Israelere motsatte seg tidligere tyrkisk innflytelse i Syria. Nå må de forholde seg til tyrkisk militær tilstedeværelse i Gaza.
I en nylig tale sa Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan at Tyrkia vil delta i oppdraget i Gaza og opprettholde en fredsbevarende garnison der for å sørge for ro og overvåke at betingelsene for våpenhvilen blir overholdt.
«Avtalen ble signert, og veien til en varig fred i Gaza ble åpnet,» sa Erdoğan. «Det viktigste nå er å sikre at avtalen blir gjennomført til punkt og prikke.»
Mens tyrkiske Røde Halvmåne-trailere krysset grensen for å bringe nødhjelp til Gaza, la han til – nesten som en høflig ettertanke – at «en tilbakevending til et folkemordsmiljø vil få svært høye kostnader». Han navnga ikke hvem denne advarselen var rettet mot. Dette er ikke første gang Erdoğans taler har hatt et snev av trussel. Det som tidligere virket som Israels verste mareritt, har nå blitt virkelighet.
For et land som for bare ti år siden var nærmest isolert, er det vanskelig å ikke la seg imponere over Tyrkias tilbakekomst og hvordan landet har utviklet seg siden sin ensomme støtte til opprørerne i Syria. I lang tid sto Tyrkia utenfor spillet, mens både Israel og Hamas støttet seg på Egypt og Qatar for forhandlinger. Den raske kollapsen av Assad-regimet, samt Armenias totale nederlag for Aserbajdsjan, viste at stjernene sto gunstig for Tyrkia. Samtidig ble Israel viklet inn i flere konflikter. Det avgjørende øyeblikket kom da Israel bombet Qatar – en handling som risikerte å gjøre den jødiske staten til en pariastat i regionen, og som til slutt førte til at statsminister Benjamin Netanyahu måtte be om unnskyldning til Qatar under et møte i Det ovale kontor.
Les også: Tyrkias seier i Syria: Tilbakekomsten av Kaiser-e-Rum
Lesere av dette magasinet kjenner godt til rivaliseringen mellom Tyrkia og Israel, som nå former seg mens Midtøsten befinner seg i et klassisk scenario med blokkdannelse. Selv om faren for konflikt mellom Israel og Tyrkia øker i Syria og på Kypros, skaper tyrkisk militær tilstedeværelse i Gaza en ny front. Det betyr at tyrkisk etterretning i praksis befinner seg minutter unna Tel Aviv. I ettertid fremstår det som svært interessant at Tyrkias etterretningssjef İbrahim Kalın og utenriksminister Hakan Fidan – Erdoğans antatte arvtaker, også med etterretningsbakgrunn – deltok under Gaza-forhandlingene.
Erdoğan har dessuten en beundrer i den nåværende amerikanske presidenten, som har erkjent Tyrkias størrelse, lokale innflytelse, militære styrke, teknologiske fremgang og billige arbeidskraft, og som ønsker å gjøre Ankara til et knutepunkt i en ny Midtøsten-strategi.
«Tyrkia var også fantastisk. President Erdoğan var fantastisk. Han hjalp virkelig mye, for han er høyt respektert. Han leder en meget sterk nasjon med et svært mektig militære. Han hjalp mye,» sa Trump til journalister på vei til Egypt. Ifølge nyhetsrapporter skal Trump til og med ha avlyst Netanyahus invitasjon til fredsprosessen i Egypt etter at Erdoğan truet med å trekke seg.
Les mer: Tyrkia lange spill
Dette viser for øvrig en interessant dynamikk som statsvitere kjenner godt. Siden Obama har amerikanske presidenter forsøkt å finne en regional balanse. Demokratene ønsket å åpne forholdet til Iran. Det hadde to store svakheter: Irans sjiamuslimske flertall stod i opposisjon til regionens sunnimuslimske majoritet, og iranerne manglet makt og evne til å etablere et regionalt hegemoni. I tillegg mislyktes Irans strategi om å støtte seg på fremre militære stedfortredere da de gikk til direkte konflikt med Israel.
Tyrkia, som har tilsvarende størrelse og befolkning som Iran, men uten denne politiske bagasjen, led ikke under de samme begrensningene. Med Israel fanget i konflikter fra Libanon til Jemen, var det Ankara som sto klar til å fylle maktvakuumet.
Det er vanskelig å gjøre langsiktige spådommer tidlig i en våpenhvile, men fra Israels perspektiv utgjør Tyrkias retur til Gaza en strategisk utfordring. Tyrkias raske militære opprustning, voksende nærvær i Syria, Armenia og på Kypros, og utsiktene til regional tilnærming til Egypt, er alle faktorer som kan endre maktbalansen i regionen betydelig.
Israelere var opprinnelig bekymret for tyrkisk tilstedeværelse i Syria etter Assads fall. Nå må de forholde seg til tyrkisk militær tilstedeværelse i Gaza.
