sivilisasjonsoppdraget 🔒
Et annet eksempel er Minority Report (2002), Steven Spielbergs film basert på Philip K. Dick[2], der vi finner logikken om forebyggende makt som er typisk for teknoautoritarisme. I dette systemet er teknologien et middel, ikke et mål. Den politiske makten – ofte byråkratisk eller pragmatisk – bruker teknologien til å optimalisere styringen av kropper og atferd. Borgeren reduseres til et «forvaltningsobjekt».
Teknofascisme
Ordet fascisme fremkaller spontant brutaliteten i 1900-tallets totalitære regimer – synlig terror, uniformerte masser, dominans og førerdyrkelse. Men i det hypertilkoblede 2000-tallet vi lever i, har fascismen skiftet form. Den trenger verken støvler eller åpenbar sensur, men utfolder seg gjennom algoritmer, protokoller og plattformer.
Teknofascismen er ikke et klart identifiserbart politisk regime, men en iboende maktstruktur, født av sammensmeltingen mellom autoritarisme, teknisk rasjonalitet, kontrollbehov og den digitale økonomien. Den påtvinger seg ikke lenger gjennom fysisk vold, men gjennom beregningens logikk og løftet om sosial og intellektuell komfort. Under dekke av et tilsynelatende nøytralt og rasjonelt fremskritt virkeliggjør den en av dominansens eldste drømmer: en verden uten usikkerhet, uten uorden og uten annerledeshet.
For å forstå opprinnelsen må man gå tilbake til begrepet teknisk fornuft slik det er analysert av Jacques Ellul, samt Herbert Marcuse (1898–1979) og Günther Anders (1902–1992), altså situasjoner der dominans forkles som fremskritt. Teknofascismen søker å eliminere uorden og forskjell ved å tømme denne logikken for alt eksplisitt politisk innhold. Det algoritmiske samfunnet sier ikke «adlyd lederen», men «tilpass deg dataene».
Teknofascismen avskaffer ikke demokratiet, men nøytraliserer det. Valg, offentlige debatter og medier eksisterer fortsatt, men er nedsenket i et digitalt rom dominert av markedsmessige og atferdsstyrte logikker. Borgeren blir en forbruker av meninger, fanget i algoritmer som forsterker eksisterende overbevisninger i stedet for å invitere til refleksjon. Målet er ikke bare å kontrollere, men å forme et «ideelt» samfunn etter en totalitær visjon.
Siden begrepet «teknofascisme» ennå ikke har en samlet akademisk definisjon, er det vanskelig å peke på intellektuelle skikkelser som utelukkende er viet konseptet. Likevel kan man nevne Nick Land (født 1962), knyttet til akselerasjonismen, Jacques Ellul (allerede nevnt), og særlig enkelte amerikanske tenkere som vil bli omtalt senere.
Det er i litteraturen vi finner de tydeligste uttrykkene for teknofascisme, ofte i form av dystopier. De mest kjente er 1984 av George Orwell (1903–1950) og Vidunderlige nye verden av Aldous Huxley (1894–1963), men også Vi av Jevgenij Zamjatin (1884–1937), The City of Light av Mieczysław Smolarski (1888–1967) og, i nyere tid, The Electric State av Simon Stålenhag (født 1984).
I denne sammensmeltingen mellom menneske og maskin spiller også film en sentral rolle. Blade Runner (1982) av Ridley Scott, basert på Philip K. Dick, skildrer en form for korporativ teknofascisme. Man kan også nevne Gattaca (1997) av Andrew Niccol, som beskriver et eugenisk samfunn der teknologi fastsetter menneskelig verdi, og der ufullkommenhet systematisk elimineres – knyttet til forestillinger om transhumanisme. Et annet eksempel er Equilibrium (2002) av Kurt Wimmer, der teknologisk makt forenes med en kult av orden og følelsesmessig renhet for å forhindre krig.
«Tilfellet» USA.
