Oppfatningen av den russiske hæren pendler mellom oppfatning om en «truende stormakt» på den ene siden og «håpløs svakhet» på den andre. Men i løpet av denne krigen har den lært mye.
Med bare noen måneders mellomrom tok Russland i bruk både et eksperimentelt ballistisk mellomdistansemissil – Oretsjnik, som traff byen Dnipro i nær Mach 10 – og … esler til logistikkformål. Slik kan man, grovt sammenfattet og med overlegg, beskrive tilstanden til den såkalte «verdens nest største hær», som ofte fremstilles som en berg-og-dalbane der inntrykket av formidabel styrke og latterlig svakhet veksler uavbrutt. Et land som plukker fra hverandre vaskemaskiner for å få tak i manglende elektroniske komponenter; soldater som suser rundt på sparkesykler langs veiene i Donbass; stridsvogntårn som blir «skutt til værs» av ukrainske droner.…
Likevel har det sakte men sikkert vokst frem en erkjennelse, som Donald Trump siden har presset hardt inn i den europeiske virkelighetsforståelsen: Den ukrainske hæren, heroisk, klok og tilpasningsdyktig, men også sliten og under press, kan per i dag ikke gjenerobre de russisk-okkuperte områdene. Enda verre: De russiske styrkene gnager meter for meter videre øst i Ukraina. Hvordan kunne vi bevege oss gjennom medieetappene «Kyiv faller på tre dager» (begynnelsen av 2022); «Det russiske regimet vil kollapse» (begynnelsen av 2023); «Russland kan ikke tape» (begynnelsen av 2024); «Russland risikerer å vinne» (begynnelsen av 2025)?
Den russiske hæren har tilpasset seg
I hver fase av Ukraina-krigen, preget av et forvrengt bilde skapt av kognitive skjevheter, gjorde de fleste vestlige analyser grove feil i vurderingen av den russiske hæren og dens evne til å tilpasse seg. I begynnelsen ble den klart overvurdert: Den såkalte «spesialoperasjonen» ble fremstilt som en ny kamp mellom David og Goliat. Den raske framrykningen i alle retninger – mot Kyiv, Tsjernihiv, Sumy, Kharkiv, Mariupol, Kherson og Mykolaiv – forsterket dette førsteinntrykket. Likevel var det bare rundt 200 000 russiske soldater som deltok i angrepet 24. februar 2022. Russland invaderte Ukraina med numerisk underlegenhet, med svekkede enheter ettersom vernepliktige ikke ble satt inn. «Noen bataljoner var på størrelse med kompanier. I enkelte BTR-er [pansrede personellkjøretøy] satt det bare to eller tre infanterister,» forklarer en høytstående fransk offiser med inngående kjennskap til konflikten.
Les også: Russlands krig har fremmet innovasjon i Ukraina, ikke hemmet den
I begynnelsen overførte Russland en organisatorisk modell fra Syria til Ukraina – en som hadde fungert godt i ekspedisjonskrigføring: de såkalte BTG-ene (bataljons-taktiske grupper). Ideen var å skape en kombinert våpenstyrke på bataljonsnivå, der infanteriet hadde egne støtteelementer som panser, artilleri og luftvern. Men BTG-ene ble raskt et logistisk mareritt i en høyintensitetskrig med ekstremt lange og strekte forsyningslinjer. En av de første tilpasningene etter villsporene i 2022 var å gå tilbake til spesialiserte taktiske enheter, med klassisk struktur i brigader, divisjoner, armékorps og arméer. Bare en slik organisasjon kan håndtere kompleksiteten i en storkrig som sluker så mange ressurser.
Ukrainerne på sin side satset på uavhengige brigader: Det ga økt fleksibilitet taktisk, men nådde raskt sine grenser på det operative nivået, som krever spesifikke staber for optimal koordinering. Først tidlig i 2025 opprettet Ukraina reelle armékorps. Samtidig tar Russland et steg opp ved å kunngjøre at flere brigader skal omorganiseres til divisjoner. På neste nivå har antallet arméer økt fra 12 ved krigens start til 16, kanskje 17. «Russland har bedre stabsstruktur. Det er de operative og strategiske nivåene som er mest avgjørende i en krig – ikke det taktiske, som får altfor mye medieoppmerksomhet,» sier en høytstående fransk offiser.
