Dersom forestillingen om «hellige steder», som betegner stedene i Palestina der Kristus levde og, i forlengelsen, landet de ligger i, lenge har vært nært knyttet til korstogene, ble pavemaktens rettigheter til dem først formalisert sent, under pave Innocens IVs pontifikat fra 1243 til 1254.
Den skarpsindige juristen Sinibaldo de Fieschi visste å understreke at muslimene som levde i Det hellige land ikke kunne fratas eiendomsrett eller retten til selvstyre; vold skulle ikke brukes mot dem for å tvinge dem til omvendelse; og dersom kristne kunne gis tillatelse til å gjenerobre Det hellige land, var dette utelukkende i forbindelse med korstog besluttet av den øverste pave, med bevisstheten om at han, som Kristi stedfortreder og arvtaker etter de romerske keiserne, hadde en særlig rett til dette landet, og at kongeriket Jerusalem ble ansett som et len under Den hellige stol.[1]
Med de latinske statenes fall i Østen i 1291, kombinert med at oppmerksomheten deretter i hovedsak ble rettet mot vestlige anliggender, ble de hellige stedene mindre sentrale, samtidig som fromheten i økende grad ble spiritualisert og mer konsentrert om kirkens ritualer. Ansvaret for å opprettholde en latinsk tilstedeværelse ved Den hellige grav ble da lagt til fransiskanerne i Kustodiet for Det hellige land.
Ved å gjenopprette det latinske patriarkatet i Jerusalem i 1847 plasserte Pius IX Den katolske kirke på nytt inn i et Østen som var kommet under osmansk herredømme, et strategisk knutepunkt der de europeiske stormaktene kjempet om innflytelse.
Mellom 1200- og 1900-tallet gjennomgikk Det hellige land mange omveltninger. Likevel endret ikke Den hellige stols holdning seg i sitt grunnprinsipp: å hevde Den katolske kirkes rettigheter i dette området. Johannes Paul IIs diplomati visste å gi dette en mer pragmatisk utforming. I dag kombinerer Den hellige stols virksomhet i det palestinske området dialog, særlig for å verne Kirkens rettigheter, med humanitært engasjement.
Å forsvare de kristnes rettigheter
I andre halvdel av 1800-tallet våker Den hellige stol over forsvaret av katolikkenes rettigheter i Det hellige land, hovedsakelig med støtte fra Frankrike. «For de kristne finnes det ingen by mer berømt, ingen region mer kjent enn byen Jerusalem og Palestina.» Med disse ordene innleder pave Pius IX det apostoliske brevet Nulla Celebrior, der han 23. juli 1847 gjenoppretter det latinske patriarkatet i Jerusalem. Denne beslutningen uttrykker Den hellige stols ønske om å motvirke ambisjonene til andre kristne fellesskap på stedet, blant annet det anglo-prøyssiske bispedømmet opprettet i 1841, eller den russiske kirkelige misjonen som hadde etablert seg der.
Les også: Den hellige stol: En helt spesiell form for makt 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