Det amerikanske «tilfellet» forener en liberal, individualistisk tradisjon med en dypt forankret teknosistisk ideologi. Amerikansk kultur har alltid hatt et nærmest religiøst forhold til teknologi. Fra erobringen av Vesten til romkappløpet har USA blitt bygget på forestillingen om at teknisk innovasjon tilsvarer moralsk fremskritt. Maskinen, motoren, datamaskinen og kunstig intelligens har blitt symboler på den amerikanske skjebnetroen (manifest destiny) – oppfatningen av at teknologi er nøkkelen til frihet, makt og overlegenhet.
Les også: Når hemmelige koder styrer folket
Men denne teknologiske troen har en bakside: Når den kombineres med dyrkingen av makt og en besettelse av orden, kan den gi opphav til en form for «myk fascisme» – en ideologi der dominans skjer gjennom maskinen og, i praksis, gjennom frivillig underkastelse under effektivitet. Da kan man snakke om kulturell teknofascisme, altså et miljø der frihet blir et biprodukt av ytelse. Silicon Valley representerer i dag den samtidige formen av denne myten, og dens ikoniske skikkelser (Steve Jobs, Elon Musk, Peter Thiel, Mark Zuckerberg …) ser på seg selv som visjonære som kan forbedre og redde verden gjennom teknologi.
Denne kulturen bygger på en libertariansk utopisme (avvisning av staten, sterk vekt på individet), en dyrking av ytelse og «disrupsjon» (å ødelegge for å innovere, i en schumpeteriansk logikk[3]), samt en nærmest «messiansk» dimensjon i betydningen av et siviliserende oppdrag, slik det ble formulert av pilegrimsfedrene. Men kontrollens logikk frigjør ikke individene – den styrer dem gjennom data og avhengighet. Dette er det amerikanske paradokset: en kultur som bygger på frihet som dogme, men som samtidig frembringer teknologier for overvåkning og dominans.
I USA hviler den digitale makten på en implisitt allianse mellom staten og de store teknologiselskapene. Private plattformer forvalter livsviktige infrastrukturer (skytjenester, kabler, datasentre) som både offentlige tjenester og nasjonalt forsvar er avhengige av. Det oppstår en sammenblanding som skaper et teknopolitisk oligarki, der makten ikke lenger er demokratisk fordelt, men konsentrert hos noen få aktører som er i stand til å forme den digitale virkeligheten – det vil si å definere hva som er synlig, hva som kan sies, og hva som kan måles. Innsatsen handler ikke lenger bare om å overbevise, men om å styre atferd ved blant annet å manipulere velgermasser (se Cambridge Analytica-skandalen i 2016).
Konklusjon.
Disse to ordene brukes i dag jevnlig, gjentas, studeres og diskuteres fordi de i to begreper sammenfatter samtidens frykt: konsentrasjonen av teknologisk makt og risikoen for at denne makten brukes til å kontrollere, manipulere eller begrense individuelle friheter. De gir gjenklang i våre daglige erfaringer (sosiale medier, overvåkning av internett, algoritmer) og i de politiske debattene om demokratiets fremtid.
Les også: Å manipulere folkemengder: mellom påvirkning og politisk markedsføring 🔒
Det er nødvendig å skille mellom de to prinsippene, fordi de er ulike: teknoautoritarisme, som betegner autoritær bruk av teknologi, og teknofascisme, som viser til en ideologisk sammensmelting av fascisme og teknologi. Samtidig må man være varsom med bruken av begrepet «fascisme», fordi det kan utvanne innholdet ved å forveksle algoritmisk autoritarisme med totalitarismene i det 20. århundret. Likevel fungerer begrepet også som et politisk varselsignal – en påminnelse om at sosial kontroll kan gjenoppstå i nye og mer subtile former.
Det må heller ikke glemmes at disse to konseptene ikke bare handler om kontroll eller dominans: de iscenesetter seg selv. Det finnes en maktens estetikk – den ene gjennom åpenhet og påstått nøytralitet (teknoautoritarisme), den andre gjennom storhet, dominans og teknisk renhet (teknofascisme). Grensesnittet blir maktens nye ansikt: verden skal være like klar, flytende og kontrollerbar som en Apple-skjerm. Det er denne estetikken som kan virke urovekkende, fordi den kan skape fascinasjon – og fenomenet har allerede vist seg tidligere. Bis repetita …?