Strukturen og menneskene
Riktignok må man utforme de riktige strukturene, men man trenger også folk. Det var den største utfordringen for russerne: Tilstedeværelsen i Ukraina, begrenset av den juridiske betegnelsen «spesiell militæroperasjon», var for spinkel. På motsatt side økte de ukrainske styrkene raskt i volum, blåst opp av strømmen av frivillige som sto overfor en eksistensiell trussel. Høsten 2022 ble situasjonen kritisk for russerne: Hele deres linje på over 1 000 km front ble presset i begge ender, i Kherson-regionen i sør og Kharkiv i nord. De to ukrainske motoffensivene var en spektakulær seier for Kyiv og en ydmykelse for Moskva. Russerne måtte gjennomføre flere vellykkede tilbaketrekninger for å forkorte frontlinjen og sikre kontroll over Donbass og landkorridoren til Krim via Zaporizjzja- og Kherson-regionene.
Men til hvilken politisk pris! Russerne ble drevet ut av Kherson – den eneste regionhovedstaden de erobret i 2022 – og spesielt fra brohodet på Dnipros høyre bredd. Dette området hadde vært en betydelig seier etter stormangrepet i februar 2022, og truet med å gi Russland kontroll over kystlinjen helt til Odesa og Transnistria. Dermed tegnet den historiske imperieformen «Novorossija» seg, et fantasibilde for stor-russiske nasjonalister. I nord måtte de oppgi nesten 10 000 km² i det sørlige Kharkiv-oblastet – et område som fungerte som en fremskutt «balkong» over Donbass langs elven Donets, og som sto i fare for å bli omringet. Etter å ha mistet dette nordlige fremspringet, ble russerne tvunget til å gå til frontalangrep mot Donbass – en region som har vært tungt befestet siden 2014 – for å erobre hele Donetsk og Luhansk, kjernen i deres territoriale krav. Det har de forsøkt siden 2023, med en viss fremgang, men i et relativt langsomt tempo (for eksempel ble 3 500 km² erobret i 2024).
Les også: Hvorfor valg i Ukraina ikke vil gjøre slutt på krigen
Vladimir Putin forsto likevel at tilbakeslagene krevde et politisk svar, ikke bare et militært: Derfor besluttet han høsten 2022 å igangsette en delvis mobilisering på 300 000 mann og å annektere de fire oblastene. General Surovikin, som da ledet de russiske operasjonene, håndterte denne vanskelige overgangsperioden: På få måneder måtte de mobiliserte utstyres og trenes, samtidig som det ble bygget solide forsvarslinjer. Mens den russiske hæren gjenoppbygde seg, bandt det lange og grusomme slaget om Bakhmut – ført i stor grad av Wagner-leiesoldater – store deler av de beste ukrainske styrkene fram til mai 2023. Russernes tålmodige strategi bar frukter: Den ukrainske motoffensiven sommeren 2023 – som hadde som mål å kutte forbindelsen mellom Krim og Donbass ved å rykke sørover gjennom Zaporizjzja til Azovhavet – strandet og endte i fiasko.
Siden høsten 2023 har Russland tatt initiativet på nesten hele frontlinjen. «Vi har nådd et vendepunkt: Russerne er ikke lenger i numerisk underlegenhet,» bemerker en fransk militær kilde. Det anslås at den russiske styrken i Ukraina i dag teller mellom 600 000 og 700 000 soldater (av en totalstyrke på 1,5 millioner), mot anslagsvis 400 000–500 000 ukrainske soldater. «Russerne stiller med 32 divisjoner og 65 manøverbrigader, mot 17 og 33 ved krigens start», oppsummerer en høytstående offiser. For å nå disse tallene støtter Russland seg ikke lenger på tvungen mobilisering, men på strømmer av frivillige (30 000 i måneden, kanskje mer) lokket av høye lønninger, særlig i landets perifere regioner. Ukraina mobiliserer derimot og står overfor en utfordring: De første frivillige tidlig i krigen var naturlig nok de mest motiverte; de som kommer i 2025 har ikke samme glød. Tvungen mobilisering i ukrainske byer sprer seg på sosiale medier, og ukrainske medier slår alarm om bekymringsfulle deserteringer: 150 000, kanskje 200 000 soldater skal være savnet. Det offisielle månedstallet fra justisdepartementet er 5 000 – tilsvarende en brigade som «forsvinner» hver måned.
