Møtet mellom Trump og Putin i Anchorage markerer manifestasjonen av den nye kalde krigen. I scenografien, valg av symboler og europeernes usynlighet minner alt om Brezjnev-tiden. Men ny kald krig betyr ikke en tilbakevending til den gamle orden.
I slutten av 2016 publiserte jeg sammen med flere kolleger en bok med tittelen Russland: mot en ny kald krig? Det er virkelig på tide å fjerne spørsmålstegnet! Den nye kalde krigen: vi er der. Dette toppmøtet viste det på en emblematisk måte.
I går, i Anchorage, kunne man se den allestedsnærværende dramaturgien og regianvisningene fra den gamle kalde krigen, slik Hollywood koreograferte dem. Svarte limousiner gled som sjøuhyrer mot en strengt bevoktet militærbase, under den matte, hvite himmelen på slutten av den arktiske sommeren. De fraktet presidentielle skikkelser til kulisser som kunne vært hentet fra bunkeren til Kubricks Dr. Strangelove.
I dette scenariet var Vladimir Putin som en fisk i vannet. Han spiller perfekt rollen som spionen som kom inn fra kulden. Hans entré begynte med en lite høytidelig nedstigning fra presidentflyet, der han som alltid hastet litt for raskt ned trappen – nesten som om han tok rulletrappen i Moskva-metroen og gikk forbi til venstre, стойте справа, проходите слева, som sangen sier – før han straks smeltet inn i kulissene. Vel fremme på den røde løperen som var rullet ut på rullebanen, unngikk den russiske presidenten klemmene og de klappene på ryggen Trump prøvde å påtvinge ham for å underlegge ham sine egne koder … Hva skal man si om Trumps iscenesettelse av B2-flyene som fløy over rullebanen akkurat idet det første håndtrykket fant sted? En vellykket styrkedemonstrasjon, eller en Hollywood-aktig scene som nok en gang avslører den klovnete naturen ved det amerikanske presidentskapet? Man kunne tro man var i en parodi. Tankene gikk straks til åpningsscenene i Mars Attacks…
Les også: Russland-ekspert: Trump er i et hjørne 🔒
Donald Trump, derimot, passet ikke særlig godt inn i scenografien. Den amerikanske oligarken glir dårlig inn i kulissene. Han fremsto anspent og stiv. Klisjé mot klisjé: man kunne lettere forestille seg ham på et yachtdekk utenfor Bermuda, omgitt av skapninger, med et glass i hånden, i en prangende bar med lyden av spilleautomater i bakgrunnen … Og hvorfor ikke ha organisert toppmøtet på en yacht i internasjonalt farvann? Putin ville aldri ha gått med på det. I 1990 ble toppmøtet på Malta holdt på en yacht. Det gikk ikke særlig bra for Gorbatsjov. På det tidspunktet trodde han likevel han hadde fått garantien om at NATO aldri ville utvide seg østover («Not one inch…»), i bytte mot at han godtok et gjenforent Tyskland som medlem av Atlanterhavsalliansen. Resten er kjent historie …
Anchorage 2025 markerer derfor en ny etappe i den nye kalde krigen, som begynte et sted mellom München-talen i 2007 og Russlands annektering av Krim i 2014: denne gangen er det Russland som har tatt kontrollen over kodene. Har Trump forstått det? Ikke sikkert. Det er tydelig at toppmøtet ble preget av russisk beherskelse av all symbolikk. Jeg vil kort nevne to karakteristiske trekk ved denne nye kalde krigen.
Den evige resett fra 1945
Bildene fra Anchorage bringer oss tilbake til de gode, gamle tidene med øst–vest-toppmøter i grå Genève eller Helsinki, til den internasjonale orden som ble styrt av de «to store» i den gamle bipolare verden. Den nye kalde krigen er ikke lenger bipolar, men den innebærer likevel et grunnleggende poeng: ingen ny internasjonal orden er mulig uten Russland. Dette er alfa og omega i russisk utenrikspolitikk. Anchorage 2025 er derfor ikke et nytt Jalta, men enda en sekvens som igjen og igjen spiller den sovjetiske seiersmelodien fra 1945, en slags oppdatering, det siste uttrykket. For den russiske presidenten er denne fysiske tilstedeværelsen i Alaska, på amerikansk jord, en hevn for hans fravær ved D-dagsfeiringen i 2024 og for vestmaktenes fravær ved 80-årsmarkeringen av 1945 på Den røde plass. Fortellingen om andre verdenskrig fortsetter å prege de mentale og språklige bildene i den nye kalde krigen, slik den gjorde under den gamle. Russland beholder fordelen og kapitaliserer på sitt image som den store seirende.