Sluttnoter
[1] Shoshana Zuboff «Overvåkingskapitalismens tidsalder» (2022).
Overvåkingskapitalisme betegner en økonomisk modell der selskaper samler inn, analyserer og utnytter individers personopplysninger for å forutsi og påvirke atferden deres, med sikte på profitt. I motsetning til tradisjonell kapitalisme kommer hovedverdien i mindre grad fra produksjon av varer eller tjenester enn fra kommersialisering av menneskelig atferd. De sentrale prinsippene er: massiv datainnsamling, prediksjon og manipulering av atferd, utnyttelse av data uten samtykke og maktasymmetri. Disse prinsippene er i dag integrert og akseptert av alle digitale plattformer og store konsern.
[2] Philip K. Dick (1928–1982).
Begrepene teknoautoritarisme og teknofascisme er svært til stede i Philip K. Dicks forfatterskap, ofte på en forutseende måte. Ifølge ham blir maskiner og nettverk formidlere av en allvitende makt, der borgeren mister sin autonomi og uavhengighet til fordel for et umenneskelig algoritmisk eller byråkratisk system.
Eksempel: «Minority Report» (1956): Samfunnet forutsier og straffer forbrytelser før de begås – en forløper til prediktivt politiarbeid og moderne algoritmisk overvåkning.
Teknoautoritarismen hos Dick er ofte kroppsløs: Det er ikke lenger en tyrann, men selve det teknologiske systemet som blir undertrykkende.
Ifølge Dick går teknofascismen lenger: Den kombinerer autoritær logikk med en ideologi om teknologisk perfeksjon, absolutt orden og rensing av samfunnet gjennom maskinen. Teknologien blir et redskap for seleksjon, utrensking eller moralsk dominans.
Eksempel: «The Man in the High Castle» (1962): Fascistisk ideologi er tett knyttet til teknologisk kontroll (våpen, medier, propaganda) – dominansen hviler på en totalitær teknostruktur.
Dicks verk er høyst aktuelle fordi de tematiserer blant annet:
– Algoritmisk overvåkning (ansiktsgjenkjenning, prediktiv KI).
– Virkelighetsbobler (sosiale medier, desinformasjon).
– Transhumanistiske ideologier, tidvis preget av et ønske om rensing eller overskridelse av det menneskelige (et begrep som blant annet er tatt opp av Peter Thiel, en nær alliert av J.D. Vance, USAs visepresident).
[3] Med «schumpeteriansk logikk» menes en forståelse av økonomisk utvikling hentet fra økonomen Joseph Schumpeter, der innovasjon skjer gjennom kreativ destruksjon. Nye teknologier, forretningsmodeller og aktører bryter ned eksisterende strukturer og erstatter dem, noe som driver økonomisk vekst – men også skaper tapere underveis. I denne sammenhengen brukes begrepet for å beskrive en kultur som ser ødeleggelse av det bestående som en nødvendig forutsetning for fremskritt.
For videre lesning.
Litteraturen om disse to temaene er omfattende. Dette er derfor et subjektivt utvalg!!
Grunnleggende verk:
Orwell G. «1984» Ed. Folio 2020.
Huxley A. «Fagre nye verden» Ed. Pocket 2017.
Forskere:
Ellul J. «Det tekniske system» Ed. Cherche-Midi 2012.
Harari Y.N. «Homo Deus. En kort historie om fremtiden» Ed. Albin Michel 2022.
Morozov E. «Den digitale illusjonen. For en politikk for Big Data»
Ed. Prairies ordinaires 2015.
«Moderne» verk:
Zamjatin E. «Vi» Ed. Babel 2015.
Zuboff S. «Overvåkingskapitalismens tidsalder» Ed. Zulma 2022.
Hadjajji N. og Tesquet O. «Apocalypse nerds. Hvordan teknofascistene tok makten»
Ed. Divergences 2025.
Mhalla A. «Cyberpunk. Det nye totalitære systemet» Ed. Seuil 2025.
Bogé A. «Silicon Valley tar makten». Tidsskriftet Conflits, desember 2024.