Behovet for folk og våpen
Ukraina innhentes av en krigslov som er sterk, slik den realpolitiske geopolitikeren John Mearsheimer ofte minner om, selv om intet er deterministisk: Landet har i teorien 40 millioner innbyggere, men i praksis færre enn 30 på grunn av emigrasjon (delvis til Russland) og russisk okkupasjon av 18 % av territoriet. Russland har et reservoar på 144 millioner innbyggere, kanskje noen millioner flere om man regner med ukrainere på russisk side. Forholdet er altså nær 1 til 5.
Hva med materiell? De russiske tapene har vært svært høye, særlig i begynnelsen. Når det gjelder stridsvogner er tapet minst 3 500 – omtrent det samlede antallet de hadde i tjeneste ved krigsstart. Likevel skal Russland fortsatt ha 2 500 operative. Forklaringen ligger i 12 000 reservetanks av varierende tilstand. Denne dybden av sovjetiske lagre gjør at Russland kan holde ut i flere år, særlig fordi tapene har gått ned de siste månedene og landet produserer 1 500 stridsvogner årlig (1 250 oppgraderte og 250 nye) – altså flere enn de mister. Slik kan man resonere om det meste av russisk utstyr. En flaskehals så ut til å gjelde artillerirør, men allierte Nord-Korea hjelper nå Russland å unngå kritisk mangel: Pyongyang har levert 240 Koksan-kanoner på 170 mm og titalls M1991-rakettkastere, som dannet grunnstammen i en ny russisk artilleridivisjon, den 34. Dessuten har Nord-Korea sendt nesten 8 millioner granater til Russland, som selv produserer 4 millioner årlig; dermed kan de uten problemer skyte 15 000 skudd om dagen.
Les også: Trump bør bare fastsette en dato for våpenhvile i Ukraina
Hva med «dronifiseringen», det mest markante fenomenet i krigen? I starten slet Russland mot ukrainerne. Men også her har landet tilpasset seg, først takket være Iran, som leverte hundrevis av Shahed – billige kamikazedroner med lang rekkevidde – som Moskva har forbedret og nå produserer under navnet Geran-2 i så stort antall at hæren kan skyte mer enn 100 om dagen dypt inn i Ukraina. Også bruken av droner utvikler seg: «Russerne har begynt å bruke lokkeduer for å villede fienden. I det siste har de til og med sendt inn svermer av droner mot ukrainske byer,» forklarer en fransk offiser. Når det gjelder den mest utbredte dronetypen i krigen – små FPV-droner utstyrt med panserbrytende granat og i bruk i titusentall langs fronten – har Russland nå tatt igjen ukrainerne, og delvis overgått dem, ved å ta i bruk fiberoptiske droner som ikke kan forstyrres av elektronisk krigføring. Vi kan ikke liste alle signaturvåpen i denne konflikten, men nevner likevel de glidende KAB-bombene fra 500 kg til 3 tonn: enkle gravitasjonsbomber (som Russland har tusenvis av) utstyrt med et sett som gir over 50 km rekkevidde. Taktiske bombefly av typen Su-34 kan dermed avfyre disse ødeleggende og vanskelig-å-skyte-ned våpnene fra trygg avstand mot ukrainske befestede posisjoner.
I den russiske hærens tilpasning ser man en forkjærlighet for robuste, rimelige løsninger som kan produseres i massevis. «Det avgjørende i høyintensitetskrig er ikke å sette høyteknologisk opp mot lavteknologisk, men å tenke i form av smart teknologi», oppsummerer en fransk fjelljeger som med vilje trekker fram eksemplet med esler som den franske hæren gjeninnførte i 2021 i fjellet: At deres bruk ved fronten ble møtt med hånlatter fra mange observatører, var feilslått – for muldyret er en utmerket løsning for «siste kilometer»-logistikk i vanskelig terreng.