Den amerikansk-russiske diskusjonen handlet om måter å avslutte konflikten på, men ikke om de konkrete betingelsene. Som forutsigbart ble det ikke besluttet noen våpenhvile. Derimot ser det ut til å ha dannet seg en enighet om nødvendigheten av å avslutte krigen på vilkår som er akseptable for de to mest atombevæpnede aktørene i den nye kalde krigen – med krav til ukrainere og europeere om å underordne seg, eller ta konsekvensene av en fortsatt krig uten amerikansk støtte.Trump fikk ikke til den våpenhvilen han skrøt av at han kunne oppnå på 24 timer før tiltredelsen. Putin ga ikke opp ett av sine krav som har stått fast i nesten tjue år: Ukraina må aldri bli med i NATO. Anchorage: fordel Putin, altså.
En stormaktsorden uten fiendtlig nabolag
Jeg vet ikke hvordan valget av Alaska ble tatt, men det virker klart at det allerede på forhånd ga et strålende symbolsk fortrinn til Vladimir Putin. Selve lokaliseringen av toppmøtet tjener den offisielle russiske retorikken. Noen forklaringer.
Den nye kalde krigen etterligner den gamle, men gjentar den ikke. Anchorage er nokså trist, men det er verken Genève eller Helsinki. Jernteppet eksisterer ikke lenger, og delingen av Europa står ikke lenger på dagsordenen. Europa selv, for øvrig, står heller ikke særlig på dagsordenen, etter å ha forlatt scenen som en stor politisk aktør i historien. Dets politiske og strategiske vasallstatus, og i økende grad dets økonomiske og energimessige underkastelse under USA, synes å være tatt for gitt. Den russiske presidenten og den amerikanske presidenten har dessuten sagt det åpent og uten særlig omstendighet, hver på sin måte, de siste månedene.
Les også: Donald Trumps offensive realisme 🔒
Anchorage er hovedstad i en amerikansk delstat som har det særtrekk at den var del av det russiske imperiet i rundt hundre år, fra slutten av 1700-tallet til 1867, da dette området, som var svakt kolonisert av russerne – det er fastslått at den russiske befolkningen i denne «Russiske Amerika» nådde sitt maksimum rundt 1825, med om lag … 700 innbyggere! – ble solgt til USA for 7,2 millioner dollar etter datidens verdi. Russland hadde allerede gode forretningsforbindelser med USA gjennom Russian-American Company, grunnlagt av Paul I i 1799. Denne russisk-amerikanske enigheten hadde gjort det mulig å holde de britiske konkurrentene unna et område svært rikt på gull og mineraler. Gjennom hele 1800-tallet forsøkte Russland – uten å ha midler til varig kontroll – å nøre opp under de amerikansk-britiske rivalitetene om dette området, ved å gi konsesjoner på utnyttelse av ressurser… Foruten kontroll over naturressursene, gjorde ervervelsen av Alaska det mulig for USA å fortsette den territorielle ekspansjonen under gullrushet, og ga Washington direkte tilgang til den arktiske kysten, som til da var dominert av Russland og Storbritannia. Canada var på dette tidspunkt en britisk dominion, og kontroll over Nord-Stillehavskysten i Amerika, som ennå var lite utviklet, var en stor strategisk utfordring. Tilknytningen av Alaska til USA gjorde det mulig for amerikanerne å omringe den britiske makten bedre, sikre sitt nordvestlige naboskap og bekrefte sin vilje til å dominere hele den vestlige halvkule (det vil si hele det amerikanske kontinentet), slik det allerede var uttrykt i den berømte Monroe-doktrinen fra 1823, som kan oppsummeres slik: USA tåler ingen europeisk tilstedeværelse på det amerikanske kontinentet.
For et symbol å velge et territorium hvis historie i seg selv uttrykker den russiske politiske visjonen til Vladimir Putin, en slags «Monroe-doktrine» på russisk, som kan oppsummeres slik: stormakter har rett til å hevde i sitt eget nabolag et krav på sikkerhet som utelukker militær tilstedeværelse og politisk innblanding fra andre stormakter; og at mellommakter og «småstater» i nabolaget må innrette seg og tilpasse sin politikk til den geopolitiske virkeligheten i maktforholdene! I det russiske, brutalt realistiske synet må en ny internasjonal orden bygges gjennom dialog og forhandlinger mellom «de store». Denne ordenen skal ikke lenger være basert på regler påtvunget av den mektigste av dem – slik USA gjorde etter seieren over Sovjetunionen i den kalde krigen – men på et maktspill mellom regionale stormakter som avstår fra gjensidig innblanding i hverandres nærområder.
Var Trump klar over, da han foreslo Alaska, at han så godt tjente de russiske diplomatiske målene? Han ønsket å fremstå «som en nabo» for lettere å innlede dialogen. Forsto han alle implikasjonene?