Alle disse tilpasningene peker mot krigens karakter i Ukraina, som med tiden er blitt en utmattelseskrig: Førsteprioritet er ikke å erobre fiendens territorium, men å ødelegge motpartens kapasiteter raskere enn egne blir ødelagt. Med dette som målestokk holder Ukraina på å miste fotfestet operativt og til og med strategisk mot en russisk hær som tiden foreløpig arbeider for. Konflikten er ikke lenger en manøverkrig – blant annet fordi slagmarken er gjennomlyst og våpnenes dødelighet så høy at det er blitt nesten umulig å konsentrere styrker. Store manøvrer lar seg derfor knapt gjennomføre.
Også her har russerne tilpasset seg, ved å satse på små infanterigrupper på troppsnivå for å spre ressursene og unngå å trekke til seg fiendtlig ild. Etter mønster av Wagner-modellen har hver taktiske enhet nå sin egen stormgruppe, som benytter lette og raske kjøretøy – som motorsykler og firehjulstrekkere – i håp om å bevege seg raskere enn FPV-dronene. Sammenlignet med krigens begynnelse ser man en delvis avmekanisering av slagmarken på begge sider. Samtidig forsøker panserstyrkene å tilpasse seg det nye trusselbildet med jammesystemer og ekstra beskyttelse – både passiv og aktiv – ofte improvisert i felt. «Det er fordelen med en ‘nedenfra-og-opp’-tilnærming: De første elektroniske burene på stridsvogntårnene var rene håndarbeidsprosjekter. I dag produseres de som standard på fabrikk,» kommenterer en offiser. Likevel er et gammeldags haglegevær ofte det mest effektive forsvaret mot FPV-droner… Selv om man nå også ser mer strukturelle tiltak, som veier som er fullstendig dekket med kamuflasjenett – først observert på russisk side ved Toretsk og Pokrovsk. Ukrainerne har tatt i bruk samme metode mellom Sumy og Kursk, men først i etterkant.
Les også: Ukraina: Appell til Europas stats- og regjeringssjefer
Det offensive handlingsrommet på bakken blir uunngåelig begrenset av denne nye virkeligheten, som fører til svært langsom fremrykking – ofte bare noen hundre meter om dagen. Men en utmattelseskrig avgjøres ikke i ett avgjørende slag: Den gradvise slitasjen fører til lokale sammenbrudd som på sikt kan utløse en systemisk kollaps – noe man foreløpig ikke har sett i Ukraina. Men finnes risikoen? En høytstående fransk offiser peker på at russerne også har gjort framgang taktisk siden krigens begynnelse: «Vi ser hyppige rotasjoner av tropper i felt. Det gir dem mulighet til å hente seg inn, men det lar også alle enheter ta taktiske initiativ, ikke bare noen få eliteavdelinger som i den ukrainske hæren. En standardisering gjør at hele hæren blir herdet.»
Å overse at den russiske hæren har tilpasset seg gjennom tre års krig, ville være en grusom gave til ukrainerne. I Le Figaro (red. anm. fransk høyre-orientert avis) påpekte nylig professor Olivier Zajec at «frontens virkelighet – denne ‘virkelige krigen’ som Clausewitz setter opp mot ‘papirkrigen’ – tvinger frem en ledelsesmessig tilpasning, noe som ofte er smertefullt. […] Russerne, som opplevde nederlag i 2022, har tilpasset seg. De måtte gjennom mange ydmykelser for å lære seg litt ydmykhet. […] Ukrainerne valgte å passere kulminasjonspunktet – eller ble presset til det.». En fransk militærkilde samtykker: «Den russiske hæren lærer stadig og har tatt et kvalitativt og kvantitativt sprang i møte med vanskeligheter, ja, nederlag. Den er kamptrent og kampherdet: Dårlige ledere er fjernet, dårlige prosedyrer rettet, utstyr tilpasset. Naturlig seleksjon virker.» Offiseren minner i tillegg om at «Russland kjemper med en hånd på ryggen» ettersom landet ikke har erklært full mobilisering og ikke er helt over i krigsøkonomi (sivile produksjonsmidler brukes lite eller ikke i militær produksjon). Russland har heller ikke hittil angrepet den vestlige støtten (satellitter, AWACS, bakre logistikkbaser osv.) som gir Ukraina en strategisk dybde man hittil har spart for å unngå en katastrofal eskalering med NATO. I mellomtiden «er et militært uhyre i ferd med å bli skapt», avslutter den høytstående offiseren.
